2015

13.10.2015 @ 23:56 i Blogg 20 kommentarer

Det er rart skrive her igjen, jeg kommer noen ganger p at jeg en gang hadde en blogg, som bare var min!
Hvor jeg kunne skrive alle de ville fantasiene mine ut, og faktisk f respons p de.
Jeg elsker skrive, og jeg skriver fortsatt p dataen min, men for meg selv og for eget bruk.
Men det blir liksom ikke det samme! Jeg savner veldig den tiden hvor jeg fikk tilbakemeldinger for alt arbeidet jeg la inn i skrivingen min.
Hver dag gikk jeg og fikk ideer og nye innspill til historiene mine, og en slik hverdag har jeg ikke n lenger.
Jeg er vokst opp, blitt eldre, er kanskje litt for kul til gjemme meg bak en teit blogg, men hvis det er det jeg m gjre for at folk skal lese historiene mine s gjr jeg det!
Jeg har virkelig lyst til enten fortsette p en, to historier her eller starte p flere nye. Jeg fr kommentarer titt og ofte hvor folk spr om nettopp dette, og sprsmlet er, skal jeg det? Vil dere at jeg skal det?

KOMMENTER gjerne under, om du er en av de f som vil det. Jeg tipper mange av de som en gang leste bloggen min har sluttet for lenge siden, men jeg krysser fingrene for at noen av dere fortsatt er i live.. haha!

Takk for meg:)

Historie, PSYCHO - DEL 9

01.09.2014 @ 00:43 i Blogg 12 kommentarer

Da han forsvant, lp jeg bort til vinduet og s skyggen hans forsvinne bortover fortauet mellom gatelysene under den klare stjernehimmelen.Jeg fikk en diger klump i halsen da det gikk opp for meg at han var vekk. Jeg sank sammen ned p det kalde tregulvet mitt og trer formet seg opp i ynene mine. Burde jeg sagt sannheten isteden?

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

" Hvem var Jenny Andersen, for deg? " stemmen til politimannen forran meg var ganske s rolig. Jeg var blitt tatt inn p avhr med politiet og jeg skjnte ingenting hvorfor. Jeg var rasende innvendig. Noen p skolen mtte ha sladret om meg. De fleste p skolen trodde sikkert det var jeg som drepte Jenny p doen inne p skolen, ettersom hun mobbet meg s mye. Alle visste at jeg ble mobbet, og alle visste at Jenny var en av mobberne. Men jeg hadde ingen aning om at de andre p skolen min kunne tro at jeg faktisk var s ond at jeg klarte drepe en annen medelev. Mamma var helt frosnet der hun satt ved siden av meg, i det lille firkantede rommet vi befant oss i. Jeg kremtet litt. Hva skulle jeg si om henne? " Jenny var ganske populr p skolen. Alle visste hvem hun var " mumlet jeg lavt. " Var du god venn av henne? " spurte politmannen kjapt etter. Jeg frosnet litt, fr jeg ristet p hodet. " Hvorfor ikke? " spurte politimannen. Skulle jeg si sannheten? Jeg skalv litt og var veldig nervs, men jeg gjorde alt for holde meg avslappet. Tanken p at jeg visste hvem som sto bak mordet p Jenny, gjorde meg gren innvendig. Men det var noe inni meg som ikke klarte sladre p Jason. Det var noe som gjorde det helt umulig. Jeg kikket opp p politimannen, fr jeg svelget. " Hun var med p mobbe meg " mumlet jeg lavt. Jeg kunne se at ynene til mamma ble store der hun satt ved siden av meg. " Kornelia!? " spurte hun forbauset. Jeg nikket forsiktig. " Blir du mobbet? " spyttet hun ut. Fr jeg rakk svare, begynte politimannen. " Var de flere, eller bare henne? ". " De var flere sammen " svarte jeg kort. " Gjorde du henne noe noengang tilbake? " spurte politimannen nysgjerrig. Jeg ristet p hodet. " Det var flere ganger jeg hadde lyst, men jeg ga til slutt opp. Nr det er mange mot en person, blir det vanskelig f gjort noe som helst ". " Camilla fortalte meg noe annet.. " begynte politimannen. Camilla var bestevenninnen til Jenny. rene mine spisset seg og jeg s uforstende bort p politimannen forran meg. " Bestevenninnen til Jenny fortalte meg at det var du som pleide mobbe de? ". Ordene til politimannen gjorde meg sjokkert. De ly til og med om noe som ikke var sant til politiet? Hvordan klarte de det? " Det er ikke sant! " sa jeg bestemt med en litt irritert mine. " Takk for avhret, Kornelia " smilte politimannen og rakte meg hnden.

Mamma stilte meg alle slags sprsml p veg tilbake til bilen. " Hvem har mobbet deg? ", " Hvorfor blir du mobbet? ", " Hvorfor har du ikke fortalt noe til meg og pappa? " , " Har det pgtt lenge? ". Mamma var blitt til en gren skravlebtte ved siden av meg, men jeg ville egentlig ikke snakke om det i det hele tatt. Jeg var mest rasende over at Camilla hadde lyet om at jeg var mobberen til politiet. Jeg visste at jeg kom til mtte ta en prat med henne. Mamma stoppet bilen utenfor skolen og kikket p meg med et trist blikk. " Jenta mi, jeg vil ikke at du skal ha det slik p skolen! " sa hun og klemte meg inntil seg.
" Du fr lov til dra fra skolen hvis de mobber deg mer " fortalte hun bekymret. Jeg nikket forstende. " Jeg hper du fr en fin skoledag uansett da, vennen ". Jeg nikket fr jeg tok med meg sekken og steg ut av bilen. Jeg kjente jeg gruet meg enda mer til g p skolen n. Mamma vinket hysterisk i bilen etter jeg slengte dren igjen og satte p veg mot inngangsdren.

Da jeg kom inn i skolebygget, fikk jeg alle slags blikk rettet p meg. Til og med lrerne som gikk rundt med papirarbeid og bker under armene stirret rart p meg. Jeg flte at selvtilliten min, og alt jeg flte skylte ned i vasken fortere enn noensinne. Alle trodde jeg hadde drept Jenny Andersen, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjre. Jeg var p veg mot gangen med hyllene for henge av meg jakken og sette fra meg tingene da Camilla og to andre jenter kom gende mot meg. " Hvordan gikk avhret, Kornelia? " lo den ene jenta bak Camilla ekkelt. Jeg kjente trer sprenge bak ynene, men jeg kjempet for holde dem tilbake. " Satte jeg deg i stikken, Kornelia? " lo Camilla etterp. " Har politiet endelig forsttt hvem som er morderen? ". Ordene hennes gjorde s alt inni meg eksploderte. Jeg skrek det hyeste jeg kunne i raseri, fr jeg kastet fra meg alt jeg hadde med og bykset over Camilla. Jeg slo henne med knyttnevene denne gangen. Jeg l over henne og klikket totalt. De to venninnene hennes sto bare skrek etter hjelp. Jeg fortsatte til jeg kunne se den rdlige fargen av blodet som sprutet ut av nesen hennes, jeg skrek ogs da jeg ble dratt unna henne av to lrere samtidig som flere elever og lrere stormet mot oss. Jeg var fortsatt rasende og jeg klarte ikke slutte skrike og sprelle i armene til lrerene som holdt meg fast. Jeg slo til og med lrerne som holdt meg fast. Og jeg visste virkelig ikke at jeg hadde denne type raseri inni meg.



Pappa og mamma satt forran meg p kjkkenbordet hjemme. Begge to var noks skuffet og sinte p meg. Ikke bare hadde jeg sltt en elev og flere lrere, men jeg hadde klart bli utestengt fra skolen i samme slengen. Politiet hadde tydeligvis ogs en liten mistanke om at jeg kanskje var med p drapet p Jenny, ettersom Camilla ly om at jeg var mobberen og ikke offeret. Alt gjorde meg gal. Jeg hadde gtt igjennom for mye til at jeg klarte takle dette ogs. Det virket som om alt bare kom krsjende ned mot meg og skapte enda flere problemer for meg. Pappa s bde litt bekymret og skuffet ut der han satt. " Jeg og moren din har bestemt oss for.. " pappa stoppet opp og kikket desperat p mamma, som om han ikke klarte fullfre setningen alene. " At vi vil sette deg inn p en klinikk, avdeling for psykisk helse p barn og unge " fullfrte mamma. Hjertet mitt sluttet sl i det jeg skjnte hva de egentlig mente.



MER? :-)
-----------------------------------------------------------

Okei, jeg har bestemt meg for prve fullfre denne historien! Jeg hper dere kan si ifra til de dere vet leser historien min om at jeg er oppe gr igjen. Skal gjre mitt beste med oppdatere deler til dere! Men ettersom det er hektisk p skolen og jeg m prioritere andre ting, s kan det ta litt tid. Men jeg vil prve mitt beste! :) Takk til dere som fortsatt holder ut med meg. Dere er de beste leserne.

Hei

29.05.2014 @ 01:20 i Blogg 18 kommentarer

Hei folkens.. lenge siden sist kan jeg vel si.

Har holdt meg unna bloggen en lang stund n.
Redd for hva dere vil si, og hva jeg selv fler rundt det vre borte s lenge..

Men hvertfall, jeg har skrevet en del med blyant i en skrivebok jeg har, og hatt masse ideer til flere historier og psycho som jeg ikke er ferdig med.

Er utrolig usikker p om jeg skal fortsette p den eller ikke. Men vet jeg sikkert kommer til angre senere hvis jeg ikke gjr det.

En venninne av meg har til og med ftt lov til lese den, og hun maser om at jeg m gjre den ferdig ogs.
Og tro meg, det er stort at en venninne vet at jeg skriver historier. Har holdt det hemmelig s lenge for alle..

Unnskyld, jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjre!!

Historie, PSYCHO - DEL 8

07.12.2013 @ 23:04 i Blogg 57 kommentarer

Og jeg visste at Jason skjnte at han virkelig hadde knust meg denne gangen ved hjelp av ordene hans. " K-Kornelia.. jeg- " han klarte ikke snakke. Han visste ikke hva han skulle si. Det fantes ingen bra nok unnskyldning for det han hadde fortalt meg. Alt hp var ute. Trene stoppet ikke. Jeg var delagt. " Jeg mente det ikke, Kornelia! " stresset Jason. Han let seg mot meg og klemte meg innil ham. " Ikke rr meg " hvisket jeg og presset han unna. Han stoppet opp og stirret med store yne. Han hadde ekstremt drlig samvittighet. " Kornelia, la meg bare forkl- " Dren til rommet vi var i ble slengt opp, og vi stirret p personen i dren forran oss. Vi hadde ikke forventet dette. Verken jeg, eller Jason. Hva kom til skje?

--------------------------------------------------------------------------------------------------------

" HVA TROR DU AT DU HOLDER P MED!? " bde jeg og Jason skvatt av stemmen hennes. " HOLD DEG UNNA SSTEREN MIN! " skrek hun. Isabella sto i drpningen med et alvorlig ansiktsuttrykk. Jeg fjernet hendene mine vekk fra brystet hans, etter at jeg hadde prvd presse ham unna meg. Jeg var mer enn bare sint p ham. Alt var helt totalt knust inni meg. Og jeg var ganske sikker p at de sm flelsene som gjemte seg innerst inne, ogs hadde forsvunnet p kort tid. Det er ord som srer mest.


" Og hva med deg da? tror du jeg liker deg? for det frste, er du alt for ung for meg Kornelia. Du kunne nesten vrt datteren min! Og for det andre, blir du mobbet. Jeg kan ikke vre sammen med et mobbeoffer som deg! "


Ordene han hadde brukt i mot meg hadde satt seg fast i hodet mitt. Og det var som om de var satt p replay, om og om igjen. Vi bleder i stillhet og sjokk alle sammen, fr noen av oss rakk reagere. Jeg skimtet en siste gang bort p Jason, fr jeg valgte reise meg opp fra det kalde tre gulvet vi hadde sittet p. Blikket hans traff mitt. Munnen hans pnet seg med ett i skyldflelse for hva han hadde sagt til meg. Jeg hpte p at ordene hans ikke var sannhet. Men hvem kan vel vite? jeg var jo trossalt mye yngre enn ham, han hadde rett i det. Ssteren min sitt blikk var heller rettet mot den blodige genseren min som l p gulvet, og videre til halsen min med et digert plaster over. Hun la ogs fort merke til at den snodige mrkegrnne t-skjorten som var alt for stor til meg, heller ikke var min. Jeg trakk til meg genseren min og sto der i stillhet. Jeg ville ikke se p Jason mer. Jeg klarte ikke. " OG DU! " ssteren min pekte p Jason med avsky. " DU RRER IKKE SSTEREN MIN MER, HRER DU!? " skrek hun rasende. " DU HAR DELAGT NOK FOR OSS! " fortsatte hun med trer i ynene blandet med frykt. " D-D-DITT MONSTER!! " ropte hun ut p toppen av lungene hennes, fr hun pustet tungt ut. " Kom, Kornelia. La oss komme oss bort herfra " ssteren min viftet p meg, fr hun gikk ut dren. Jeg tok noen forsiktige skritt, men stoppet like fr drstokken da jeg hrte stemmen hans bak meg. Den kalde, mrke stemmen. " Jeg er ikke ferdig med deg, Kornelia " Frysninger spredte seg over ryggen min. Brtt, snudde jeg meg. Jeg kikket p ham, sittende p gulvet. Forlatt av alle. ynene hans var triste. Jeg visste at ordene til ssteren min hadde sret ham. Jeg ristet p hodet, fr jeg forsvant ut dren, bort fra huset hans.



Jeg l i sengen. Dynen trukket godt over skuldrene mine. Jeg hadde lagt tankene om Jason vekk, for en gangs skyld. Jeg trengte en pause fra alt sammen. Jeg hrte skritt bak meg og mamma satte seg p kanten av sengen min. Hun tente et stearinlys p nattbordet. Hun visste at jeg elsket stearinlys. Hun kysset meg p kinnet fr hun strk hret mitt forsiktig. " Sov godt, vennen " mumlet hun lavt. Hun reiste seg s opp, og gikk bort til vinduet mitt. Hun pnet det og den kalde vintervinden blste seg inn i rommet mitt. Jeg frs alleredet p nesen, men under dynen min var det varmt. Det var storm ute, og de lange gardinene p rommet mitt flagret til hver sin side. Moren min forsvant og lukket dren bak seg, fr jeg kjapt sovnet i det mrke kalde soverommet mitt.

*Knirk* Jeg pustet forsiktig. *Knirk* Jeg pnet brtt opp ynene av den merkelig lyden som tok all oppmerksomheten min, men jeg l musestille i sengen. Lyden ble hyere. *KNIRK* jeg braste opp i sengen i en svak redsel. Jeg gned meg i ynene mine. Hvor mye var klokken? Jeg kikket p klokken stende p nattbordet. Klokken var tre p natten. Jeg gjespet da lyden kom tilbake. *knirk* Jeg kikket rundt i rommet mitt i stillhet. Det var s mrkt rundt meg, at jeg ikke kunne se en verdens ting. Stearinlyset hadde sluknet. Vinden var fortsatt sterk og gardinene blafret kraftig. Rommet mitt var altfor kaldt. Jeg vget sette fttene mine utenfor senge kanten, og jeg fikk frysninger da de traff det kalde tregulvet under seg. Jeg reiste meg opp og forsiktig begynte ta skritt mot vinduet. Det fltes som noe var galt, men jeg visste ikke hva. Jeg fikk en ekkel flelse oppover ryggen jo nrmere jeg kom vinduet. *knirk* jeg stoppet opp da jeg var kommet p midten av rommet mitt. Der var lyden igjen. Den hadde kommet fra vinduet. Jeg la det fort fra meg, da jeg forsto at det mtte vre den sterke vinden som fikk huset til knirke. Jeg sto n forran vinduet og rekte frem hendene for lukke igjen vinduet. Den kalde luften som kom utenifra traff hendene mine, men det var ikke bare luften jeg kjente. Hele meg frosnet, da en ukjent hnd tok tak i den ene hnden min. Jeg hadde lyst til skrike ut av den plutselig hendelsen, da en hnd til holdt for munnen min. Begge hendene kom fra bak gardinen, og alt jeg kunne se var bare en svart mrk skygge av en person bak gardinen. Personen forflyttet seg forsiktig fremover, og jo lenger frem personen kom, jo mer kunne jeg se. Frysninger som stakk meg oppover ryggmargen kom da jeg fikk ye p de runde ynene. De brune,runde ynene. De uskyldige ynene, som skjulte s mye. Jason. Jeg fikk panikk. Jeg begynte sprelle, prvde dytte ham unna meg, skrike og hyle. Han var her. P rommet mitt. Og n holdt ham meg fast. Stemmen hans fikk meg til stoppe opp. " Kornelia! ta det med ro! Jeg skal ikke gjre deg noe! " Han lsnet hendene sine fra meg og jeg tok noen skritt bakover i stillhet. Han steppet ut fra gardinene og kikket p meg. " Hv-hva gjr du her? " spyttet jeg strengt ut. " Jeg kom.. jeg kom for be om unnskyldning " Jeg ville ikke se p ham. Jeg prvde se alle andre steder, enn p ham. Jeg gikk bort til sengen min og satte meg ned. Han fulgte etter, og satte seg ved siden av. " Jeg mente ikke det jeg sa til deg tidligere, Kornelia.. " mumlet han lavt. " Jeg fikk utrolig drlig samvittighet etter du dro. Du er en person som fortjener bare snille tilbakemeldinger, masse komplimenter og positiv ros. For jeg vet hvor mye du er i gjennom p skolen. Og du har ftt nok vondt av dem. Du trenger ikke flere personer til delegge for deg. Jeg m rlig si at jeg ly. Jeg ly til deg, Kornelia. For jeg er ganske sikker p at jeg liker deg." Ordene hans sjokkerte meg og jeg kikket forelsket p de vte leppene hans, mens han snakket.



" Og det at du er yngre enn meg, det er ett av mine minste problemer. Akkurat n vil jeg vre her for deg. Passe p deg. Og mest av alt, beskytte deg mot de fra skolen din. F de til slutte behandle deg slik, for- " jeg stoppet ham. Mest av alt hadde jeg lyst til grte, klemme han mot meg og fortelle ham at jeg ly, jeg ogs. Men det var en del av meg som fortsatt ikke klarte tilgi ham for hva han hadde sagt til meg. Det hadde sret meg, mer enn jeg selv visste. " Jeg vil ikke ha noe hjelp " avbrt jeg ham. " Jeg skal klare det selv. Uten deg. " glefset jeg. De brune uskyldige ynene hans ble triste. Selvom jeg s at han prvde skjule det. " Og jeg mente alt jeg sa til deg " fortsatte jeg. " Du trenger ikke bry deg om meg. Du delegger bare alt uansett hva du gjr, Jason " Han ble med ett forbauset. Han hadde slettes ikke trodd jeg skulle reagere slik. " Jeg skjnner at du ikke liker meg men.. " han stoppet opp og fiklet med fingrene sine, fr han kikket p meg. " Jeg vil hvertfall hjelpe deg med mobbingen " mumlet han lavt. " Hrte du hva jeg sa!? " utbrt jeg. " Jeg vil ikke ha noe hjelp fra deg sa jeg jo! " glefset jeg rasende. Han pustet ut nesen, tungt mens han kikket ned i gulvet. Han valgte se p meg igjen. Han lftet armene og jeg s at han var i ferd med gi meg en klem. Men jeg stoppet ham nok en gang. " KAN DU BARE LA MEG VRE I FRED!? " stemmen min kom ut hyere enn det jeg trodde den skulle. Ansiktsuttrykket hans ble stivt, og armene hans sank skuffet ned. Han kikket ned i gulvet igjen og nikket for seg selv. Jeg s at han tenkte. Det ble stille mellom oss en lang stund. Det flt en trr stemning i rommet. " Greit " hvisket han med en rar stemme. " Jeg skal la deg vre i fred " han s ikke p meg en gang, fr han gikk bort til vinduet mitt og klatret ut av det. Da han forsvant, lp jeg bort til vinduet og s skyggen hans forsvinne bortover fortauet mellom gatelysene under den klare stjernehimmelen.



Jeg fikk en diger klump i halsen da det gikk opp for meg at han var vekk. Jeg sank sammen ned p det kalde tregulvet mitt og trer formet seg opp i ynene mine. Burde jeg sagt sannheten isteden?


HVA SYNES DERE? VIL DERE HA MER??

Historie, PSYCHO - DEL 7

19.11.2013 @ 23:16 i Blogg 45 kommentarer

" Jeg mener det! Det der var ikke med vilje! Gr detbra med deg!?" Jason ble hysterisk og han mistet kniven i bakken. Jeg tittet nedp hnden min somvar dekketav blod. Det sildret og rant blod fra halsen min ned p jakka jeg hadde p. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjre. Jeg ble helt svimmel av se s mye blod p en gang. Alt ble plutselig s utydelig rundt meg, og jeg kunne ikke lenger se Jason. " Kornelia! Svar meg! " Stemmen hans forsvant bare mer og mer. Helt til altble heltstille og mrkt.

-------------------------------------------------------------------------------------------------

ynene mine pnet seg forsiktig. Jeg blunket flere ganger. Jeg l i en svrt ukomfortabel seng, og tittet opp i et grtt,kjedelig tak. Jeg satte meg opp i sengen. Jeg fant fort ut at jeg l p rommet til Jason. I hans egen seng. Jeg gjespet, og med ett snublet Jason inn dren med et stort brett. Det var masse mat, frukt og te p brettet. yenbrynene mine trakk seg sammen. " Halsen min! " mumlet jeg kjapt ut, og hoppet ut av sengen. I rommet var det et klesskap med et lite avlangt speil p. Jeg stelte meg forran det. Jason stoppet og kikket nervst bort p meg. ynene mine ble store. Jeg hadde et stort plaster, eller en slags bandasje p halsen min. Forsiktig, berrte jeg halsen min. Jeg snudde meg og kikket p Jason. " Er det du som har gjort dette? " spurte jeg usikkert. Han satte ned brettet ned p nattbordet ved siden av sengen. Han nikket. " Hv-hvorfor gjorde du det? " Jeg skjnte absolutt ingenting. Jason, han var jo egentlig slem. Ond. Psycho. Var han ikke? " Hva tror du om meg, Kornelia? " spurte han brtt. Fr jeg rakk svare, pnet han munnen igjen. " Tror du virkelig jeg bare ville gtt unna deg, og latt deg d? " spurte han litt irritert. Jeg trakk p skuldrene. Med ett ble jeg stresset. Jeg var p butikken for moren min. Hun lurte nok p hvor det ble av meg. " Har jeg vrt her lenge? Jeg m hjem " rablet det ut av meg. Jeg rettet p klrne mine i speilet. De var blodige, og jeg s ikke ut. Jeg huffet oppgitt. Jeg mtte bare komme meg hjem fortest mulig uansett hvordan jeg s ut. Jeg kunne bare finne p enda en unnskyldning. Jeg var p veg mot dren da stemmen hans stoppet meg. " Drar du? " Jeg snudde meg og kikket p ham. Med ett fikk jeg et flashback fra tidligere hendelser som jeg kjente s alt for godt:

" Hade " hvisket jeg fr jeg skulle til g ut dren. Jeg klarte ikke vre der lenger. I den forferdelige luken nede i kjelleren hans. Blant den rtne lukten, alt blodet og likene. Jeg var ikke helt meg selv enda. Alt jeg visste var at jeg mtte komme meg trygt hjem. Jeg hrte plutselig stemmen hans bak meg. " Gr du fra meg? " spurte han med en skjelven stemme. Jeg snudde meg og mtte de brune ynene hans. Jeg fiklet nervst med fingrene mine, og svelget fr jeg nikket forsiktig. Jeg maktet etterhvert kikke opp i de brune ynene hans, og de var oversvmt av trer.

Jeg husket akkurat hvor trist han ble etter jeg dro den dagen. " Jeg tenkte det " mumlet jeg som svar til ham. Det fikk meg til stoppe tenke litt. De brune ynene hans s like uskyldige og triste ut. " Vr s snill, bli " hvisket han bedende. Drlig samvittighet svevde inni meg. Jeg kikket frst p han, videre til brettet med all maten han hadde laget til meg. Han hadde ogs hjulpet meg med halsen min. Han hadde ikke gjort meg noe galt enda. " Greit, jeg spiser maten du har laget s drar jeg etterp " mumlet jeg. Et smil formet opp om leppene hans. Maten han hadde laget var helt fantastisk. Jeg spiste opp alt med god samvittighet samtidig som han studerte meg. " Du har ikke en T-skjorte jeg kunne lnt? " mumlet jeg og kikket ned p den blodige genseren jeg hadde p. Han nikket fr han forsvant, og kom tilbake med en mrkegrnn litt stor, vanlig T-skjorte. Jeg skulle til dra av meg genseren min, da jeg mtte blikket hans. " Du fr ikke lov til se " sa jeg strengt. Jason begynte le litt. " Greit, jeg skal ikke se " mumlet han lavt. " Lover du!? " spurte jeg. " Jeg lover " svarte han med et smil om munnen. " Hold hendene for ynene! " Han lftet hendene sine og holdt dem forsiktig over ynene hans. Jeg dro genseren min forsiktig av. " Klar? " spurte Jason. Fr jeg fikk reagert, hadde han fjernet hendene. Han sto og kikket p meg med pen munn. I full hast, dekket jeg meg til med genseren min. Han gapte i sjokk. " Kornelia!.. " kom det ut av ham. Pusten hans ble tyngre og yenbrynene hans trakk seg sammen i forvirrelse og aggresjon. " Hv-hv-hva-hvem.. " Han klarte ikke snakke. Som sagt hadde mobbingen p skolen blitt vrre. Dagen fr, hadde de gjort noe forferdelig mot meg. De hadde sltt meg med en jernstang, og uheldigvis truffet magen min som var helt rd,bl og alle regnbuens farger sammen. Det var svrt vondt. Det fikk meg til ikke hadde lyst til g p butikken for moren min, men jeg inns at jeg bare mtte. Jeg hadde ingen unnskyldning for det forferdelige synet av magen min. Jeg hadde prvd skjule det, s godt jeg kunne. Men n hadde Jason ftt ye p det. Og han s rasende ut. Han stormet mot meg, og jeg rygget bakover til jeg traff veggen bak meg. " Hv-hva skal du!? " brt det ut av meg. Han sto n forran meg. De mrke ynene hans skremte meg. Han tok fatt i genseren jeg dekket megselv med og rev i den. " STOPP! " ropte jeg. Han var sterkere enn meg, og rev den vekk fr han kastet den et sted bak seg selv. Han falt ned p kne med gapende munn. Jeg var mer ukomfortabel med at jeg sto forran en gutt i bare bh p overkroppen, og jeg dekket meg til med hendene mine. Jason s ikke ut til bry seg stort om det. All oppmerksomheten hans var rettet p synet av magen min. " HVEM HAR GJORT DETTE HER MOT DEG!? " brlte han ut. Jeg skvatt av den plutselig utbrytelsen hans, og begynte skjelve. Jeg turte ikke pne munnen. " Kornelia.. " mumlet han rolig, fr han hevet stemmen igjen. " FUCKINGS SVAR MEG! " glefset han rasende ut. Jeg bet leppene mine nervst. " D-de p skolen " stammet jeg forsiktig ut med en lav stemme. Jason ristet p hodet. Han s rdt. Han brlte irritert ut fr han dro fingrene oppgitt gjennom hret sitt. " jvla idioter " peste han ut. " Hva m jeg gjre for at de skal slutte! " han s veldig frustrert og sliten ut. Han kikket opp p magen min igjen. Han tok tak i lret mitt slik at jeg skulle komme nrmere ham. " Jeg skjnner det ikke " hvisket han. " Hvordan klarer de gjre snne ting mot deg? " Alt jeg tenkte i hodet mitt var, hvordan klarte han torturere/drepe mennesker slik han holdt p med? Han var vrre enn dem til og med. Og alikevel var jeg hodestups forelsket i ham fortsatt. Men jeg kunne ikke akseptere det for meg selv. Tankene mine ble brutt da hnden hans tok p magen min. Jeg stnnet lavt i smerte og lagde en grimase. " Gjr det vondt? " spurte han med omsorg fylt i stemmen hans. Jeg nikket. Han lettet p trykket, og berrte magen min heller med fingertuppene hans forsiktig. Jeg sto klemt inntil veggen mens han satt p knrne sine og strk lett over magen min. Flelsen var herlig. " Er dette bedre? " hvisket den hese stemmen hans. Jeg kjente fingertuppene hans leke over magen min. Jeg nt det. " Ja " svarte jeg lavt. Jeg hrte pusten hans bli tyngre. " Jeg skulle nske dette ikke skjedde med deg, Kornelia " mumlet Jason trist ut. Han fortsatte stryke meg. Plis, aldri stopp, tenkte jeg inni meg. " Jeg skal hjelpe deg ut av det " smilte han vennlig til meg. Jeg kikket ned p ham med et lite smil. Med ett, ble smilet hans borte. Han stoppet stryke fingrene sine over magen min. Han s rasende ut igjen. Det var som om han fikk humrsvingninger p bare et yekast. " Du skulle fortelle meg neste gang de rrte deg! " hveste han. Jeg ble med et litt nervs, og jeg fiklet med fingrene mine. " Unnskyld.. " mumlet jeg lavt. Plutselig var han ikke sint lenger. Han smilte litt. " Det gr bra " hvisket han, fr han plasserte leppene sine p kneet mitt. Han kysset meg. Vte, slappe kyss oppover lret mitt utenp jeansene mine. " Sett deg ned " beordret ham. Jeg hrte p hva han sa, og jeg skle nedover veggen til jeg landet p rumpa p gulvet. Vi satt forran hverandre og stirret. Han sendte meg et smil. Men jeg klarte ikke smile tilbake. Jeg rdmet, og kikket ned i gulvet under oss. Jeg hadde sett hvordan jeg s ut i speilet. Jeg hadde sett p meg selv med avsky. Jeg s ut som et monster. Bustete hr, noen blmerker her og der. I tilegg satt jeg i bh, slik at jeg var svrt ukomfortabel. Jeg klarte ikke skjnne hvorfor han smilte slik til meg. Han mtte vel tenke inni seg at jeg egentlig s ekkel ut. Han skjnte at jeg var ukomfortabel og ga meg den mrkegrnne T-skjorten hans. " Her, ta den p " mumlet han. Fort, sveipet jeg den over hodet. Jeg flte meg litt bedre med klr p. Han stirret fortsatt p meg. Jeg ville ikke mte blikket hans. Ingen av oss vekslet et eneste ord. Det var helt stille rundt oss. Plutselig sprakk jeg, og jeg ble overrasket over meg selv. Jeg vget se ham inn i ynene. " Hvorfor ser du snn p meg? " spurte jeg litt spydig. Han satte hnden sin p lret mitt, og jeg skalv. " Ser du? " mumlet Jason. " Du trr ikke se meg inn i ynene, du skjelver nr jeg tar p deg, du dekker deg til og er ukomfortabel med lite klr. Du rdmer fort og du biter deg i leppene, nr jeg stiller deg sprsml du klart ikke har svaret p. Du kikker ogs alltid p leppene mine, og tar sjangser ved se p meg nr du tror jeg ikke legger merke til det. " Stemmen hans var bestemt. Jeg ble sjokkert over at han hadde lagt merke til s mye ved meg. Alt han hadde sagt, var riktig. Var jeg s lett lese? Jeg s forbauset bort p ham, der han satt forran meg. " Det er tegn p at du liker meg, Kornelia " Jason's stemme var hes.

" Jeg liker deg ikke! " spyttet jeg brtt ut. Jeg ante ikke hvorfor. Men jeg ville ikke at han skulle vite at jeg hadde slike flelser for ham. Jeg ville at han skulle vite det nr jeg trodde han var normal. Men alt endret seg drastisk da jeg skjnte han drepte og torturerte mennesker. Da ble det litt anderledes ha flelser for ham. Jason s skeptisk bort p meg, med sammentrukkede bryn i forvirrelse. " Tror du jeg noen gang kan like deg? " jeg prvde lyve s godt jeg kunne. Han stirret p meg. Jeg stirret p ham tilbake. Jeg kunne s vidt skimte tristhet i de blanke,brune ynene hans. Ble han lei seg?



ynene hans endret seg til bli mrke igjen. " Og hva med deg da? tror du jeg liker deg? for det frste, er du alt for ung for meg Kornelia. Du kunne nesten vrt datteren min! Og for det andre, blir du mobbet. Jeg kan ikke vre sammen med et mobbeoffer som deg! " glefset han tilbake. Jeg hadde ikke ment hva jeg hadde sagt. Men p meg, virket det som han mente hva han hadde sagt. Ordene hans stakk meg som nler. Dette var vrre enn bli mobbet. Tusen ganger vrre. De kunne sl meg s mange ganger de bare ville! Men nr personen jeg har sterke flelser for, slenger dritt i trynet mitt som jeg ikke er verdt noen ting. Da er det over. Denne gangen bare stirret jeg p ham. Som en robot, mens trene fosset ut ynene mine. Jeg var i en slags sjokktilstand. Jeg var ikke klar over at han kunne si noe snt til meg noen gang. Jeg som nettopp sa til meg selv at han var s snill? Det var han tvert imot! Jason's mrke yne lsnet opp da han s hvor lei meg jeg ble. Aldri i mitt liv hadde jeg vrt s skuffet, trist og deprimert p en og samme gang. Og jeg visste at Jason skjnte at han virkelig hadde knust med denne gangen ved hjelp av ordene hans. " K-Kornelia.. jeg- " han klarte ikke snakke. Han visste ikke hva han skulle si. Det fantes ingen bra nok unnskyldning for det han hadde fortalt meg. Alt hp var ute. Trene stoppet ikke. Jeg var delagt. " Jeg mente det ikke, Kornelia! " stresset Jason. Han let seg mot meg og klemte meg innil ham. " Ikke rr meg " hvisket jeg og presset han unna. Han stoppet opp og stirret med store yne. Han hadde ekstremt drlig samvittighet. " Kornelia, la meg bare forkl- " Dren til rommet vi var i ble slengt opp, og vi stirret p personen i dren forran oss. Vi hadde ikke forventet dette. Verken jeg, eller Jason. Hva kom til skje?



MER? :D SI HVA DERE SYNES OM DENNE DELEN!

Historie, PSYCHO - DEL 6

18.11.2013 @ 17:49 i Blogg 25 kommentarer

Jeg var skamfull. Over at jeg faktisk var s svak. Over at jeg viste han denne siden av meg. Den siden av meg som ville d. " Derfor tenker jeg at det kanskje er best at jeg bare d- " fr jeg rakk fullfre setningen min bykset han frem p gulvet ved meg. Han klemte meg inntil seg. Omfavnet meg med armene hans. Han pustet tungt. Trene mine trillet ned nakken hans. " Jeg skal ikke gjre deg noe, Kornelia. Aldri. " hvisket han hest. Jeg ble veldig forvirret der og da. Jeg gikk ut av klemmen. " S du lar meg g? " spurte jeg hpefullt. Han ristet p hodet. ynene mine ble store. " Du skal bo her, med meg " sa han.

----------------------------------------------------------------

Jeg satt p gulvet og skalv. Etter alt jeg hadde sett og opplevd p kort tid. Jeg hadde funnet ut noe om Jason, jeg aldri trodde jeg skulle finne ut om noen fr. Det var som om alt bare var et forferdelig mareritt. Jeg skullenske det var s lett." S, hva sier du? " hrte jeg han si med en hpefull stemme, sammen med et lite stt smil. Jeg var helt grtkvalt. Var han dum? Jeg prvde holde grten tilbake, men jeg klarte ikke da jeg prvde snakke. Jeg begynte hulke hyt. " Jason.. " Jeg snufset. " Du vet jeg ikke kan bo her sammen med deg.. " hvisket jeg med en grtkvalt stemme. Jeg hadde vondt inni meg. Ordene mine kom som et sjokk for ham. Munnen hans var pen og han s helt knust bort p meg. " ..Hva? " mumlet han ut i forvirrelse. " Jeg m bo med foreldrene mine, jeg er ikke gammel nok til flytte inn med deg.. " grt jeg lavt. Han stirret p meg, som om han ikke skjnte en verdens ting av hva jeg hadde sagt. " Jeg.. " han stoppet litt opp og kikket ned, fr han s opp p meg med et trist blikk. " Jeg trodde du ville ha meg, jeg trodde du likte meg " mumlet han knust. ynene mine ble store. Han var alvorlig. Han mente virkelig at jeg skulle flytte inn hos ham n. N som jeg fortsatt gikk p barneskolen. Jeg hadde aldri hatt noen kjreste fr, aldri sovet hos noen gutt. Ogs mente han at jeg plutselig skulle f lov til bli hos ham? " Jason, jeg er lei meg. Men jeg m g n " mumlet jeg lavt, fr jeg reiste meg opp fra gulvet. Bena mine var helt delagte. Hele kroppen min var skjelven. Og jeg hadde fortsatt redselen inni meg. Jeg visste ikke om jeg kunne stole p ham lenger, uansett om jeg hadde sm flelser for ham innerst inne. Han var en morder. Han var Psycho. " Hade " hvisket jeg fr jeg skulle til g ut dren. Jeg klarte ikke vre der lenger. I den forferdelige luken nede i kjelleren hans. Blant den rtne lukten, alt blodet og likene. Jeg var ikke helt meg selv enda. Alt jeg visste var at jeg mtte komme meg trygt hjem. Jeg hrte plutselig stemmen hans bak meg. " Gr du fra meg? " spurte han med en skjelven stemme. Jeg snudde meg og mtte de brune ynene hans. Jeg fiklet nervst med fingrene mine, og svelget fr jeg nikket forsiktig. Jeg maktet etterhvert kikke opp i de brune ynene hans, og de var oversvmt av trer. Han tok noen skritt fremover. Hva hadde han tenkt til gjre? jeg ble redd, og rygget forsiktig bakover. Han rynket yenbrynene sammen i forvirrelse, og stoppet opp. " Hva er det?! " glefset han sint. Jeg s en tre renne nedover kinnet hans. Hjertet mitt begynte dunke. Jeg hadde gjort ham sint. Han pustet tungt. Jeg klarte ikke f ut et eneste ord. Jeg var livredd. " Ikke si at du er redd meg!? " ropte han frustrert ut. Jeg skalv enda mer." Jeg skulle bare gi deg en fuckings klem Kornelia! "hveste han med trer rennende ned fra kinnene hans. Jeg klarte ikke mer. Jeg lp ut dren. Men jeg lukket den aldri igjen. Jeg lot den st oppe nok til at jeg kunne titte inn med det ene yet mitt, uten at han s meg. Han trodde jeg hadde gtt, nr jeg egentlig bare sto spionerte p ham. Jeg ville se hvordan han reagerte. Det s ut som jeg hadde knust hjertet hans, og jeg kjente smerter innvendig av synet. Flere trer trillet ubevisst ned fra kinnene hans. Han var rasende, frustrert og knust p en og samme gang. Jeg skvatt da han knyttet neven og slo inn i speilet over kommoden i rommet. Slik at hele speilet falt sammen i tusen knas nede p gulvet. Han stnnet i raseri, fr han tok tak i kommoden og veltet den hardt ned i gulvet. Han hveste i sinne, fr han falt sammen nede p gulvet hvor han bare grt med hodet i hendene. Jeg fikk lyst til lpe inn til ham igjen, gi ham en klem og trste han. Men jeg kjente ogs frykten inni meg. Jeg ville ikke risikere og ende opp som ssteren min heller. Mente han i det hele tatt det han sa? At hanaldri ville skade meg, eller gjre meg noe? Jeg fikk trer i ynene av se ham slik. Jeg hadde aldri sett ham slik. Han virket s modig og sterk men denne gangen var han helt delagt. Hadde jeg delagt Jason? Jeg klarte ikke hre eller seham grte lenger, s jeg valgte komme meg bort derfra fortest mulig. Fr noe annet kunne skje.

Da jeg kom hjem sto moren og faren min p kjkkenet med svrt bekymrede ansiktsuttrykk. De diskuterte om noe. Jeg tittet inn p kjkkenet. " Hvor ble du av, Kornelia? " spurte mamma oppgitt. " Jeg hadde noe jeg mtte gjre. " mumlet jeg. Hun ristet irritert p hodet. " Har Isabella kommet hjem? " spurte jeg nysgjerrig. Pappa nikket med armene krysset. " Jeg skjnner ikke hva det gr av henne.. " mumlet han uforstelig. Mamma klappet pappa p skulderen. " Hun har nok bare en drlig dag. Du vet hvordan det er i tenrene " Pappa virket fortsatt litt usikker. " Men hun var jo helt stum! Hun sa ikke et eneste ord da hun kom inn dren, og hun ville ikke svare meg! " pappa kldde seg i bakhodet. " Kornelia, g opp hr med ssteren din om det er noe som plager henne" hrte jeg mamma si. Jeg nikket kjapt, fr jeg lp opp trappene. Jeg visste altfor godt hvorfor hun ikke hadde sagt s mye da hun kom hjem. Hun var nok i en slags sjokktilstand etter hva som hadde skjedd hos Jason. Jeg tittet inn p rommet hennes og hun l og grt i sengen sin. Jeg gikk bort til henne og ga henne en klem. Hun snufset inn i brystet mitt. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle dette. Hvordan jeg skulle trste henne. Hun var p vei til bli torturert, og heldigvis kom seg unna. " Hva var det jeg sa, Kornelia.. " hulket Isabella. " Han er en Psycho " hrte jeg den skjre stemmen hennes svakt si. Jeg nikket forsiktig. " Prv legg deg til sove. Ikke tenk p det. Alt kommer til g bra. Jeg, mamma og pappa er her for deg sammen med vennene dine. Men det er viktig at vi aldri forteller om dette til noen. " mumlet jeg lavt. Isabella nikket forsiktig, fr hun trket trene sine. " M-men hvordan kom du deg unna? " spurte Isabella forvirret. " Vi snakket sammen og ordnet opp. Han liker meg.. " mumlet jeg lavt. ynene hennes ble store. " Liker han deg? " Jeg nikket. " Hvis vi nevner noe om dette til noen som helst, vil han komme etter og drepe oss! " stresset jeg. Isabella svelget nervst fr hun nikket seg enig. " Da lover vi at vi aldri forteller dette til noen " sa jeg og kikket alvorlig ned p henne. Hun tok tak i hnden min. " Jeg lover "

Sakte men sikkert snek vinteren seg p. Det hadde gtt flere dager, ssteren min ly om at hun var syk til foreldrene vre. Hun slapp skolen, slik at hun fikk roet seg ned. Jeg var egentlig utrolig bekymret for henne. Det er vanskelig oppleve noe lignende og g p skolen neste dag, som om ingenting hadde skjedd. Men hun ble bedre og bedre for hver dag som gikk. Hun klarte glemme mer og mer av den forferdelige hendelsen. Hun hadde heller ikke sett Jason p skolen, og innvendig skrek det inni meg. Jeg visste at hva han gjorde mot ssteren min var veldig galt. Men jeg klarte ikke stoppe flelsene mine for ham. Jeg tenkte p ham hver dag. Lurte p hva han drev med til forskjellige tidspunkter. Og om det egentlig gikk bra med han etter jeg forlot ham. Han s helt knust ut trossalt. Men samtidig var jeg rasende p ham. For at han kunne angripe ssteren min p den mten. Hva om han hadde drept henne og torturert henne? Da kunne jeg aldri ha tilgitt ham. Jeg hadde samtidig heller ikke lyst til mte ham. Jeg visste at det ikke var trygt. Trygt mte en slikPsychosom ham.



Snen dalte ned som aldri fr. Det begynte bli mye mrkere ute, og ikkeminst kaldere. Jeg hadde dratt p meg ullgenseren min, noen varme sko og en boblejakke. Moren min hadde bedt meg om dra p butikken for henne. Egentlig hadde jeg ikke lyst til dra ut. Jeg hadde vondt p magen. Jeghadde blitt mobbet igjen p skolen. Denne gangen myevrre. Smertene var ikke til tolerere, og jeg ville helstikke dra p butikken. Men jeg hadde ingen flere unnskyldninger bruke. Jeg mtte dra.Jeg kjpte det jeg ble bedt om og sto pakket varene ned i poser da jeg fikk en ekkel flelse inni meg. Jeg snudde meg brtt, og med ett kom en kjent type inn i butikken. Han hadde p seg svarte jeans, svarte sko, en svart jakke og en svart lue p hodet. Hele ham var dekket av svart, og han s fantastisk ut som alltid.Jeg bannet innvendig. Hvorfor her? Hvorfor mtte han komme hit? N? I dette tidspunktet? Jeg hadde hpet p aldri mte han igjen. Jeg snudde meg kjapt. Jeg ville ikke f yekontakt med ham. Jeg kikket bak meg og s ham tusle videre forbi hyllene i butikken. Jeg var ikke ferdig med pakke, da han kom bort til kassen. Heldigvis la han ikke merke til meg. Han plukket ut en20 pakning sigaretterog smilte vennlig til kassadamen. Jeg kikket pkassadamen som rdmet av det kritthvite smilet hans.Jeg prvde skjule meg selv s godt jeg kunne, mens jeg pakket ned i posene.Men fr jeg visste ordet av det, mttes blikket vres. Jeg kikket inn i de dype brune ynene hans, selvom han sto p den andre siden av kassen. Jeg svelget nervst. Munnen hans hang pen i et lite sjokk. Virket som ingen av oss hadde forventet dette. At vi skulle mtes i samme butikk. Vi bare sto og stirret p hverandre uten noen ord som kom ut. Det var ingenting som fltes rett si. "Hallo? 87 kronerblirdet da " kassadamen mtte rope ut forandre gang prisen p sigarettene, fr Jasonfikk det med seg. Det virketsom hankom i en slags transe nr hanfikk ye p meg. Egentlig var det veldigstt.Kinnene hans ble ekstra rde, og kjapt fisket han opp en hundrelapp fra baklommen som han ga til damen i kassa.Damenmanglet bare gi tilbake pengene hans, slik at jeg kjapt rakk komme meg ut av butikken uten mtte g med ham. Jeggikk fort hjem med posene i hendene. Jeg hrte kjapt noen skrittbak meg i snenog jeg ble nervs. "Vent da, ikke gs fort! " jeg gjenkjente den hese stemmen hans. Jeg ignorerte ham, og fortsatte g. Han lp bort til meg. " Ignorerer du meg? " lo Jason. Han kikket p meg. Jeg valgte ikke se p ham. Men bare g. " Hallo! " Han gikk forran meg og stoppet opp, slik at jeg ogs mtte stoppe. Denne gangen s jeg irritert inn i ynene hans. " Trenger du hjelp med de breposene der? de ser veldig tunge ut " smilte han. Jeg himlet med ynene. Han smlo av meg, fr han plasserte en sigarett mellom leppene sine. Han tente den, og trakk inn, fr han blste ut ryken inn i ansiktet mitt. Irritert, begynte jeg hoste av den sterke ryken. " F den unna meg " glefset jeg. " Hva da? Denne her? " Jason lftet p sigaretten sin og lo. Jeg dyttet han unna og fortsatte g. Jeg ville ikke ha noe hjelp med breposene. " Kornelia.. " hrte jeg han si oppgitt bak meg. " Ikke vr snn da..! " jeg ble enda mer irritert av ordene hans. Hvorfor mtte han plage med p denne mten? Jeg begynte g fortere, men kjapt stoppet han meg opp og tok et hardt tak i meg. " Ikke rr deg! " glefset han plutselig. " Hvor tror du at du skal, Kornelia? Tror du at du bare fr g fra meg p den mten der, H? " ropte han rasende. ynene mine ble store, og jeg ble livredd. Uten ord, kjente jeg plutselig noe skarpt og hardt som ble presset inn mot halsen min. Jeg stirret livredd inn i de brune ynene hans da jeg skjnte han hadde rettet en kniv mot meg. Ville han virkelig gjre det? Drepe meg penlyst? Ute? Trer formet seg sakte opp i ynene mine, og jeg var p veg til be ham om ikke gjre meg noe, da jeg hrte latteren hans. Jeg skjnte kjapt at han bare hadde tullet med meg, og det var ikke noen morsom spk. " Haha! Du skulle sett ansiktsuttrykket ditt selv ass! " lo Jason hyt. Jeg ble irritert. " Men du vet godt at jeg aldri vil gjre deg noe, Kornelia " Jason skulle svinge kniven unna meg, da han klarte kuttehalsen minopp i samme slengen. " SHIT!" hrte jeg han rope ut. Jeg klarte ikke konsentrere meg lenger. Jeg flte en enorm smerte i halsen min. Jeg glapp breposene og den ene hnden min havnet der jeg kjente smerten. " Jeg mener det! Det der var ikke med vilje! Gr detbra med deg!?" Jason ble hysterisk og han mistet kniven i bakken. Jeg tittet nedp hnden min somvar dekketav blod. Det sildret og rant blod fra halsen min ned p jakka jeg hadde p. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjre. Jeg ble helt svimmel av se s mye blod p en gang. Alt ble plutselig s utydelig rundt meg, og jeg kunne ikke lenger se Jason. " Kornelia! Svar meg! " Stemmen hans forsvant bare mer og mer. Helt til altble heltstille og mrkt.




MER ?

Historie, PSYCHO - DEL 5

12.11.2013 @ 19:00 i Blogg 28 kommentarer

Det s ut som en skrekkfilm, ikkenoe man s p nyhetene. Jeg kjente ogs igjen toalettet. Det var i gangen der Jason hadde dratt med seg.. Jeg fulgte med p tv'n og jammen lyste Jenny's ansikt opp skjermen. Hun var blitt drept. Inne p toalettet. P min skole. Og morderen, satt rett forran meg til bords med familien min. " Du er en smart gutt, Jason " pappa klappet ham p skulderen. Jason flirte litt. Og alt jeg klarte gjre, var stirre p ham. Stirre p ham.

------------------------------------------------------------------------

" Vi sees p skolen da, Jason! " ssteren min smilte og vinket, fr hun lot oss vre alene. Vi sto utenfor huset mitt, p trappene for si farvel. Jeg stirret p ham, lenge. Hjertet mitt begynte dunke, og jeg bestemte meg for snakke. " Drepte du henne, Jason? " stemmen min var skjelven. Mer enn det jeg trodde den skulle vre. Han stoppet opp av ordene mine. Han frs til. Han holdt et usikkert blikk p meg en lang stund. Vi sto der i stillhet. Plutselig s det ut som han fikk motet opp, han reiste seg litt og s selvsikkert ned p meg med et kaldt og skremmende blikk. " Ja " svarte han. Munnen min slang seg pen i skrekk og ynene mine ble store. Jeg hadde lyst til skrike. " Jeg drepte henne " sa den kalde stemmen hans. Jeg s han inn i ansiktet, og et lite ondt smil formet opp om leppene hans. Jeg ble hysterisk. Visste ikke hva jeg skulle gjre eller si. Visste ikke helt om jeg klarte tro p sannheten. At han hadde drept et menneske. Tankene mine og hodet mitt sprengte. Han var ikke den Jason jeg trodde han var. Han dyttet hendene sine ned i jeanslommene, fr han nikket forsiktig til meg og snudde seg. Han gikk ned trappene, fr han begynte g bort fra huset mitt. Jeg sto der og tenkte, mens jeg s p ham. Hvordan kunne han bare g slik? Etter alt som hadde skjedd? Jeg lp etter han, selvom jeg var i sokkene. " Hvorfor gr du bare!? " ropte jeg frustrert ut. Han s ikke p meg. " Hvorfor snakker du fortsatt med meg? Jeg dreper mennesker, hvis du ikke har skjnt det. Du burde vre redd " mumlet han og fortsatte g. Jeg smlp forran ham. Hjertet mitt bykset fremover." Har du drept flere!? " Han himlet irritert med ynene. " Svar meg! " ropte jeg. Jason stoppet opp denne gangen. Han s rasende bort p meg. " Jeg har sagt klart ifra at vi ikke kan vre med hverandre!! " Det var frste gangen jeg hadde hrt han rope slik til meg. Han gjorde meg redd. Jeg sto der sjokkert. Det ble stille en liten stund, fr jeg kjente jeg ogs ble rasende. " Tror du jeg har lyst til vre med en som deg uansett!? " spyttet jeg frekt ut. Han knurret fr han satte opp farten mot meg. For et sekund, trodde jeg han skulle gjre meg noe. " Flytt deg! " glefset han og dyttet meg til siden. Jeg falt ned p kne. Jeg s p han forsvinne bak meg. Lenger og lenger unna, helt til jeg ikke kunne se ham. Det hadde skjedd alt for mye p en dag, og trer formet seg opp i ynene mine. Klare til slippe ut.

Hele natten, grt jeg. Skuffet for at gutten jeg var hodestups forelsket i, var en psycho morder. Skuffet for at han ikke var s bra som jeg trodde. Men mest av alt var jeg sint p meg selv for at jeg ikke klarte slutte tenke p ham. Jeg var fortsatt forelsket, og jeg ante ikke hva jeg kunne gjre for f bort flelsene mine for ham.



P skolen holdt de seg heldigvis unna meg. De fleste var fortsatt i sjokk etter dden til Jenny. Alle var triste, og redde. Det var roser, bilder og minnestunder for Jenny over alt p skolen. Jeg s elever trste, og grte i hverandres fang etter hendelsen. De som til og med ikke hadde hatt noe med Jenny gjre, grt. For vre rlig, savnet jeg henne ikke. Hun var en ond jente. Som var med p mobbe meg. P delegge livet mitt. Og jeg vil aldri tilgi de som mobber meg. Overalt p nyhetene sto det om Jenny og den mystiske skolemorderen. For tiden mistenkte politiet at en annen medelev kunne ha drept Jenny. Jeg fikk spesielt mange stygge blikk p skolen. Trodde de det var jeg som drepte henne? Virkelig?

Mamma hadde dekket p middag. Tre tallerkener. Pappa satt p stua og leste avis. yenbrynene mine rynket sammen i forvirrelse. " Hva med Isabella? " spurte jeg. " Hun ble med Jason hjem i dag, s hun kommer ikke til middag " mamma smilte. Jeg frosnet til av skrekk. Jeg hadde ikke ord. Mamma kikket p meg, fr hun begynte le. " Hvorfor ser du s stiv ut? " jeg svarte henne ikke. Jeg snudde meg og lp ut i gangen. Jeg hadde ingen tid miste. Hun var ikke trygg hos Jason.

Jeg fikk p meg skoene mine lynkjapt og lp alt jeg hadde mot huset hans. Nr jeg var der, slengte jeg opp dren og lp rett inn. Det var musestille inne i huset til Jason. Det var ikke en eneste lyd hre. Hjertet mitt dunket hardt inn mot brystet. Jeg prvde holde pusten. Jeg listet meg inn i stua p leting etter ssteren min. Det var ikke en eneste sjel se, men jeg hoppet da jeg fikk ye p jakken til ssteren min. Den l slengt p sofaen. Det betydde bare at hun mtte vre her et sted. Jeg kikket p kjkkenet og det var verken noen der, eller i andre etasje. Jeg begynte merke at jeg ble stresset. Kunne de vre ute? Jeg skulle til g mot dren, da jeg gikk forbi en annen dr jeg ikke hadde vrt innom. Jeg visste hvor dren ville fre meg. Ned til kjelleren. Men han ba meg om aldri g ned dit. Det var som om jeg hrte stemmen hans i hode. Jeg ristet det av meg. Ssteren min var her et sted, og jeg mtte finne henne fr det var forsent. Jeg pnet kjellerdren forsiktig. Den lagde en ekkel knirkelyd i det jeg pnet den. Lyset sto p der nede. Jeg valgte g ned trappene. Jeg kikket meg rundt. Det var den samme normale kjelleren, bortsett fra den rare lukten. Plutselig fikk jeg ye p en luke i gulvet borterst i rommet. Jeg fikk frysninger oppover ryggen. Kanskje ssteren min hadde rett om ryktene? Jeg gikk bort til luken, og mtte holde meg for nesen. Den ekle lukten ble sterkere. Men en skjelven hnd, pnet jeg opp luken. Jeg byde meg litt og kikket ned. Jeg kunne hre lav musikk komme fra et sted lengere inne. Merkelig. Jeg kunne ogs hre ekko av dryppende vanndrper. Det var som en hule, eller en slags grotte. Og det stinket der. Kunne sammenlignes med en kloakk. Jeg fikk ye p en stige og jeg visste hva jeg mtte gjre. Jeg klatret ned, og lukten ble ikke bedre. Jeg flte for kaste opp. Jeg gikk forsiktig lenger inn. Jeg prvde vre s stille som overhode mulig. Jeg skvatt da jeg fikk ye p to rotter lpe ved bena mine.



Jeg gikk lenger inn. Isabella mtte vre her. Jeg begynte riste av redsel. Tanken p at Jason mest sannsynlig var psycho gjorde meg gal. Hvis dette viste seg vre den ekle kjelleren hvor han torturerte folk, ville jeg helst komme meg langt vekk. Musikken ble hyere og lyset sterkere jo lenger jeg kom inn. Jeg kom etterhvert frem til tre drer forran meg. Og jeg ante ikke hvor de ville fre meg. Jeg tok sjangsen, og pnet den ene dren. Jeg steg inn i det ukjente rommet. Trer formet seg opp i ynene mine. Aldri i mitt liv hadde jeg sett noe lignende. Jeg begynte svette, og kroppen min ristet. Tre trer klarte snike seg nedover kinnene mine. Det var noe av det mest grusomme jeg hadde sett. Det var gamle trehyller bortover veggene, med krukker og glass plassert p rekker. Det var menneskeorganer i krukkene og glassene. Jeg grsset da jeg fikk ye p flere yne, rer og neser. Det var her den grusomme lukten mtte komme fra. Armer og bein hang ned fra snorer i taket. Det hang store, spisse redskaper p veggene. Det var blodflekker overalt p gulvet. Det var en vask som var dekket av blod. Jeg fikk ogs ye p forskjellige type hr ligge sammenkrllet p gulvet. Det ene var brunkrllete hr, og jeg fikk med ett Isabella i hodet mitt. Hun hadde akkurat slikt hr. Jeg klarte ikke se lenger. Jeg mtte komme meg ut derfra. Jeg skulle til g ut av rommet da jeg hrte skritt komme. Kjapt lukket jeg dren. Jeg mtte gjemme meg! Jeg lp inn i rommet, og slang med ned p gulvet. Jeg gjemte meg under den ene benken der inne. Dren pnet seg plutselig. Jeg holdt meg for munnen. Jeg holdte p hulke hyt. Skrittene gikk inn i rommet. Jeg kunne n se skoene hans. Skoene til Jason. Han var i samme rom som meg. Jeg holdt pusten for alt jeg kunne. Han fartet rundt i rommet som om han hadde drlig tid. Han lette etter noe.



Plutselig forsvant han ut dren, og jeg kunne endelig puste normalt. Jeg reiste meg fort opp, lp bort til dren. Jeg lukket dren kjapt etter meg. Jeg sto n forran de samme tre drene igjen. Hvor kunne Isabella vre? Fra neste dr kom det musikk. Jeg ble stresset og valgte g inn dit. Jeg pnet dren forsiktig og jeg kunne hre sm stnn, grynt og sukk. Jeg gikk lenger inn og forran meg var ssteren min. Bundet fast til en stol, med bind for munnen. Hun s livredd ut. Hun sprellet med bena hysterisk. Jeg lp bort til henne i sjokk. Jeg kikket ned p armene hennes som hadde noen sm kutt i seg. Hret hennes var heldigvis p hodet. Rundt henne l det flere redskaper p benker overalt. Det var et sterkt lys rettet p Isabella. En cd'spiller spilte musikk. " Isabella! " fikk jeg ut med en skjelven stemme. " Jeg skal f deg ut herfra! " sa jeg og dro av henne munnbindet. Hun pustet og peste tungt. Hun hadde skrekkslagne yne. " Vi m komme oss ut herfra FORT! " sa jeg stresset. Jeg satte i gang med f henne ls fra stolen. " Tenk om han kommer! " skalv Isabella. Hun grt hysterisk. Jeg prvde s godt jeg kunne roe henne ned. Endelig fikk jeg henne ls fra stolen. Hun reiste seg forsiktig opp. " Vet du hvor han er? " hvisket jeg. Hun grt og ristet p hodet. " Vi kommer til d, begge to! " hulket hun hyt. Jeg tok tak i armen hennes. " Vr stille " hvisket jeg. Jeg dro henne med meg, og vi lp ut av det forferdelige rommet. Vi lp gjennom den lange grotten, for komme oss vekk fra dette marerittet. " Du frst! " stresset jeg og dyttet Isabella mot stigen. Nr hun hadde klatret opp var det min tur. " Kjapp deg, Kornelia! " skrek hun redd. Jeg satte hendene p stigen og skulle til begynne klatre opp da Isabella begynte skrike mer. " BAK DEG! " skrek hun hysterisk. Jeg skjnte at det var forsent da jeg kjente pusten hans i nakken min. Han sto rett bak meg. " Bare lp, Isabella! Kom deg vekk! Jeg klarer meg! " skrek jeg til henne. Hun sendte meg et skrekkslagent blikk samtidig som hun grt. Hun hadde ikke lyst til komme seg unna uten meg. Men hun hadde ikkenoe valg. Hun lp alt hun hadde bort. Slik at jeg ikke lenger kunne se henne. Det ble stille. Jeg turte ikke snu meg. " Neimen, er det ikke deg " stemmen hans var hes og kald. Jeg fikk frysninger oppover ryggen. " Kom du for redde ssteren din? .. S stt " Lo han bak meg. Jeg snudde meg brtt og blikket vres mttes. Jeg stirret inn i de dype,mrke brune ynene hans. " Ta meg istedet " mumlet jeg lavt, og kikket ned. Jason begynte plutselig le hyt. Jeg kikket opp p ham igjen. " Jeg er ikke redd deg, Jason " sa jeg rolig. Han sluttet le. " Det skal vi se p " glefset han i det han tok tak i hret mitt. Han dro meg innover i grotten, inn den tredje dren hvor jeg ikke hadde vrt enda, og slengte meg inn. Jeg kikket rundt. Det var et vanlig soverom. Jeg s en seng, et nattbord, et skap og en kommode med et speil over. Han lukket igjen dren bak seg. Jeg kikket redselsfullt opp p ham. Han tuslet rundt i rommet med hendene i jeanslommene. " Jeg lurer p en ting, Kornelia.. " Jeg svelget nervst. Han stoppet opp og s ned p meg. " Hvorfor vil du heller la meg ta deg, istedenfor ssteren din, som du hater? " Jeg var p grten. Jeg kikket ned og fiklet med fingrene mine. " Verden hater meg fra fr av. " begynte jeg lavt. " Jeg har tenkt p at jeg kanskje ikke burde leve. At jeg bare ble til slik at jeg kunne f d igjen, hvis du skjnner? Slik at de viktige personene i verden fr leve lenge. For noen m jo d. Og jeg har funnet ut at jeg er en av de som ikke har noe liv til f leve lenger. Jeg blir mobbet hver dag. Du har selv sett hvordan jeg har det. " mumlet jeg lavt uten se p ham. Jeg var skamfull. Over at jeg faktisk var s svak. Over at jeg viste han denne siden av meg. Den siden av meg som ville d. " Derfor tenker jeg at det kanskje er best at jeg bare d- " fr jeg rakk fullfre setningen min bykset han frem p gulvet ved meg. Han klemte meg inntil seg. Omfavnet meg med armene hans. Han pustet tungt. Trene mine trillet ned nakken hans. " Jeg skal ikke gjre deg noe, Kornelia. Aldri. " hvisket han hest. Jeg ble veldig forvirret der og da. Jeg gikk ut av klemmen. " S du lar meg g? " spurte jeg hpefullt. Han ristet p hodet. ynene mine ble store. " Du skal bo her, med meg " sa han.





HVA SYNES DERE? VIL DERE HA MER?

kommenter! :)

Historie, PSYCHO - DEL 4

12.11.2013 @ 18:20 i Blogg 5 kommentarer

Jason lo ikke med meg. Han svarte heller ikke p sprsmlet mitt. " Skal vi g opp? " spurte han litt brydd. Jeg nikket forsiktig, fr jeg holdt meg for nesen. " Ugh! Hva er denne forferdelige lukten? " spurte jeg med avsky fylt i stemmen min. " Jeg vet ikke, la oss g opp " mumlet han og satte hnden hans p ryggen min. N fikk jeg ogs svaret p ssteren min sine anklagelser om Jason. Han var slettes ingen psycho som torturerte folk i kjelleren sin. Kjelleren hans var en helt normal kjeller, bare med en litt merkelig lukt.

----------------------------------------------------------------------------

Han sto der og ventet p meg. Det kilte inni meg av tilvrelsen hans. Fr jeg rakk sette opp farten mot han, be jeg stoppet av Jenny. Hun kikket bort p Jason, deretter p meg. " Er ikke han mye eldre enn deg? " spyttet hun frekt ut. Hun var en av de som pleide mobbe meg. Siden jeg visste at Jason fulgte med, kunne jeg si absolutt hva jeg ville. Det var en forfriskende flelse. " Jo, og du burde passe p dine egne saker " smilte jeg fornyd. Hun reiste yenbrynene sine og flyttet seg nrmere meg. " Han kan ikke gjre en dritt innenfor skolens omrde, s du burde ikke tffe deg, Kornelia " flirte Jenny ekkelt. Jeg himlet med ynene. " Ikke du heller, Jenny " truet jeg. " Ikke? " hun s seg rundt, fr hun tok tak i hret mitt og dro meg med henne. Jeg prvde kjempe i mot henne. Nr jeg ikke lenger kunne se Jason, skrek jeg til. Like etter, hrte jeg skritt og Jason dukket opp rask som lynet. Han dyttet Jenny unna meg. Pusten hans s ikke ut til stoppe, og han s rasende ut. Som om han kunne drept alle han fikk ye p i det sekundet. Jeg ble nesten litt redd. Trer rullet nedover kinnene mine. Han kikket fort ned p meg, der jeg l p bakken. ynene vre mttes, og det var som om aggresjonen han flte, bygget seg opp nr han s mine vte trer. Han rakk ikke sprre meg om hvordan det gikk engang, fr han tok fatt i Jenny. Hun s livredd ut. Han dro henne med seg, inn i skolebygget, bortover gangene til jeg ikke lenger kunne se dem gjennom vinduene. Jeg kikket meg rundt. Heldigvis var det ikke en person se her ute p dette tidspunktet. Da ville nok bde Jenny og Jason ftt problemer.

" Gr det bra med deg? " spurte han smilende nr han kom ut av skolebygget, som om ingenting hadde skjedd. Jeg skalv litt og reiste meg for gi ham en klem. Vi omfavnet hverandre fr vi begynte g vekk fra skolens omrde. " Hv-hva gjorde du med henne? " spurte jeg nysgjerrig. " Ikkemye " Jason viftet med hnden. " Snakket bare litt vett i hodet p henne " gliste han til meg og vi begge lo sammen der vi gikk. Han hadde lovet bli med meg hjem etter skolen i dag. Ettersom han aldri hadde vrt hos meg noen gang. Moren min ble noks overrasket da jeg fortalte om at en gutt skulle bli med meg hjem, ettersom jeg ellers aldri hadde besk.

Moren min sto i dren og kikket forskrekket p den kjekke, unge mannen som sto ved siden av meg. Hun brstet sjokket av seg med et smil. " Du m vre Jason " sa hun og rakte ham hnden. Jason nikket og smilte fr de hndhilste. " Dere kan umulig vre p samme alder.. " mumlet mamma, litt usikkert. Jason kremtet. " Ehm, nei. Jeg er litt eldre enn Kornelia " smilte han nervst. Mamma lo. " Litt? du m vre p alder med storesster Isabella " Jason og jeg kikket nlende bort p hverandre. Mamma ba oss komme inn. " Du har ikke fortalt meg at du har en sster? " mumlet Jason sm irritert. " Hun eksisterer ikke i min verden " blunket jeg til han. " ? " yenbrynene hans var trukket sammen uforstende. " Fordi hun er alt en sster ikke skal vre. Hun er forferdelig " glefset jeg lavt bak mamma's rygg.

" Wow.. " kom det ut av Jason da vi steg inn i rommet mitt.



Jeg hadde en dunkel belysning, gardinene var trykket for verden og alle bkene mine l p gulvet. En etter en sammen med alle pleddene og stearinlysene. Jason lo litt for seg selv. Jeg kikket bort p ham nysgjerrig. Hva tenkte han? Han pnet munnen. " Du er litt snn.. " Jason stoppet opp og kikket seg rundt til han landet p alle cd'ene mine. " Snn.. hva heter det igjen!? " Han lette etter det riktige ordet. Jeg bare trakk p skuldrene og satte meg p sengekanten. " Melankolsk! " peste han ut i begeistring. Jeg ante ikke hva det ordet betydde en gang. " Det her er litt sykt " kom det like etter. ynene hans var rettet mot blyant skissene som hang p veggen min. Jeg hadde ikke satt noe stort arbeid i tegningene engang. " Du er r til tegne, Kornelia! " Jason s p meg med store yne. Han tok ned en tegning av en hest. En fri hest med hret flagrende i vinden. " Du m bli kunstner " smilte han. Jeg tente to stearinlys, som lyste opp rommet mitt litt mer. " N skal jeg finne ut hva du hrer p " Jason satte p play p cd-spilleren min og Eyes on fire - Blue foundation ble spilt. Jason trommet p lrene sine og tuslet rundt i rommet fr han kom bort til meg, der jeg satt p kanten av sengen. " Ikke s ille det her " signaliserte han til musikken min. " Reis deg " hrte jeg den hese stemmen hans si. Jeg tittet opp i de brune ynene hans. " Til deg som er s kunstnerisk: skal jeg vise deg ekte kunst? " flirte Jason selvsikkert med et lurt smil. ynene mine ble strre av nysgjerrighet fr jeg nikket ivrig. Jeg rakk ikke reise meg ordentlig, fr leppene hans landet p mine og fyrverkerier eksploderte inni meg. Han hadde aldri gjort noe lignende fr og jeg ble positivt overrasket. Han trakk meg inntil seg og den varme kroppen hans. Vi spiste opp hverandre av lyst, men gleden varte ikke lenge. Dren min slang seg pen og Jason dyttet meg unna fortere enn lynet. Ssteren min sto litt forskrekket i dren. Jeg tenkte p alle ryktene hun hadde fortalt. Om den psycho kjelleren hans. Men jeg nektet tro p dem. Jason kunne ikke vre slik. " Det er middag " mumlet hun forsiktig ut. Hun kikket p Jason, og gjorde seg til. " Og du er Kornelia's sster, Isabella? " smilte Jason og gikk bort til henne. " Jeg er Jason " blunket han og rakte henne hnden sin. Jeg stirret p dem. " Jeg vet hvem du er, vi gr p samme skole " smilte ssteren min og blunket s sukkerstt hun bare kunne. Jeg himlet med ynene. ynene til Jason derimot glitret. Skjnnheten til storessteren min tok han med storm. Jeg burde visst det. Som alle andre gutter, ble han ogs sjarmert i senk av henne. Derfor hatet jeg henne. Hun var familiens diamant. Hun brte p all glansen. Bare utvendig s klart, etter min mening. Innvendig var hun et monster. " Kornelia har snakket s mye om deg, hun er helt gren etter deg! " lo Isabella hnlig. Jason bare nikket usikkert. " S, er dere kjrester? " spurte Isabella og slang p det lange hret sitt. Jeg tittet nervst ned p fingrene mine. Hva ville han svare? For meg, virket det som vi var p vei til bli det. " Absolutt ikke. Vi kunne aldri vrt kjrester. Hun er jo alt for ung! Kunne vrt lillessteren min " lo Jason. Hjertet mitt sprang i fillebiter. Jeg knakk sammen innvendig der og da. Alle forhpningene, alle drmmene, alle hintene han hadde gitt meg. All kjrligheten han hadde ftt meg til fle p bare litt over en mned, hadde jeg aldri erfart tidligere i livet mitt. Han ga liv i meg. Men selvflgelig valgte han st og flrte med min sster forran ynene mine. " Men da kommer dere spiser middag med meg da, med oss " rettet Isabella seg. " S klart " gliste Jason. " Da sees vi, da " smilte Isabella fr hun mtte mitt rasende blikk, og deretter kikket p Jason en siste gang med ett av sine ste,uskyldige blikk fr hun lukket dren etter seg. Jeg skjnte at hun synes han s utrolig bra ut.



Jason sto igjen forran dren som en hodestups forelsket robot. Slik de aller fleste gutter ble etter ha sett og snakket med Isabella. Jeg flte for spy. Han snudde seg etter en stund. " Ssteren din var jo ikke s ille.. " mumlet han til meg. " Nei, du vet vel best du som har snakket med henne i noen minutter! " spyttet jeg ut. Det ble stille en lang stund uten at noen av oss sa noe. " Hun er bare falsk. Hun fr deg til tro at hun er verdens beste, nr hun er verdens verste " glefset jeg. Jeg ville ikke innrmme for meg selv at litt av glefsingen min var p grunn av sjalusien jeg flte inni meg. " Skal vi g ned spise? " spurte Jason. Han ignorerte det jeg hadde sagt. Han skulle til pne dren, da jeg stoppet ham. Jeg hadde et svakt tak i overarmen hans. " Hvorfor kysset du meg? " spurte jeg lavt. Jason stoppet opp. Han bet seg forsiktig i leppene. Det s ut som han tenkte grundig. " Jeg vet ikke " ordene som kom ut av munnen hans gjorde meg mer vondt. ynene mine hadde et lager av trer som mtte komme seg ut. Visste han ikke hvorfor han hadde valgt kysse meg? Flte han ikke noe som helst? Gjorde han det helt ubevisst? Jeg sank sammen i grt nede p gulvet, med ansiktet i hendene. " Kornelia " kom det ut av ham etter en stund. " Hva er det som skjer? " spurte han forvirret. " Har du ingen anelse om hva du driver med? " hulket jeg frustrert ut. Han kikket stressende ned p meg. Han ristet p hodet, redd for hva som ville skje. " Du knuser meg " hvisket jeg lavt med en grtkvalt og skjelven stemme. " Du leker med meg som om jeg er en dukke du kan gjre alt med. Som du bare kan kaste hardt ned i gulvet, uten bry deg. Du delegger meg " grt jeg lavt. Jeg flte ogs sinne inni meg. " Hvorfor kysser du meg hvis jeg ikke betyr noen ting for deg? Hvis jeg like godt kunne vrt ssteren din!? " glefset jeg ut i trer. Jason's ansikt hadde ikke lenger noe uttrykk. Jeg ante ikke hva han tenkte. Det var helt umulig lese han. Uten et eneste ord til svar, gikk han bare ut dren og lot meg sitte igjen, alene.



Jeg hadde trket trene, og plastret p verdens mest falske smil i ansiktet mitt. Jeg brukte n min sster's metode, som s ut til fungere overraskende bra for henne. Desverre, ikke for meg. Mamma og pappa s ut til bli forelsket i Jason's sjarm med en gang. Isabella ogs. Hun og Jason forveklset blikk hele tiden. Hvordan kunne han fortsette slik etter at jeg hadde vist han hva jeg flte? Smilet mitt ble bredere. Mens alle spiste, snakket og s ut til kose seg rundt matbordet - uten meg, sto tv'en p i bakgrunnen. Nyhetene poppet opp p skjermen og jeg valgte flge med. De varslet om sterke bilder, og med ett fikk jeg en ekkel flelse inni meg. P skjermen kom det opp et bygg jeg kjente s alt for godt. Skolen min. Jeg stirret p skjermen. Opp kom det et bilde av en av skolens toaletter, som var praktisk talt dekket av blod. Det s ut som en skrekkfilm, ikkenoe man s p nyhetene. Jeg kjente ogs igjen toalettet. Det var i gangen der Jason hadde dratt med seg.. Jeg fulgte med p tv'n og jammen lyste Jenny's ansikt opp skjermen. Hun var blitt drept. Inne p toalettet. P min skole. Og morderen, satt rett forran meg til bords med familien min. " Du er en smart gutt, Jason " pappa klappet ham p skulderen. Jason flirte litt. Og alt jeg klarte gjre, var stirre p ham. Stirre p ham.

TIL DERE SOM HAR KLAGET P ALDERSFORSKJELLEN I HISTORIEN: Jeg klarer ikke skrive en historie som absolutt ALLE vil like. Det er umulig. Det er en grunn til det er aldersforskjell i historien. Jeg har ikke bedt dere om lese historien hvis dere ikke har lyst. S vr s snill, ikke spr s mye mer om hvorfor det er slik. Hvis dere vil lese historien, betyr det kjempe mye for meg - men da fr dere tle at den er slik jeg skriver den. Kan ikke endre ting i min egen historie fordi 2 - 5 stk kanskje er ufornyde med noe. Hper dere skjnner det! :-)

HVA SYNES DERE OM DENNE DELEN? FORTELL! Har dere lyst p flere deler? :-D

Historie, PSYCHO - DEL 3

10.11.2013 @ 21:30 i Blogg 12 kommentarer

" Jeg foreslr at du drar hjem n " mumlet han spydig. Det overrasket meg at han plutselig ble s avvisende og anderledes enn det han virket i begynnelsen. Jeg reiste meg uten si noe, fr jeg gikk ut dren. Uten et eneste hade fra ham. Den natten hadde jeg problemer med sove. Han var det eneste jeg tenkte p. Prvde han i det hele tatt kysse meg? eller var det jeg som missforsto?

----------------------------------------------------------------

Jeg hadde tenkt p han hele skoledagen, og n satt jeg her. Utenfor huset til Jason. Det var ingen hjemme, slik at jeg satt ventet p trappene. Da jeg akkurat hadde bestemt meg for g hjem igjen, fikk jeg ye p Jason komme syklende, nrmere meg. Han stoppet, og satte sykkelen fra seg inntil husveggen fr han kikket p meg. Han s ikke like glad ut denne gangen. " Hva gjr du her..? " mumlet han smirritert. Jeg kjente et slag inni meg av spydigheten hans. Jeg ble utrolig skuffet i begynnelsen, helt til jeg kjente alt rase sammen inni meg. Den gutten jeg trodde likte meg litt tilbake, behandlet meg som en liten drittunge akkurat som alle andre rundt meg. Den eneste personen jeg tenkte p s mye, var han. Og han hadde delagt alt for meg. Raseriet boblet opp. " Glem det, jeg hadde tenkt til stikke uansett " glefset jeg i sinne, fr jeg skubbet borti han for komme meg videre. " Vent, Kornelia.. " mumlet han bak meg og tok fatt i den ene armen min. Han s seg rundt en stund, fr han tittet ned p meg. Dypt inn i ynene mine, som rrte sjelen min. " Vi kan ikke vre sammen slik som dette, forstr du? " mumlet han lavt. Jeg s sjokkert bort p ham. " Kornelia, du gr p barneskolen, og jeg p videregende. Jeg er syv r eldre enn deg! " kom det ut av ham. Hjertet mitt dunket hardt inn mot brystet. " Jeg fr rykter p meg okei!? " glefset han sint ut nr jeg ikke svarte. Trer formet opp i ynene mine av ordene hans. Jeg ville ikke vise hvor svak jeg var, men trene bare sprakk ut av ynene mine. Jeg snudde meg for g unna ham. Men han kom etter meg, og fr jeg visste ordet av det holdt hendene hans rundt meg, mens han klemte meg inntil den varme kroppen hans. " Kom " hvisket han inn i ret mitt. Han tok meg med inn. Synet mitt ble oversvmt av trer nr jeg var blitt frt inn i det slitte huset hans. Jeg slang meg hplst ned i sofaen hans. Trene stoppet ikke, og jeg begynte hulke. Jeg prvde stoppe, men det var som om det var helt umulig for meg. Bakerst i hodet hadde jeg fle tanker, som at vi aldri kom til snakke sammen lenger etter denne dagen. At han ikke lenger reddet meg ut fra den forferdelige hverdagen min med mobbingen inkludert. At han ikke lenger ville holde rundt meg og vise at han faktisk brydde seg. At jeg faktisk for en gangs skyld betydde noe. At han faktisk var glad i meg, og ville mitt beste. Men hvordan kunne jeg tro p at noen i det hele tatt ville bry seg, eller mest av alt, bli forelsket i meg!? Trene fosset. " Kornelia..! " stresset Jason. Han satte seg p knrne forran meg. " Ikk-ikke grt s mye " mumlet han bekymret. " Hva er det fornoe? Du m fortelle meg hva du tenker " kom det ut av ham. Han prvde trke trene mine, men det gikk ikke veldig bra. Jeg klarte ikke holde alle tankene mine inne lenger. Jeg hulket hyt, fr jeg bestemte meg for snakke. For vre rlig mot ham. " J-jeg liker deg, Jason " grt jeg ut. " Jeg liker deg for godt til slutte snakke med deg! " hulket jeg trist. Jason's ansikt forandret seg til sjokk med ett, av ordene mine. Han stirret meg dypt inn i ynene, men munnen pen. Jeg klarte ikke se han inn i ynene, og tittet nervst ned p hendene mine mens trene skle nedover kinnene mine i stor fart. Jason tok tak i ansiktet mitt, og ristet litt i meg. " Vet du hvor mye jeg liker deg? " glefset han stresset inn i ansiktet mitt. " Jeg har lyst til holde rundt deg, kysse leppene dine, vise deg kjrlighet og rope ut i verden at det er deg jeg vil ha, Kornelia " sa han alvorlig. " Alt stoppet opp for meg, og selv ble jeg enormt sjokkert. Jeg glante p Jason, men gleden varte ikke lenge. " Men det er stor aldersforskjell mellom oss. Det blir helt feil, vil andre mene.. " mumlet Jason. " De vil kalle meg pedofil eller tro jeg er gtt fra vettet! At jeg er gren ellernoe..! " fortalte han. Jeg trket noen trer, fr jeg s opp i ynene hans med mot. " Spiller det noen rolle hva andre vil mene? " spurte jeg han med en lav,ujevn stemme. Han stoppet litt opp, og kikket alle andre steder enn inn i ynene mine. Det var stille en lang stund. " Du har rett. " mumlet han, fr han maktet se p meg igjen. Et lite smil formet seg opp om leppene mine. Det var herlig hre han si slike ting. " S lenge vi vet at vi vil ha hverandre, kan ingen andre delegge det " hvisket jeg og strk han oppover kinnene forsiktig. Han s ikke lenger p meg. Han hadde et alvorlig ansiktsuttrykk. Det s ut som at han tenkte hardt p noe.

Vi hadde klart f bort den trre stemningen etter en stund. Det var som om jeg hadde blitt overlykkelig p et blunk. Jeg visste at Jason likte meg n. Og jeg hadde tusenvis av sommerfugler i magen. Han valgte meg. Forran alle de andre jentene han kunne ftt. Det var magisk. Ikke helt til tro liksom. At jeg, jeg som blir mobbet, som alle stortsett ser ut til hate skulle f en s kjekk gutt som Jason til ville ha meg. Vi tullet sammen, hoppet, lekte og koste med hverande. Det var en rar, men ogs fantastisk flelse. Han hadde trollbundet meg. Han jaktet p meg, og lp febrilsk etter meg med pusten i nakken min. Jeg lo hyt og lpte s fort jeg kunne, redd for rive ned noe. Jeg skulle til slenge opp en ukjent dr, for riste av meg Jason da han stoppet meg. " aldri g ned der " sa han kaldt og dominerende. Jeg lukket kjapt igjen dren, da jeg kjente frysninger oppover ryggen av spydigheten som plutselig traff han. yenbrynene mine rynket seg sammen. Vi sto der annpustne og bare kikket p hverandre, lenge. Jeg skjnte ikke helt hvorfor jeg aldri kunne pne den dren, og med ett tok nyskjerrigheten min over. Jeg ville tulle litt med han. Jeg satte hendene i sidene. " Jeg kan aldri g inn der fordi? " spurte jeg med et lite lurt smil om munnen. " Er det ikke nok for deg at jeg sier du ikke skal g ned dit? " kom det fra ham bestemt. Jeg sendte han et rart blikk. Hvorfor oppfrte han seg plutselig slik? Jeg begynte le for f opp stemningen litt, men det strenge ansiktsuttrykket hans s ikke ut til skifte. Tullet han med meg? I hodet mitt, kom jeg p hva ssteren min hadde sagt da jeg snakket om Jason. " Du vet han er helt psycho i hodet sitt?! Han er farlig for deg, Kornelia! Det gr rykter om at han torturerer folk i kjellern sin! "Jeg brstet det av meg. Jeg tok tak i drhndtaket fr Jason klarte reagere, skrudde p lyset og lp ned de bratte tretrappene ned til noe som s ut som en kjeller. Han braste ned trappene i en enorm fart bak meg og vi begge stoppet opp nr vi stod der nede i kjelleren hans. Jeg s meg rundt. Det var bare undvendig skrot overalt. Det s ut som en helt vanlig kjeller. Men jeg klarte ikke f den grusomme lukten der nede, unna. Det luktet som rttne dyr der nede og jeg grsset. Jason stirret p meg, sm irritert med de mrke ynene sine. " Fornyd? Var det noe spennende du fikk se? " spurte han meg kjapt. Jeg trakk p skuldrene. " Hvorfor kunne jeg ikke g ned hit? Det er jo ingenting skjule her nede? " lo jeg. Jason lo ikke med meg. Han svarte heller ikke p sprsmlet mitt. " Skal vi g opp? " spurte han litt brydd. Jeg nikket forsiktig, fr jeg holdt meg for nesen. " Ugh! Hva er denne forferdelige lukten? " spurte jeg med avsky fylt i stemmen min. " Jeg vet ikke, la oss g opp " mumlet han og satte hnden hans p ryggen min. N fikk jeg ogs svaret p ssteren min sine anklagelser om Jason. Han var slettes ingen psycho som torturerte folk i kjelleren sin. Kjelleren hans var en helt normal kjeller, bare med en litt merkelig lukt.


HVA SYNES DERE? KOMMENTER HVIS DERE VIL HA MER :)

Historie, PSYCHO - DEL 2

05.11.2013 @ 13:24 i Blogg 23 kommentarer

Dennis dyttet meg inn i skolemurveggen. Bak han sto fem kompiser, og tre andre jenter i klassen. Jentene lo og guttene sto og heiet p Dennis. Mens Dennis slengte knyttneven hans inn i ansiktet mitt flere ganger, skrek jentene de mest forferdelige ting du kan tenke deg, til meg. Dennis ba de andre guttene om bli med. Og jeg prvde presse ut all smerten jeg kjente, unna meg. Jeg prvde tenke p noe fint. Noe jeg likte. Jason. Jason Mccann. Men det gikk ikke srlig bra. Det var umulig prve tenke p andre ting i en slik situasjon. Timen hadde alleredet begynt, og Dennis valgte sl meg p dette tidspunktet s det ikke ville komme noen lrere. Det var ogs sjelden biler og folk utenfor skolen p denne tiden, slik at det var perfekt tid for mobbe meg. " GI FAEN " hrte jeg en hes stemme lenger borte, rope. Guttene stoppet opp, og tittet forvirret og smskremt bak seg. Lenger unna, kunne jeg gjenkjenne en gutt jeg visste utrolig godt hvem var.Jason Mccann. Han kom mot oss med bestemte skritt, og et rasende blikk. Det s ut som han skulle til eksplodere. Guttene og de andre jentene lp unna s fort de klarte, fr Jason kom frem. Jeg falt sammen i grt nede p bakken, nr de var forsvunnet. Jeg kjente et par hender stryke meg over ryggen min mens jeg hulket. Jeg hatet at han fikk se meg slik, p mitt vrste. " Du.. kom her " hvisket han. Han la hendene mine om nakken hans og presset meg beskyttende inntil han. Jeg var p en mte glad for at han s det, slik at jeg kunne f mte han igjen. Trene mine trillet nedover nakken hans, mens han holdt rundt meg. " Kornelia.. " hrte jeg stemmen hans si lavt. Han flyttet hendene hans under haken min og presset meg litt bakover s han kunne f se ansiktet mitt. ynene mine var fylt med trer, og kinnene mine var sre og vte. Det s ut som han fikk vondt av se ansiktet mitt. Han tittet opp i pannen min. " Du blr " hvisket han. Jeg turte ikke se inn i ynene hans. Jeg s ned i bakken uten si noe som helst. " Se p meg, Kornelia " hrte jeg han si. Jeg s forsiktig opp i de brune ynene hans. " Du kommer til f blmerker i ansiktet, og du har et flt sr i pannen. Det kommer ikke til slutte bl fr lenge, hvis vi ikke stopper det. Blir du med meg? " spurte han forsiktig. Ordene hans var som en drm. Selvflgelig ville jeg bli med ham, bort fra dette marerittet.

Jeg satt bak p sykkelen hans. Jeg holdt meg fast i han. Vinden blste i hret mitt og trene mine var endelig trket. Han kjrte inn i gaten hvor jeg bodde. Forbi huset mitt, og noen flere helt til han syklet inn en innkjrsel til et stort,brunt litt gammelt hus. Han hjalp meg av sykkelen og tok hnden min, fr han tok meg med inn i huset sitt. Han frte meg til noe som s ut til vre en stue, med en litt shabby, sliten sofa, et gammelt salongbord av tre med noen aviser og en gammel kaffekopp p. Jeg la merke til et par dde planter i vinduskarmene. Det var ogs en ganske gammel 50talls tapet p veggen, et grhvitt teppegulv med en tv stende forran sofaen. Det var ikke srlig fint der med andre ord. " Beklager rotet " mumlet han og samlet sammen noen bker og annet skrot som l p salongbordet. Jeg satte meg ned i sofaen forsiktig og tittet rundt i rommet. Like etter kom han med et frstehjelpskrin. Han satte seg forran meg. Han renset sret mitt nye. Venstrehnden hans var plassert p skulderen min. Det kilte inni meg. Jeg tittet p de fine leppene hans, og de konsentrerte brune ynene hans mens han renset pannen min. Han s ned p meg og smilte litt. " Ser du p meg? " spurte han og gliste. Jeg rdmet, og han skjnte at det var et ja da han s de rde rosene i kinnene mine. " Hvor gammel er du, Kornelia? Ettersom du fortsatt gr p barneskolen?.. " spurte Jason etter en stund. " 12. Jeg gr i sjuende klasse " mumlet jeg ut. Han nikket sakte. " Jeg som trodde du var eldre " smlo han forsiktig. Det fikk meg til smile litt. Det ble stille mellom oss igjen. " Hvor lenge har det holdt p? " spurte han med en rolig stemme. Jeg skjnte hva han mente med en gang. " Det begynte i tredjeklasse " mumlet jeg. Jason fikk et sympatisk blikk om ansiktet hans. " snarest 5 r med mobbing? " han fortsatte. " Du fortjener ikke dette. Du fortjener bedre " hrte jeg han si trstende. Han satte et plaster p pannen min. Han lftet hnden hans og strk tommelen sin forsiktig rundt det venstre yet mitt. mens han sukket " Er det blitt blveis? " nlte jeg. Han nikket til svar. " h " stnnet jeg irritert. Jeg mtte finne enda en unnskyldning til foreldrene mine. " De er bare sjalu p deg, Kornelia " sa Jason vennlig mens han smilte et godhjertet smil til meg. Jeg lo ironisk, og ristet p hodet. De var langt i fra sjalu. " Jentene vil se ut som deg og guttene vil ha deg for seg selv, fordi du er s vakker " smilte Jason. Sommerfugler eksploderte inni meg av ordene hans. Hadde han virkelig kalt meg vakker? " P din alder vet man ikke helt hvordan man skal uttrykke seg, og man gjr mye dumt " Jason fortsatte. " Det er ikkenoe galt med deg. Det er de det er noe galt med. Jeg hper du skjnner det " mumlet han og strk meg over kinnet. " Hvis de gjr noe vrre, s sier du fra til meg. Forsttt? " Jeg nikket med et smil om munnen. Hvorfor var han s hyggelig og omsorgsfull mot meg? Jeg kjente motet bygge seg opp i meg av hva han hadde sagt om meg. Kanskje han likte meg, slik som jeg likte han? Fr han sa og gjorde noe mer, lente jeg meg frem med lukkede yne. Jeg hadde nesten ftt plantet leppene mine p de nydelige hans, til jeg ble dyttet forsiktig unna ham. Han hadde trukket sammen yenbrynene i frustrasjon og forvirrelse s det ut som. " K-Kornelia.. hv-hva er det du driver med? " spyttet han ut. Jeg kjente jeg ble flau og s ned i gulvet. " D-du kan ikke gjre det der! jeg er mye eldre enn deg. Og ikke missforst selvom jeg forteller deg at du er vakker " mumlet Jason. Jeg ble utrolig skuffet og kikket ned. Jeg ville ikke mte blikket hans. Hvorfor var jeg s dum at jeg prvde kysse han? " Kornelia, se p meg " jeg s opp og inn i de brune ynene hans. Han tittet ned p leppene mine og han lente seg sakte fremover og nrmere meg. Hjertet mitt dunket bde fortere og hardere. Var han p vei til kysse meg n? Han stoppet opp noen millimeter fra leppene mine, fr han kjapt reiste seg og gikk unna meg. " Jeg foreslr at du drar hjem n " mumlet han spydig. Det overrasket meg at han plutselig ble s avvisende og anderledes enn det han virket i begynnelsen. Jeg reiste meg uten si noe, fr jeg gikk ut dren. Uten et eneste hade fra ham. Den natten hadde jeg problemer med sove. Han var det eneste jeg tenkte p. Prvde han i det hele tatt kysse meg? eller var det jeg som missforsto?

HVA SYNES DERE? :-) KOMMENTER HVIS DERE VIL HA MER!

Historie, PSYCHO.

05.11.2013 @ 11:52 i Blogg 0 kommentarer

Historie, PSYCHO - DEL 1

05.11.2013 @ 11:50 i Blogg 2 kommentarer

Trene rant nedover fra ynene mine. Jeg hikstet med hodet hengende ned. Jeg var p veg hjem fra skolen. De hadde mobbet meg igjen, og jeg klarte ikke mer. Jeg bare grt, hele vegen. Hret mitt ble vtt av de salte trene som trillet nedover kinnene mine. Jeg hatet dette. Hvorfor mtte det vre jeg som mtte bli mobbet p skolen? Hvorfor mtte alle vre slemme mot meg? Hvorfor kunne jeg ikke bli akseptert og respektert som andre? Jeg hikstet igjen. Synet mitt ble helt oversvmt, og jeg klarte ikke se hvor jeg gikk lenger. Jeg bare subbet bortover fortauet i grt. " HEI, se hvor du gr! " en guttestemme ropte i nrheten, men fr han fikk ropt ut hele setningen kjente jeg noe hardt krsje inn i magen min, og jeg ble veltet hardt ned i asfalten. " S-shit.. " hrte jeg guttestemmen si igjen. Jeg holdt meg for magen, hvor jeg var blitt truffet med knipede yne. " Gr det bra!? " hrte jeg over meg. Jeg pnet ynene sakte, og fikk ye p en eldre gutt st over meg med et bekymringsfullt blikk. Jeg blunket kjapt flere ganger. " Her, jeg skal hjelpe deg " han rakte meg hnden, og hjalp meg opp. Han var mye hyere enn meg, og jeg kjente et svakt brus inni meg nr jeg fikk se han bedre. Han s veldig bra ut. Jeg stirret frst p de s fint formet leppene hans, videre opp til en liten st nese fr jeg mtte de brune vennlige ynene hans som s p meg tilbake.


Jeg kjente jeg var p vei til rdme av utseende hans, men ristet det av meg nr jeg skjnte at han mtte vre flere r eldre enn meg, og at jeg aldri i verden ville f sjangs p en som ham. " Slo du deg? " spurte han. Tankene mine ble avbrutt av stemmen hans. Han tittet ned p hendene jeg holdt rundt magen min. Fr jeg fikk svart, flyttet han hendene mine fort og satte seg ned p knrne. Han lftet opp litt av genseren jeg hadde p meg, og magen min kom til synet. Kinnene mine kjentes ut som fyrtes opp til ild, nr han fikk se magen min. Jeg rdmet. " Du kommer til f et veldig stort blmerke, ser jeg " mumlet han. Han s opp p meg, og jeg prvde skjule rdmingen min. yenbrynene hans trakk seg sammen i forvirrelse, og han reiste seg og ga meg et skeptisk blikk. " Grt du? " kom det fra ham. Jeg svelget hardt og flyttet blikket mitt ned i bakken, fr jeg nikket forsiktig. " Kan jeg sprre hvorfor? " hrte jeg ham si. " Det var vel ikke fordi jeg kjrte p deg med sykkelen min, hper jeg? " spurte han kjapt med et lite smil om munnen. Jeg tittet p sykkelen som l slengt p asfalten bak han, fr jeg s inn i ynene hans. Jeg ristet p hodet. " Fint " sa han kort. Vi sto der i stillhet en stund, fr han gikk bort til sykkelen sin. " Jeg m p jobb n. S beklager for at jeg kjrte p deg " mumlet han stresset. Jeg svarte ikke, og bare s bort p ham. " Men du burde passe mer p hvor du gr, .. " jeg skjnte at han ville vite navnet mitt. " Kornelia " mumlet jeg usikkert ut. " Pass mer p hvor du gr,Kornelia" mten han sa navnet mitt, gjorde noe med meg. Det var som om han fikk det til hres fint ut, for frste gang. Navnet mitt var ogs noe jeg ble mobbet for av de andre p skolen. Jeg turte s vidt fortelle hva jeg het til de fleste jeg mtte, og jeg hatet at jeg hadde blitt s uselvsikker p meg selv p grunn av mobbingen jeg hadde gjennomgtt p skolen. Det var som om jeg var blitt et usikkert lite vrak. "Kornelia" gjentok han med et granskende blikk. " Spessielt navn " mumlet han. Hjertet mitt satte seg fast i halsen min, og jeg hadde lyst til grte igjen. Selvflgelig syntes han at det egentlig var et helt forferdelig navn, slik som de andre p skolen. " Det var et vakkert navn " smilte han til meg. De vonde tankene mine stoppet opp og jeg presset frem et skjevt smil til han av lettelse. Han satte seg p sykkelen sin. " Hv- hva heter du da? " klarte jeg f ut, fr han syklet videre. " Jason, Jason Mccann " svarte han kjapt. " Hade,Kornelia" kom det fra Jason, fr han syklet forbi meg og forsvant bak meg. Jeg sto der og stirret, helt til jeg ikke kunne se han lenger i svingen. Fra vre s langt nede i bakken som mulig, var et sykkelkrsj med en ukjent gutt det som gjorde meg glad resten av dagen. Det var veldig lite som skulle til, ettersom jeg tross alt levde med bli mobbet hver dag p skolen.

" Hvorfor brukte du s jvlig lang tid p komme deg hjem etter skolen i dag a? " spurte min eldre sster, Isabella p 18 r. Jeg var 12. Jeg kjente det kilte inni meg av tanken. Det var p grunn av Jason. " Hva smiler du s dumt for? " glefset hun, fr hun satte seg ned i godstolen p rommet mitt. Jeg satt i sengen og dagdrmte om ham. " Det var en gutt " mumlet jeg med et lite smil. Hun s nyskjerrig bort p meg. " Jaha? " lo hun hnlig av meg. Det var som om jeg fortalte henne en spk, de gangene jeg valgte snakke om gutter. Det var som om hun tenkte at jeg aldri kom til f en gutt til like meg, og jeg hatet det. Det gjorde bare at jeg ble mer usikker p meg selv. " Hva het han da? " spurte hun for teste meg, om jeg virkelig hadde mtt en gutt. Hun trodde s vidt ikke p meg. " Jason. Jason Mccann " nevnte jeg med et drmmende blikk. Munnen hennes slang seg pen med en gang. " Er du gal eller? han er like gammel som MEG, Kornelia " kom det fra Isabella. " Han gr til og med p skolen min! " Jeg brydde meg ikke. Han var s st, og hyggelig mot meg. Jeg satt bare smilte. " Du vet han er helt psycho i hodet sitt?! Han er farlig for deg, Kornelia! Det gr rykter om at han torturerer folk i kjellern sin! " ropte hun ut. Jeg ville ikke bry meg om de latterlige ordene til Isabella. Han var snill mot meg, og det var det viktigste. " Du er vel ikke forelsket i han, er du? " spurte Isabella spydig. Jeg trakk p skuldrene drmmende. " Han er like gammel som meg, alts syv r eldre enn deg Kornelia. Han kommer ikke til like en liten jente som deg. Du gr fortsatt p barneskolen, i syvendeklasse! " kom det fra ssteren min. Jeg likte ikke mten hun var p. Alikevel smeltet hvert eneste guttehjerte for henne. Hun var vakker, og ekstremt populr. Hun ble bedt p de beste festene. Hun hadde tusenvis av venner. Hun kunne til og med synge og spille gitar! Det var som om jeg ble helt det motsatte av ssteren min. Jeg var ikke god til noen ting. Jeg var ikke pen. Jeg hadde aldri hatt en eneste kjreste og jeg ble mobbet hver dag p skolen. Hvorfor kunne jeg ikke bli litt som ssteren min, uten mtte forandre meg helt? Det virket til og med som om foreldrene vre var mer stolt over Isabella. Hun fikk ogs alltid viljen sin. Jeg var bare blitt som en svart,mrk og stor skygge bak ssteren min sin glans. Om nettene drmte jeg om Jason. Jeg hpet p at jeg kunne f mte han igjen.



Hva synes dere om denne delen? Vil dere ha mer? :-)

KUNNGJRING

03.11.2013 @ 21:09 i Blogg 13 kommentarer

Okei. Folkens!

Det fles som en evighet siden jeg sist skrev her. Og noen av dere hater meg sikkert ekstremt for at jeg ikke har fullfrt noen historier p bloggen. Host kremt ( The next meal, fucked up )

JEG BEKLAGER TIL DERE. Jeg drmmer om at jeg en gang skal klare skrive de ferdige! Men vet desverre ikkenoe tidspunkt for det enda. Til dere fans av Lovejustinstories, som ikke hater meg: Takk for at dere fortsatt er inne her. Leser historiene mine om og om igjen, og skriver de mest fantastiske kommentarer om hvor bra dere synes mine historier er. TUSEN HJERTLIG TAKK TIL ALLE SAMMEN. Dere vet selv hvem dere er, dere som setter ekstra trykk p kommentarene deres for prise meg <3

MEN SOMSAGT. JEG HAR EN KUNNGJRING. JEG HAR IKKE VRT HELT HPLS OG GLEMT AV HELE BLOGGEN FULLSTENDIG!

JEG HAR NESTEN SKREVET FERDIG EN HEL HISTORIE UTEN AT DERE HAR VISST DET. EN SPLITTER NY JASON MCCANN HISTORIE !:D

og denne gangen skuffer jeg dere ikke, for jeg har skrevet den ferdig praktisktalt, s n blir det endelig en avslutning p en historie! N blir det ikkenoe halvferdig slurv, men en historie jeg faktisk kan si jeg er veldig fornyd med :-) S jeg hper dere kommenterer, brster stvet av bloggen og holder den oppegende alle de mnedene jeg har vrt borte! Hper dere vil like historien like mye som jeg selv gjr og tilgi meg for at jeg har ikke har skrevet ferdig de historiene dere kanskje likte aller best. TAKK FOR MEG!

" The Angel "

15.08.2013 @ 23:44 i Blogg 47 kommentarer

Her er en liten smakebit fra en annen historie av meg ( Ble veldig inspirert av en film ) , til dere som venter p flere deler :-)

* Harmony's synspunkt *


( Hr p denne )

Jeg satt i vognen og gjorde meg klar. Jeg s p meg selv i speilet forran meg, mens jeg dro den rde leppestiften over leppene mine forsiktig. Jeg prvde smile til meg selv. Fortelle at alt kom til g bra. At jeg ikke lenger mtte lengte etter noe annet liv. At jeg faktisk hadde det bra her jeg var, p sirkuset til faren min. Det var her jeg var vokst opp, her jeg ogs skulle forbli. Det var her hele familien min var. Smilet mitt forsvant i speilet. Jeg kjente ikke jenta forran meg igjen. Trer formet opp i ynene mine. Jeg hatet dette. Jeg var lei av sitte forran det samme speilet, i den samme campingvognen, i det samme sirkuset i forskjellige byer. Jeg ville vre som vanlige jenter. Bo i et hus, g p skole, feste og gjre som ungdommer egentlig burde gjre. Jeg ville ogs se verden utenfor dette sirkuset. Men her satt jeg. Stuck i dette sirkuset. Trene rant nedover kinnene mine og jeg hulket hyt for meg selv, med hodet i hendene. Vi befant oss n i Los Angeles. Og faren min fortalte om en kjent avis, som kom for reklamere om oss. Og kanskje intervjue oss. Jeg visste at dette var drmmen til pappa. Og jeg ville ikke delegge den. Selvom jeg flte at jeg ikke klarte vre her stort lenger. Jeg tok meg selv sammen, og dekket over trene med pudder i hp om at alt ville g bra en dag. Jeg kikket p bildet av min dde mor. Hun dde rett etter hun fdte meg. Men hun hadde drevet dette sirkuset med pappa siden hun var ung, og det var ogs derfor jeg drev med dette. For gjre min mor stolt.





* Jason Mccann's synspunkt *


( Hr p denne sangen )

Jeg gikk rundt trasket i dette som s ut til vre et enormt sirkus. Det var mennesker overalt som brukte penger p latterlige ting. Det var noen som var etter meg. De ville ta meg. De var fem stykker, og jeg var helt alene. Jeg visste at de var nrme meg, og jeg prvde finne et sted jeg kunne gjemme meg. Men all musikken, alle menneskestemmene og skrikene gjorde meg nesten svimmel. Jeg var ogs utrolig stresset, og smlp bort til et telt med en liten scene utenfor hvor det stod en mann med mikrofon og snakket. " Unnskyld " mumlet jeg lavt, og presset meg mellom menneskemengden. Her kunne de vel ikke finne meg. Jeg kikket opp p mannen p scenen, og leste hva som stod ved inngangen p teltet. " World of wonders - Freakshow " Jeg kikket p mannen igjen. " Inne i dette teltet, er det mennesker dere aldri har sett maken til! " ropte han ut og reklamerte for hva som tydeligvis befant seg inne i teltet. " Det er mennesker av sin egen art! Aldri har dere sett noe lignende! Kom inn, kom inn! " Jeg kikket irritert p menneskene rundt meg. At de faktisk ville bruke tiden sin p noe s latterlig som dette. Jeg kikket meg om, og fikk ye p den ene av de fem karene som var etter meg. Jeg svelget hardt og nervst. Jeg mtte finne en lsning, fort. Alt jeg klarte finne p, var slenge frem en hundrelapp og lpe inn i teltet for komme meg unna. Det var veldig mrkt inne i teltet. Og det var mennesker som var buret inne. En dame med slangekropp. En dverg. En mann med enorme rer og annet sludder. Jeg gikk lenger inn i teltet, hvor det var mindre folk se. Jeg kom til et sted hvor alt var helt mrkt, og jeg kunne ikke lenger se noe. Til jeg skvatt av et lys som skrudde seg p. Forran meg s jeg et glassboks som lyste opp. Det satt en ung pike innenfor glasset, p en stol. Hun hadde mrkt krllete hr, en glitrende rd kjole p sammen med en rd jakke, to rde lepper og to isbl yne som tok all oppmerksomheten min. Hun s p meg, fr hun reiste seg opp fra stolen sin og tok av seg jakken. Jeg stirret p henne. Hun var uvanlig vakker, det var sant. Men hvorfor var hun plassert p et freakshow sammen med de andre grningene i teltet? Hun var ingen freak som de andre. Dette gjorde meg nysgjerrig. Fr jeg visste ordet av det, flakset det to vinger frem bak ryggen hennes, og bredte seg ut til hver sin side. Hun s svrt ulykkelig ut. Jeg kunne se at hun prvde presse frem et rlite smil. Men jeg kunne se de deprimerende ynene hennes. Hun s ned i bakken, som om hun hatet dette av alt p jord. Jeg kjente at det gjorde noe med meg. se en skjnnhet s vakker, vre s lei seg. Jeg gikk nrmere glasset og satte hendene mine p det. Var vingene ekte? Var hun slik? Jeg hadde mange sprsml i hodet. Jeg banket p glasset, prvde f kontakt med henne. Jeg ville bli kjent med henne. Men plutselig, ble alt lyset slukket igjen. Og jeg kunne ikke lenger se piken forran meg. Alt jeg gjorde var finne veien tilbake igjen.

* Harmony's synspunkt *

Jeg rev av meg jakken og slang den p stolen i campingvognen. Endelig var det ferdig for i dag. Jeg orket ikke tanken p st i det glasset lenger. St der og se p folk som ler av meg. Ler av de latterlige vingene mine, og ser p meg som en freak. Som om jeg er et null. Jeg klarte ikke holde masken stort lenger. Her kunne jeg slippe ut all frustrasjonen jeg flte inni meg. Her kunne jeg vre meg selv uten at noen plaget meg lenger. Faren min ville nok komme nr som helst for sprre hva jeg synes om dagen. Svaret var forferdelig. Men jeg vget aldri fortelle noe om mine skjulte flelser for sirkuslivet til pappa. Jeg ville ikke skuffe ham. Dette var hans store stolthet. Jeg var hans store stolthet. Jeg skvatt av at det banket p, og jeg trket trene unna fr jeg pnet dren. Faren min var ikke se utenfor, annet enn en gutt jeg flte jeg hadde sett fr. " H-hei.. " mumlet gutten. Jeg s mistenkelig p ham. " Hva er det du vil? " spurte jeg kjapt ut. Han dro fingrene gjennom hret, fr han s opp p meg med de brune ynene hans igjen. " Jeg s deg " smilte han. " Du s meg? " spurte jeg utlmodig. Etterhvert husket jeg ham. Det var en av tilskuerne som kom bort s p meg i glasset. Jeg kikket opp p han. Det var da jeg s hvor ynene hans var rettet. Vingene. Irritert, skulle jeg til slenge igjen dren. Men han stoppet meg. " Hei, vent n litt " mumlet han ut. " E-er de ekte? " spurte han med store yne rettet mot vingene mine bak meg. Jeg flte meg plutselig ekstremt ukomfortabel og uselvsikker. Jeg dro vingene mine til meg, for skjule de bak ryggen min, slik at han ikke lenger fikk se dem. " Hva er det du vil!? " glefset jeg ut. " Fortelle meg at jeg ser ut som en freak? le av meg for at jeg er s anderledes enn alle andre? Sprre om hvorfor jeg kunne bli til et monster med fjr og vinger slik jeg er n!? " fortsatte jeg rasende og p grten. Han slang hendene opp for roe meg ned. " Ta det med ro..! " sa han forsiktig. " Jeg er ikke her for sre deg .. ? " Jeg skjnte at han ville vite navnet mitt. " Harmony.. " mumlet jeg lavt. " Jeg er ikke her for sre deg, Harmony " Han rettet seg opp. " Det jeg egentlig kom for, var for sprre om jeg kunne bli her en liten stund. " mumlet han. Jeg s skeptisk bort p ham. " Bli her som i en time, eller to " fortsatte han. " Du skjnner, Det er noen som er ute etter meg " Jeg kikket ned p det rufsete brune hret hans, den slitte skinnjakken og olajeansene han hadde p. Han s ikke s veldig gammel ut. Omtrent p min alder. Jeg stirret inn i de uskyldige brune ynene hans, fr jeg sukket og stelte meg til siden for lage plass til ham. " Greit, men ikke noe lenger " mumlet jeg lavt. Han sendte meg et lite smil fr han tok steget inn i campingvognen min.

" S, hvordan er sirkuslivet? " spurte han og slang seg ned i den lille sofaen jeg hadde. Jeg trakk p skuldrene. " Hva heter du egentlig? " spurte jeg forsiktig. Han s seg rundt i campingvognen min. " Jason, Jason Mccann " mumlet han ut mens han tok fatt i et bilde av moren min. Jeg var ekstremt redd for bildet. Det var trossalt det eneste jeg hadde fra henne. Kjapt, gikk jeg mot han med bestemte skritt og dro bildet ut av hnden hans. " Ikke rr noe her inne, vr s snill " mumlet jeg og satte bildet fra meg. " Slapp av, Harmony " mumlet han. Han sa navnet mitt s anderledes i forhold til slik andre sa det. " Det er ikke som om jeg skal delegge alt du har her inne heller " svarte han. Jeg s ned i gulvet. " Hvem er det p bildet? " spurte han. Jeg hatet at han mtte vre s nysgjerrig og framp. Jeg var ikke vandt til gutter som ham. " Det er moren min " sa jeg lavt. " Er hun ogs med i sirkuset? " smilte han. Jeg nikket trist. " Var " rettet jeg opp. Jason skjnte fort at hun ikke var i livet. " . jeg.. beklager " mumlet han lavt. Jeg nikket og stirret p bildet av moren min. " Det gr fint " Det ble stille mellom oss.


Hva synes dere? Kunne dere tenke dere mer senere? :) Fortell deres meninger!

Historie, The next meal - del 16

08.08.2013 @ 01:19 i Blogg 39 kommentarer

" Jeg kom hit for fortelle deg at du betyr mer for meg enn du tror. Jeg er en idiot som ikke trr si slike ting.. M-men " han stoppet opp og jeg fulgte nyskjerrig med. " Jeg tror jeg elsker deg " Ordene hans fikk meg til gape, og jeg s p ham i enda et sjokk. Det ble alt for mye informasjon p en gang. " P en merkelig og forskrudd mte. Og jeg vil beklage for det jeg gjorde mot deg. Jeg fortjener d " hvisket han. yenbrynene mine trakk seg sammen i frustrasjon, sjokk, skuffelse, sorg, forundring, irritasjon. Det ble s mange flelser p en gang som viftet seg gjennom meg. Jeg bare s hplst p ham, mens nok en runde med trer fosset nedover de rde kinnene mine. Jeg tviholdt i han. Han kunne ikke d. Ikke n!

------------------------------------

Jeg kikket p ham. P de lukkede ynene hans. Jeg fikk nok en gang panikk. Jeg var bare livredd for at han skulle sovne inn, og vre dd neste morgen. Jeg klarte ikke st der lure p noe lenger. Jeg orket ikke de plagsomme sprsmlene som surret inni hodet mitt. Jeg mtte gjre noe for stoppe blodet. For stoppe dette som skjedde med ham. Jeg ante ikke hva det var eller hva det kunne vre. Men jeg visste at det umulig kunne vre noe bra, ettersom slik han s ut. Jeg fant en kniv p kjkkenet like etterp. Tok et langt snitt i armen min. Jeg stnnet mens knivbladet traff armen min. Kjapt, begynte det sildre blod ut huden min fra kuttet jeg selv hadde skapt. Jeg fant frem en kopp og lot blodet renne ned i koppen. Dette mtte vel gjre noe? Nr koppen var ganske s full og jeg hadde presset ut blod til jeg ble svimmel, visste jeg at jeg mtte jobbe fort. Jeg lp inn til Justin med koppen i hnden. " Justin! " ropte jeg. ynene hans pnet seg sakte opp. " Drikk dette for meg, er du snill " mumlet jeg og rakte han koppen. Han tok koppen forsiktig med et sprsmlstegn. Han s p koppen, og jeg kunne se at han fort skjnte hva som befant seg oppi den. Han s p meg med et irritert blikk. " Hva er det du gjr?! " spurte han. Jeg tittet ned p fttene mine. Jeg ante ikke hva jeg skulle si. " Har du skjrt degselv? " spurte han fort. " F se " kom det like etter. Han satte seg fort opp i sengen med et nyskjerrig og sultent blikk. Som om han med ett hadde ftt krefer igjen. Jeg kjente jeg ble litt overrasket med det frste. Jeg rakte frem hnden min og viste frem sret mitt. Han pnet munnen med ett nr han fikk ye p sret mitt. Pusten hans ble tung og hard. ynene hans ble rde og blikket hans var intenst og rettet p sret mitt som om han var blitt hypnotisert av det. Stemmen hans var blitt mrkere. " Jeg tror du burde g n " glefset han rasende. Det var som om stemmen hans ble brlende, som et monster. " Drikk det " mumlet jeg forsiktig og signaliserte mot koppen han hadde i hnden. Justin ga meg et ddsblikk. " Tror du at du kan bestemme over meg, h? " glefset han. Kjapt reiste han seg ut fra sengen splitter naken. Jeg trte ikke se p ham. Han var blitt til en helt annen person p et blunk. Jeg visste ikke hva som skjedde. Jeg ble redd og sto inntil veggen uten se p ham. Han satte den ene hnden hardt p skulderen min og dyttet meg hardt inn i veggen. " Tror du at lille,svake deg kan bestemme noe som helst, Lily? " spyttet han rasende inn i ansiktet mitt, fr han helte koppen med blodet mitt over brystet mitt slik at blodet sildret nedover den hvite korte nattkjolen jeg hadde p. Jeg s skrekkslagent ned p meg selv. Jeg s ut som jeg nettopp hadde vrt med i en brutal forferdelig skrekkfilm. Jeg kjente trer forme opp i ynene mine. Alt jeg ville, var bare hjelpe ham? S oppfrer han seg slik? Justin tok flere drag inn gjennom nesen og trakk til seg lukten av blodet mitt som fuktet seg rundt oss i rommet. Jeg flte jeg mtte kaste opp. " Mm, jeg glemmer aldri hvor forfriskende blodet ditt er " hvisket han dystert. Jeg fikk frysninger inni meg. Hvorfor i allverden fortalte han at han elsket meg, nr han i neste sekund er p vei til spise meg? Jeg skjnte ingenting. Frykten spredde seg inni meg. Jeg frs til nr jeg kjente noe berre de nakne lrene mine. Jeg skjnte fort at det var fingrene hans. Han strk oppover lrene mine, under nattkjolen. Han stoppet opp. " Ingenting under? " lo han ekkelt. Jeg sendte ham et blikk i avsky. Hvem var det han trodde han var egentlig? Jeg dyttet hnden hans vekk, og fr noen av oss fikk gjort noe. Hrte vi begge en stemme bak oss. " Hva skjer her?! " Vi begge fikk ye p Nick st i dren med et rasende blikk. " Lily! kom hit " ropte Nick nr han s skrekkslagent p nattkjolen dekket av blod. Han holdt rundt meg beskyttende. " Hva gjr du her!? " glefset Nick til Justin. Justin sendte Nick et ddsblikk. " Du ser helt forjvlig ut.. " mumlet Nick irritert. " Jeg ba deg om ikke komme tilbake sa jeg! " Jeg s sjokkert p Nick. Han hadde aldri fortalt meg noe om at han hadde kastet Justin ut av sitt eget hus. " Jeg prver leve et s normalt liv som mulig med kjresten min her! " fortsatte Nick brlende. Justin's irriterte blikk lsnet seg litt opp, og jeg kunne fort se sorg og smerte skimte i de brune ynene hans da han s ned p meg og Nick's hender som omfavnet meg beskyttende. Han s sint opp p Nick igjen etterp, fr han dro med seg noen klr og forsvant ut av rommet, og videre ut ytterdren etterp. Jeg lurte virkelig p hva det gikk av Justin, og om han virkelig elsket meg?



HVA SYNES DERE!? kommenter hva dere synes :-) VIL DERE HA MER?

Historie, The next meal - del 15

01.08.2013 @ 23:45 i Blogg 28 kommentarer

Tankene mine eksploderte i tusenvis av sprsml; hvor er Justin, Hva driver han med, Hvorfor sier han ikke ifra, Hva er problemet hans, er han sint, er han lei seg, er han i fare. Jeg grsset inni meg av alle mulighetene jeg kom p. " Jeg vet det kanskje er litt latterlig. Men, jeg fler jeg m bli hjemme for se om han kommer noen gang " kom det fra Nick. " Han har aldri vrt s lenge borte som dette uten si ifra " Jeg forsto meg veldig p Nick i denne situasjonen. Jeg kjente til og med snev av bekymring inni meg selv, uansett hva Justin hadde gjort tidligere. Jeg var engstelig for ham. Og dette var frste gangen jeg noen gang trodde jeg ville vre det mot han. Hvor ble det av Justin? Hva kunne ha skjedd med han?

------------------------------------------------------------

Jeg l p brystet hans. Hrte den rolige pusten hans mens han sov som en stein. Jeg tittet opp i taket. Alt hadde gtt s fort, men samtidig s utrolig sakte. Vi hadde vrt kjrester i to mneder n. Hsten var snart over, og vinteren ville komme rundt hjrnet. Og her l vi i sengen sammen, i huset til Nick. Justin var borte. Det var som om han ikke fantes lenger. Det var som om han var blitt en ensom skygge, som ingen s vidt tenkte p lenger. Mange p skolen tenkte at det mtte vre en seriemorder ute gr, ettersom Justin var sporlst forsvunnet. Det var latterlig hvor mye noen av jentene srget over ham, han var jo trossalt noks populr. Skolen arrangerte til og med forskjellige get together kvelder for srge over Justin som de fleste ogs antok at var dd. Jeg tok meg selv i tenke p ham noen ganger. Slik som jeg gjorde n. Det hendte p nettene, at jeg drmte om han. Det var ikke noen koselige drmmer jeg hadde. De var svrt merkelige mareritt. Det var som om han tilkalte meg i marerittene jeg hadde. Jeg hadde til vekket Nick en natt, fordi jeg grt og skrek. Nick var bekymret for meg, og foreslo at jeg kunne snakke med noen. Men hva ville det hjelpe? Som om psykologtimene jeg hadde hatt tidligere gjorde noe.. Jeg foreslo heller at vi kunne lete etter Justin, s jeg kanskje ville slippe disse rare marerittene jeg hadde. Og det var nettopp det vi gjorde. Vi lette etter Justin i noe som fltes som evigheter, men han var ikke finne noe sted. Jo mer jeg drmte, jo mer begynte jeg tenke p Justin. Og det irriterte meg. Brydde jeg meg virkelig s mye om han? Var det ikke ham som var slem mot meg, som prvde drepe meg? Jeg l tenkte lenge. Jeg fikk ikke sove. Og jeg hadde heller ikke lyst til vekke Nick p grunn av de irriterende problemene jeg hadde. Alt jeg klarte var ligge se opp i det kritthvite taket men tusenvis av sprsml som surret rundt inne i hodet mitt.



Noen lave, men misstenkelige lyder fra etasjen under oss, fikk tankene mine om Justin til stoppe opp. rene mine spisset seg med en gang. ynene mine ble ogs strre, og jeg trakk inn pusten for kunne hre ekstra godt. Nick's grynt og pust irriterte meg i det yeblikket, men jeg ga meg ikke. Jeg mtte hre hva dette kunne vre. Nick mente jeg var blitt utrolig paranoid i det siste. Men jeg flte virkelig at det var noe, eller noen i etasjen under. Det dunket flere ganger. Ikke fort, men sakte mellom hver gang. Jeg ble engstelig. Hjertet mitt begynte banke fortere av de mystiske lydene jeg kunne hre. Jeg satte meg forsiktig opp i sengen uten lage en eneste lyd. Burde jeg vekke Nick? Det ville vrt utrolig drlig gjort, hvis jeg vekket Nick og lydene ikke var noenting. Jeg tittet ned p Nick, ligge sove som en engel. Jeg stoppet skrekkslagent opp med rre meg, da jeg hrte lydene fortsatte under meg. Jeg mtte sjekke det ut. Og denne gangen, alene. Jeg ville ikke utsette Nick. Han trengte virkelig svn etter vre svnlse dager sammen. Forsiktig snudde jeg meg og satte bena mine ned p det kalde tregulvet. Jeg reiste meg uten lage noen lyder, og tuslet bort til dren for underske. Jeg gikk ned trappene i redsel. Fr jeg var kommet ned hele trappene kunne jeg se hva som var p gulvet i frste etasjen. Jeg fikk ye p spor av blod over hele gulvet fra inngangsdren, helt til sporene frtes og ble borte ved badet i frste etasje.



Jeg visste at det var noen her. Og jeg ante ikke hvem det kunne vre. Jeg hadde lyst til lpe opp, grte og kaste meg i armene p Nick. Men jeg hadde bestemt meg - jeg skulle finne ut av dette alene. Jeg tok det siste steget ned trappetrinnene helt til de bare fttene mine stelte seg p gulvet. Jeg fulgte med p sporene. Personen kunne ikke hatt p seg sko. Det var fotmerker. Men hvem gikk uten sko ute p slutten av hsten? Det var masse blod. Jeg kunne ogs se blod drper ved siden av sporene. Jeg fulgte sporene helt til jeg sto utenfor dren til badet. Jeg satte ret mitt inntil dren for hre om det var noen lyder der. Men ikke en eneste lyd var hre. Jeg svelget nervst, mannet meg opp og slengte baderomsdren pen i full hast. ynene mine var store, og hjertet mitt fltes som om skulle bli revet ut av kroppen min. Jeg gransket badet. Men jeg s ingen person. Istedet sto jeg til finne enda flere blodige fotspor, som frtes til badetkaret. Det var en gardin som dekket badetkaret. Og jeg var bombesikker p at det var noen bak gardinene.



Jeg hadde aldri vrt s redd fr, og jeg tviholdt i den hvite og korte nattkjolen jeg hadde p meg mens jeg tok sakte skritt nrmere badetkaret forran meg. Jeg rev gardinene bort i enorm fart, og tok flere skritt bakover av det forferdelige synet forran meg. Hret hans var slitt. Det s ut som hrtuppene hans var i ferd med bli grnne og mugne. yene hans var blodsprengte, rde og slitne. Han hadde ftt flere munnsr rundt leppene. Huden hans var blblek. Det rant blod ned fra nesen hans og pusten hans var veldig tung og fl. Han s rett og slett ut som et monster. Jeg s skrekkslagent p ham, men kjente alikevel trer forme opp i ynene mine. Hvordan var han blitt slik? " J-Justin.. " mumlet jeg lavt. Blikket hans var rettet ned i gulvet, og han s utrolig deprimert ut. Som om han var i ferd med ta selvmord. Det tok en evighet fr ynene hans rettet seg opp mot mine. Det stakk inni meg nr blikket vres mttes. Det s ut som om han kom til besvime nr som helst. Han l som et slitent vrak i badetkaret. Jeg hadde ikke ord. Og det var s mange flelser inni meg p en gang. " Hv-hva.. hvem har gjort dette mot deg? " hvisket jeg og slang hnden forran munnen min i skrekk. Jeg landet p knrne p de kalde baderomsflisene. Han kremtet. Det hrtes ut som han ikke klarte snakke en gang. Jeg tittet fortsatt like sjokkert p ham. Forferdet av at det nydelige utseende hans, kunne bli til noe slik forran meg. " Det er ingen " klarte han f frem med den hese stemmen hans. Jeg skjnte ikke hva han mente. " Ingen? " spurte jeg uforstende. " Det er ingen som har gjort noe.. " hvisket han hest. Jeg tittet p han med store yne. " Men.. hvordan er du blitt.. snn? " spurte jeg forsiktig. Blikket hans flyttet seg ned p flisene, bort fra ynene mine. Jeg fikk ikkenoe svar fra ham. Jeg forventet heller ikke noe svar. For det var som om det var uforklarlig at han hadde blitt slik. Jeg s ned p trne hans. Neglene var i ferd med dette ned. Og det var blod, over alt. Det s ut som at det eksploderte inni ham, som om alt blodet mtte ut. Og det fosset blod ut alle steder som gikk ann. Det rant fra nesen hans, det dryppet fra rene og ynene hans og fra neglene p tr og fingre kunne jeg ogs se blod. Det var et s forferdelig syn at det nesten var umulig forklare. Og alt jeg klarte var sitte stirre p stakkarslige Justin forran meg. " D-Du.. Du blr " mumlet jeg med grtkvalt stemme. Jeg ante ikke hva som skjedde med ham. Men jeg visste at det mtte vre noe ondt. Noe som ikke var menneskelig. Noe med at han var kannibal, kanskje. Han svarte ikke. Og fr jeg visste ordet av det, Lukket han ynene igjen og sluknet. Jeg fikk panikk. " JUSTIN! " skrek jeg. Jeg reiste meg kjapt og dyttet i ham. Han pnet ynene forsiktig. " Du kan ikke sove.. d-du du m vre vken, skjnnerdu? hrer du meg!? " ropte jeg ut i panikk. Han svarte meg ikke. Det var musestille en lang stund. Han bare l som en dd person i badekaret, og jeg sto over han og ante ikke hva jeg skulle gjre i panikk. Jeg tittet opp p dusjhodet p veggen. Han burde dusje. Og rense bort alt blodet. Var det eneste jeg tenkte. Den slitne stemmen hans avbrt tankene mine. " L-Lily " hvisket han. Jeg satte meg p huk ved badekaret og s ham inn i ynene. " Hva er det? " spurte jeg mens trer rant ned ynene mine. " J-Jeg er s. S sliten " klarte han f ut. Trer strmte ned kinnene mine som aldri fr. " Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal hjelpe deg, Justin " var det eneste jeg klarte si. " Du skal klare deg. Du skal leve " fortsatte jeg stttende. Men innerst inne, ante jeg ingenting om han kom til overleve eller ikke. " Reis deg " begynte jeg. Han slet, og jeg hjalp han med reise seg. Han stttet seg p meg og veggen. Jeg ba ham st under dusjhodet. Og kjapt, skrudde jeg det p. Vannet fosset ut av dusjhodet og ned p Justins hr og klr som ble klissvte. " K-kle av meg " hvisket han mens han stttet seg p meg. Jeg s med trefylte yne inn i hans. " Er du sikker? " spurte jeg med en sjr stemme. Han nikket, og ga meg et slitent og svakt smil. Jeg smilte tilbake, selvom jeg flte at det var umulig i en situasjon som dette. Justin var i ferd med d. Det var det ingen tvil om. Han holdt seg til veggen mens jeg kastet av ham den hvite t-skjorta hans, rev opp gullbeltet hans, og dro ned bokseren og de svarte jeansene han hadde p uten se p ham. Jeg la de i en haug p gulvet. Jeg stelte meg i badekaret ved siden av ham og spet han inn. Vannet blandet seg med blodet fra ham som viste seg ikke stoppe opp. Og jeg kjente en kvalme inni meg, nr jeg la merke til det blodige vannet som forvant ned i sluket i badekaret. Jeg spet inn hret hans, og han s p meg hele tiden jeg gjorde det. Jeg strk spen over de bredet skuldrene hans, de tatoverte armene hans, over det hardebrystet, magemusklene og ned torsoen hans. Etterp hjalp jeg ham ut av dusjen og ga ham et hndkle. Selv om det meste ikke var det samme med ham, var det vanskelig ikke legge merke til den muskulse kroppen hans. Jeg kjente frysninger oppover ryggraden da jeg la merke til de siste vanndrpene skli nedover magemusklene hans mens han tvinnet et hndkle rundt hoftene. Senere hjalp jeg han inn p gjesterommet, hvor det heldigvis var nye hvite laken og sengesett.



Han la seg i senga og jeg dro en dyne kjapt over ham, etter han slapp taket p hndkle han hadde rundt hoftene. Jeg tittet ned p ham, og han tittet opp p meg. Blodet stoppet ikke opp selvom han hadde dusjet. Det fortsatte renne ned fra nesen, og han hadde alleredet griset til dynen med de blodige fttene og fingrene hans. Jeg grsset. Hvordan var dette mulig?

Han smilte til meg. " Takk " hvisket han. Jeg klarte ikke svare ham. Trer formet opp i ynene mine og jeg gravde hodet mitt ned i magen hans over dynen. Hendene hans fant sin veg til hret mitt, som han strk forsiktig selvom han hadde lite krefter. Jeg brydde meg heller ikke om hret mitt ble blodig fra fingrene hans. Trene mine gjorde dynen vt. " Ikke grt " hvisket han. Jeg klamret meg fast til den slappe kroppen hans. " Hvorfor! " hulket jeg inn i dynen. " Hva er det som skjer med deg! " begynte jeg. " Hvorfor blr du s mye!? " ropte jeg frustrert men ogs sorgfylt ut. " Shh " hrte jeg den rolige stemmen hans. Han prvde roe meg ned. " Fortell meg hva som skjer Justin! " hulket jeg ut. " Jeg vet ikke hva som skjer selv " hvisket han ut. Jeg hulket fortsatt hplst. " Det begynte for lenge siden. Jeg mistet krefter, ble sliten s jeg ville komme meg bort " fortsatte han. " Men s klarte jeg s vidt g, halsen min fles som sandpapir og de siste dagene har jeg bare fortsatt bldd. Jeg fant ut at jeg ikke kunne vre i skogen stort lenger, s jeg kom hit " mumlet han, fr han tok et stort drag med pust. " Jeg kom hit for si hadet til deg, Lily " hvisket han hest ut. ynene mine ble store og jeg tittet opp p ham fra dynen. " Jeg kom hit for fortelle deg at du betyr mer for meg enn du tror. Jeg er en idiot som ikke trr si slike ting.. M-men " han stoppet opp og jeg fulgte nyskjerrig med. " Jeg tror jeg elsker deg " Ordene hans fikk meg til gape, og jeg s p ham i enda et sjokk. Det ble alt for mye informasjon p en gang. " P en merkelig og forskrudd mte. Og jeg vil beklage for det jeg gjorde mot deg. Jeg fortjener d " hvisket han. yenbrynene mine trakk seg sammen i frustrasjon, sjokk, skuffelse, sorg, forundring, irritasjon. Det ble s mange flelser p en gang som viftet seg gjennom meg. Jeg bare s hplst p ham, mens nok en runde med trer fosset nedover de rde kinnene mine. Jeg tviholdt i han. Han kunne ikke d. Ikke n!



Jeg var p god vei til felle noen trer nr jeg skrev denne delen :( S det veldig for meg mens jeg skrev, og kjente jeg fikk vondt p bde Lily's og Justin's veiene.
HVA SYNES DERE OM DENNE DELEN? FORTELL MEG! Beklager for at denne delen kom sent. Men Sommerferie vettu. SI IFRA HVIS DERE VIL HA MER!

Historie, The next meal - del 14

21.07.2013 @ 04:27 i Blogg 25 kommentarer

Link til en annen historieblogg som dere kan sjekke ut: Bieberstoriesbyme.blogg.no HER

Og fr jeg visste ordet av det, hadde han plantet leppene hans p mine. Jeg dyttet han unna meg i frustrasjon. " HVA ER DET DU GJR? " glefset jeg rasende. Han smilte, fr han dyttet meg inni veggen og la fra seg vte kyss nedover halsen min. " Du var min nr vi var sm. Derfor skal du ogs forbli min n " hvisket han hest inn i ret mitt.

--------------------------------------------------------------

* FLERE UKER SENERE*

Jeg lp lenger inn i skogen i latter. Vret var strlende. Solen skinte. P veldig lenge kjentes det endelig ut som jeg var litt lykkelig. Armene hans krp rundt meg. Jeg snudde meg med et smil om munnen. Jeg klemte han hardt inn til meg. Alle problemene, alt stresset kunne jeg glemme i dette yeblikket. Jeg hadde skjnt at denne gutten var alt. At han var mer verdt enn noe annet i livet mitt. Jeg visste ikke helt hvordan han klarte det etter alle nedturene vre, men han hadde satt seg fast i hodet mitt. Det vakre smilet hans. Jeg var blitt kjreste med min beste venn, Nick. Jeg trodde aldri det skulle skje noe mellom oss, men etter jeg ble fortalt at han hjalp meg etter jeg nesten ble spist, visste jeg at jeg kunne stole p ham. At jeg kunne trekke han nrmere meg og glemme alle problemer en liten stund. Han flyttet hret mitt bak ret med et stort smil, og stjerner som lyste opp ynene hans. " Du er s nydelig " hvisket han. Jeg var klar over at vi n befant oss, hvor jeg mtte Justin for frste gang. Men hvorfor skulle jeg bry meg? Justin trodde han hadde en slags makt over meg, og det gikk meg p nervene. Hele Justin var egentlig bare skummel, og jeg var som et livredd nervevrak hver gang han nrmet seg meg. Jeg klarte ikke venne meg til ham. Han spiste mennesker fortsatt. Heldigvis gjorde ikke min egen kjreste, Nick det. Det var som om jeg hadde glemt Justin. Og jeg flte meg trygg ved Nick's side. Justin kunne ikke bestemme over meg, eller gjre meg noe , nr hans egen bror sto ved min side som beskyttelse.

Mamma blunket til oss da vi var i trappa, p veg opp til rommet mitt. Begge foreldrene mine elsket Nick. Han var virkelig et flott eksemplar av svigerforeldres drm som det s fint kalles. Til og med min lillebror p snart 2 r, likte min nye kjreste. Og jeg var storfornyd av at han ble s akseptert hjemme. " Tusen takk for herlige vafler, miss Collins " smilte Nick til mamma da hun tuslet forbi oss. " S fint du likte dem " svarte mamma vennlig tilbake, fr hun forsvant for se til min yngre bror.

Jeg s inn i de vakre ynene hans. Vi satt p sengekanten i mrket. Det var s koselig ha det litt mrkt til tider. Det ga liksom litt mer stemning p en merkelig mte. Han hadde hnden hans p lret mitt og ingen av oss vekslet et eneste ord. Vi bare tittet p hverandre som et gammelt og fortsatt like forelsket ektepar. Alt vi hrte var vinden utenfor, sammen med knirking fra husken som sto ute p grdsplassen. Han lente seg frem, og fr jeg visste ordet av det, flte jeg leppene hans p mine. Det bruste litt inni meg og jeg presset han mot meg. Nr han la meg ned i sengen, fikk jeg et bilde i hodet fra tidligere.

*FLASHBACK*

Justin kom mot meg igjen. Han satte seg p kanten av sengen nok en gang. Vi s hverandre inn i ynene, lenge. Den ene hnden hans gled under dynen, fr den berrte lret mitt. Han strk meg sakte oppover lret en stund. Plutselig berrte fingrene hans trusekanten min og jeg fikk frysninger over hele meg. Jeg lukket ynene mine. Fingrene hans gle videre nedover. Han la trykk p fingertuppene og masserte meg nedentil. En gutt hadde aldri rrt meg p slike steder fr, og jeg var ikke vant til bli tatt p av gutter. Men jeg likte det, av en spr grunn. " Mmm, Lily " hvisket han fr han fortsatte hardere utenp trusen min. Jeg knep ynene sammen. Jeg hadde lyst til pne munnen stnne, bare slippe ut alt, men jeg klarte ikke. Jeg kunne ikke vise han at jeg likte det. Nr jeg skjnte hva han egentlig drev med, dyttet jeg hnden hans unna meg kjapt med et klynk.

*FLASHBACK END*

Hvorfor kom jeg p hva som skjedde mellom meg og Justin akkurat n? Hvorfor mtte tankene mine gi meg en slik pminnelse i et perfekt yeblikk med kjresten min, slik som n? Jeg gryntet irritert. Nick stoppet da han hrte det, og s forundret bort p meg. " E-er det noe? Gjorde jeg noe galt? " jeg ristet fort p hodet. Jeg var egentlig nervs. Det var det som var sannheten. Vi hadde ikke gjort noe seksuelt sammen, jeg og Nick. Tankene mine ga meg bare et bilde i hodet fra nr Justin tok p meg. Rrte meg, sensuelt. Jeg mtte rlig innrmme at det var herlig. Jeg ristet p hodet og tenkte at jeg mtte slutte tenke p ham. Jeg brydde meg ikke om Justin lenger. Men jeg skjnte etterhvert hvorfor tankene mine hadde satt seg fast p hendelsen som skjedde hos meg mellom meg og Justin. Justin var den frste som hadde rrt meg, tatt p meg p den mten han gjorde. Og n var hans egen bror kjresten min. Hvordan skulle jeg klare holde p det? Skulle jeg fortelle Nick om det som skjedde med meg og Justin? Det Justin gjorde p meg? .. Tankene mine ble avbrutt av Nick. " Gr det bra? " spurte han usikkert. Jeg nikket. " Ja. Vil du sove her i natt? " spurte jeg, for f meg selv og Nick til glemme mine hplse tanker som forstyrret kjrestetiden vr sammen. Nick's ansikt falt da sprsmlet mitt kom ut. Jeg trodde med en gang at jeg hadde sagt noe veldig galt. Men skjnte absolutt ikke en verdens ting da jeg fant ut at det bare var et vanlig sprsml , to kjrester imellom. " Jeg skulle gjerne gjort det.. " mumlet Nick lavt. " Men jeg kan ikke " fortsatte han. yenbrynene mine trakk seg sammen i forvirrelse, men ogs i hint av skuffelse. Hva gjorde at min egen kjreste ikke kunne bli over natten? " Hvorfor ikke? " spurte jeg nyskjerrig ut. Nick fikk et bekymret ansiktsuttrykk. " Det er Justin.. " mumlet han.

Med en gang fikk jeg en ekkel flelse inni meg. Det var med en gang som om rene mine spisset seg av det navnet. " Hva er det med Justin? " spurte jeg kjapt. Nick nlte en stund, fr han ga meg et trist men ogs bekymringsfullt blikk. " Han har ikke vrt hjemme.. " begynte han. ynene mine ble strre, og nyskjerrigheten vokste inni meg. " Han har ikke vrt hjemme p flere uker, og jeg aner ikke hvor han er, eller hva han driver med " sa Nick lavt. Jeg bet leppene mine hardt. Tankene mine eksploderte i tusenvis av sprsml; hvor er Justin, Hva driver han med, Hvorfor sier han ikke ifra, Hva er problemet hans, er han sint, er han lei seg, er han i fare. Jeg grsset inni meg av alle mulighetene jeg kom p. " Jeg vet det kanskje er litt latterlig. Men, jeg fler jeg m bli hjemme for se om han kommer noen gang " kom det fra Nick. " Han har aldri vrt s lenge borte som dette uten si ifra " Jeg forsto meg veldig p Nick i denne situasjonen. Jeg kjente til og med snev av bekymring inni meg selv, uansett hva Justin hadde gjort tidligere. Jeg var engstelig for ham. Og dette var frste gangen jeg noen gang trodde jeg ville vre det mot han. Hvor ble det av Justin? Hva kunne ha skjedd med han?

BEKLAGER FOR AT JEG VAR SEN TIL POSTE DENNE DELEN FOLKENS! flte jeg faktisk var p veg til komme i gang, s kom denne her sent. Ikke fortvil! Bedre sent enn aldri er det noe som heter. FORTELL MEG HVA DERE LIKTE, OG KOMMENTER HVIS DERE VIL HA FLERE DELER! :D

takk for dere som gir meg inspirasjon. LOVEU

Lik oss p FACEBOOK!

11.07.2013 @ 00:00 i Blogg 8 kommentarer

Har sikkert ftt noen nye lesere som ikke vet at vi har en facebook side til oppdateringer, sprsml lesere har eller informasjon.

S hadde satt stor pris p om dere hadde likt LOVEJUSTINSTORIES.BLOGG.NO p facebook :D

takk.




Historie, The next meal - del 13

09.07.2013 @ 23:12 i Blogg 43 kommentarer

Nok en gang, velger jeg linke til en annen historieblogg :-D

SJEKK UT jdbjmstorys.blogg.no HER

Jeg tok med meg bildene av Justin, og lp inn p rommet mitt i en enorm fart. Jeg slang dren hardt bak meg. Fr jeg la bildene stresset oppi skoleveska mi. Jeg skulle akkurat til rekke etter mobilen min for ringe, da jeg skvatt av en skikkelse som satt p kanten av senga mi. Han s rasende ut og de brune ynene hans skremte meg. Blikket hans var intenst og jeg s redselsfullt opp p han. " H-hei Justin " stammet jeg nervst. " Ser ut som du ikke er s tff i trynet, alikevel " hrte jeg den hese stemmen hans si.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg valgte ikke si noe som helst. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Justin fisket opp en sigarett sammen med en ligher. Han satte sigaretten i munnen og lftet hnden med lighteren. Jeg kremtet hyt. " Du kan ikke ryke her in- " han avbrt meg med store yne. " Hva har du tenkt til gjre med det, hm? " lo han ekkelt. " Tenkt til sl meg? banke meg? drepe meg, h? " spurte han, fr han tente p sigaretten uten at jeg fikk gjort noe som helst. Plutselig banket det p dren og jeg fikk panikk. " Lily, fr jeg komme inn? " hrte jeg mamma sin stemme. " Stump den ryken. N " hvisket jeg hyt til Justin. Han himlet med ynene og stumpet ryken i en tom blomsterpotte i vinduskarmen min. Mamma kom med ett inn dren, og ynene hennes ble store nr hun fikk se at jeg ikke var alene p rommet mitt. Hun smilte sjenert som om hun var en ddsforelsket jente til Justin. " S Lily tok kontakt s fort ja.. " mumlet mamma med en skjelven stemme. Justin plastret p et skjevt, flrtete smil. " Jammen har du vokst til bli en kjekk ung gutt, lenge siden jeg har sett deg! kanskje du ikke husker meg " lo mamma lavt. " Jeg husker deg " Justin blunket til mamma, og jeg hadde lyst til spy der og da. " Dere fr kose dere, jeg skal ikke forstyrre " sa mamma og gliste til meg, fr hun fortet seg ut dren. Jeg snudde meg akkurat til Justin da jeg hrte noe bak meg. Mamma tittet kjapt inn hodet fra dren. " Si ifra hvis jeg skal lage vafler eller noe til dere " smilte hun. Justin nikket og jeg himlet med ynene nok en gang fr mamma forsvant. Kjapt satte jeg meg p knrne mine p gulvet, og fisket opp bildene fra vi var sm av meg og Justin. Jeg s bittert p ham. " Du har visst om dette, hele tiden ikkesant? " glefset jeg irritert og kastet bildene p ham. Han s forvirret et sekund p meg, fr han plukket opp bildene og kikket p de. Han s opp p meg med et lurt smil og nikket mens han smlo. Jeg sto og s alvorlig bort p ham. " Hva er det du vil meg? " sa jeg sint. Justin flirte som svar. Plutselig kom jeg ogs p hva jeg hadde sett fr jeg svimte av nr han hadde bitt meg. Hva jeg nyaktig s fr alt ble borte for meg.

* FLASHBACK *


Jeg kunne plutselig se lyset. Himmelen. Fugler som fly. Jeg hrte barnelatter ikke langt unna. Plutselig skimtet jeg megselv lpe p et jordet med grnnt gress. Det var meg som liten. I 5 rene. Lenger borte, inni skogen. Sto det en gutt alene og kikket p meg. Jeg var glad og blid, lo og plukket blomster. Gutten hadde et misfornyd blikk om ansiktet. Han skremte meg. Det var noe merkelig ved han. Jeg fikk et bedre bilde av ansiktet hans i hodet mitt. Og det var da jeg skjnte at gutten som sto ufornyd og sint alene, var Justin som liten..

* FLASHBACK END *

Jeg visste at Justin ville meg noe. Han var kommet tilbake for meg. Og jeg ante ikke hva han var kommet tilbake for. Justin kom nrmere meg, og jeg kjente redselen steg inni meg. Jeg trodde jeg hadde blitt tffere. Men der tok jeg grundig feil. " Vil du vite hvorfor jeg kom tilbake? " spurte han, som om han hadde lest tankene mine. Jeg nikket og s opp i de brune ynene hans, nr han sto rett forran meg. " Fordi jeg tenkte p deg.. " hvisket han hest. ynene mine ble store av ordene hans. " Tenkte p spise meg da eller? " gryntet jeg sint. Justin smilte lurt. " Det og " mumlet han. " Men mest av alt kjente jeg at jeg savnet deg litt, selvom det var vanskelig huske hvordan du var " sa han med en mrk,hes stemme. Jeg trakk yenbrynene mine sammen og s rart p han. " Du kan ikke mene det " hvisket jeg lavt. Justin ble helt stille. Vi begge bare sto der og s ned i gulvet. " Nick forguder deg " lo Justin hardt. Jeg s opp p han. " Han snakker om deg 24/7, Lily " fortsatte han. " Og du vet sikkert at jeg liker vre litt ond. Derfor er det mye gyere og gjre dette " kom det fra ham.




Og fr jeg visste ordet av det, hadde han plantet leppene hans p mine. Jeg dyttet han unna meg i frustrasjon. " HVA ER DET DU GJR? " glefset jeg rasende. Han smilte, fr han dyttet meg inni veggen og la fra seg vte kyss nedover halsen min. " Du var min nr vi var sm. Derfor skal du ogs forbli min n " hvisket han hest inn i ret mitt.



HVA SYNES DERE? OVER 20 KOMMENTARER FOR EN NY DEL :)

Historie, The next meal - del 12

08.07.2013 @ 23:11 i Blogg 30 kommentarer

Fr vi begynner linker jeg til nok en annen historieblogg! Det minste jeg kan gjre er vel vre snill og gjre det for andre :-)

SJEKK UT SWAGJBFANFICS.BLOGG.NO HER !

" Men vi sees sikkert, gjr vi ikke? " blunket hun til oss begge. N begynte alle tankene mine surre rundt i hodet mitt, og jeg hatet at det ble slik. Hvordan i helvette klarte hun komme seg bort fra gjesterommet? Var hun blitt som oss, var hun blitt gjennopplivet eller var det noen som hadde hjulpet henne? Jeg visste ikke hva det var. Men den store irritasjonen som vokste seg opp inni meg, ville vite hvordan hun var kommet tilbake. Og jeg ville vite det n.

------------------------------------------------------------------------------------

" Lily! " jeg brvknet der jeg hadde ligget i sofaen. Jeg mumlet for meg selv, fr jeg satte meg opp irritert. Jeg dro fingrene gjennom hret mitt, og hvilte albuene mine p knrne. " Hva? " klarte jeg til slutt f ut. " Tanten din har bursdag i morgen, kan ikke du lage et kort eller noe da? " hrte jeg mamma rope fra vaskerommet bak meg. " Som vi kan ta med! vi er bedt p middag " Jeg himlet med ynene. " Sette sammen noen gamle bilder og gjre det litt fint? " hrte jeg mamma sprre hpefullt. Jeg pustet ut. Jeg var utrolig sliten etter det meste jeg hadde gtt igjennom for tiden. Det som irriterte meg mest var vel at jeg ikke kunne fortelle noe av det til familien min. Mamma gikk rundt ba meg lage et bursdagskort, uten at hun ante at jeg faktisk var i ferd med d for noen dager siden. Jeg fikk plutselig flashbacks fra alt sammen.

* Flashback*

Alt var kritthvitt rundt meg. S hvitt at det svidde i ynene mine, fr jeg klarte pne dem opp helt. Jeg fikk et stort sjokk da jeg hadde pnet dem og s opp i et hvitt tak. Jeg kunne puste. Jeg kunne blunke. Det var tegn nok p at jeg fortsatt var i live! Kjapt, satte jeg meg opp i noe som s ut til vre i en seng. Hvor i all verden var jeg? Jeg s meg rundt i det moderne rommet. Jeg kunne forestille meg hvor jeg var nr jeg s mblene og dekorasjonene rundt meg. Det kjentes som om halsen min var tung. Forsiktig, lot jeg fingertuppene mine stryke oppover halsen min helt til jeg kjente noe som mtte vre et stort plaster som dekket over halsen min. Jeg svelget nervst. Det gjorde fortsatt vondt. Jeg tok inn et stort drag med pust, fr jeg satte benene ned utenfor sengen, og reiste meg. Jeg gikk bort til det runde speilet som hang p veggen. ynene mine hadde rde slitne ringer rundt seg. Huden min var blitt veldig blek. Og jeg trakk yenbrynene mine sammen i avskyelse. Jeg s forferdelig ut. Som et slags spkelse. Blikket mitt gle nedover til halsen min. Det var et gr,hvitt stort plaster eller en slags bandasje p siden av halsen min. Jeg grsset. Jeg tittet opp i ynene mine i speilet igjen. Trer formet seg opp i ynene mine. Jeg kjente irritasjon, redsel, frustrasjon og sorg p en og samme gang. Jeg ville bort derfra. Det fltes som om jeg ikke hadde vrt hjemme p r, og foreldrene mine var sikkert bekymret nr jeg ikke hadde sagt hvor jeg var. Jeg s ned p klrne mine. Det var spor av mrkerde flekker p genseren min. Jeg hadde lyst til falle ned p kne og hylgrte. Men det ville vrt en hpls lsning. Jeg listet meg ut av rommet. Jeg sto i stuen til Nick og Justin. Klokken mtte vre tidlig p dagen. For solen hadde ikke kommet helt opp enda, og jeg kunne hre fuglene ute. Fr jeg visste ordet av det, var jeg i skogen. P veg hjem. Bort fra marerittet. Det var som om jeg kjente meg sterkere og modigere etter jeg hadde vknet opp. N visste jeg hvordan det var nesten d. Det var ille. Men ikke like ille som jeg trodde. Jeg trengte ikke vre redd lenger. Jeg trengte ikke vre redd for d. Jeg kjente stoltheten vokse inni meg. Jeg var fortsatt i live. Og det skulle jeg ogs forbli.

* Flashback end *

Jeg satt p knrne forran skuffene der alle familiebildene, bursdagskort,konfirmasjonskort og julekort var blitt oppbevart. Jeg s p bilder av meg selv da jeg var liten. Jeg satt smilte for meg selv der jeg satt bladde gjennom den store bunken jeg holdt i hendene. Mamma kom bak meg og satte seg ned sammen med meg og kikket p bilder. Mamma fant selv en bunke med bilder og s igjennom. " Du var s st nr du var liten " lo mamma. Jeg smilte selv og fortsatte kikke. Mamma lo litt for seg selv. " Se her " sa hun og viste frem et bilde. Jeg sto med noen fargerike klr, et smil uten tenner og musefletter ute og holdt hender med en liten gutt. Jeg lo hyt nr jeg studerte meg selv. Jeg kikket etterhvert p gutten. I det jeg s ynene hans, var det som om hjertet mitt tok et digert byks og pusten min satte seg fast i halsen min. Jeg skvatt og flyttet meg litt bakover i sjokk. " Hv- hvem.. " jeg stammet og hadde problemer med f ut ordene mine. " Hv-hvem er h-han gutten ved siden av meg? " spurte jeg trt ut. Mamma kikket selv p bildet. Hun smilte. " h! det er Justin " lo hun. ynene mine ble strre. Jeg visste det alltid hadde vrt noe merkelig med ham. Hjertet mitt banket fortere og jeg svelget nervst. " Han smilte aldri noe srlig! var en temmelig alvorlig gutt " lo mamma og kikket p bildet. Jeg trakk yenbrynene sammen i forundring. Mamma s p meg. " Husker du han ikke? " spurte hun overrasket. Jeg ristet p hodet og ga hun et skeptisk blikk. " Jeg som var s sikker p at du husket ham.. Dere var jo sammen nesten hver dag i hvertfall et r " mumlet hun. Dette fikk meg bare til gape mer. " Dere var kjrester " smilte hun. Akkurat i det yeblikket jeg ikke trodde det var mulig bli mer sjokkert, ble jeg faktisk enda mer sjokkert. " Var vi? " mumlet jeg nervst frem. Hun nikket. " Han, broren og foreldrene bodde like bortenfor oss inni skogen der vi bodde fr " fortalte mamma. " Vi var ganske mye med dem. Foreldrene var to av de snilleste personene jeg og faren din hadde mtt. De hjap til i hagen vr, bedde oss p middager og det var slik du ogs ble kjent med Justin. Tragisk det som hendte med dem.. " mumlet mamma lavt. " Hva var tragisk?`" spurte jeg nyskjerrig. " Foreldrene dde i en bilulykke. Og snnene deres ble satt i fosterhjem slik jeg kan huske " fortsatte hun. " Vi var til og med i begravelsen deres " Jeg var veldig sjokkert over alt jeg hadde hrt. Visste Justin og Nick om dette? At vi ogs var sammen nr vi var sm? Jeg kjente en ekkel flelse inni meg av at noe ikke stemte. Kanskje jeg ikke var s modig slik jeg trodde jeg var. Jeg satt helt i mine egne tanker, da jeg hrte mamma. " Se, her! Her er det fler bilder av Justin! " hrte jeg henne si, fr jeg fikk noen bilder i hendene.


Tankene mine fly rundt som om det var storm inne i hodet mitt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjre. Alt jeg klarte var titte p de merkelige bildene av Justin nr han var liten. " Funnet noen bilder av tante da? " spurte mamma og avbrt tankene mine. Jeg nikket. " Flott " sa hun, fr hun forsvant inn p kjkkenet. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere til dette. Men jeg visste at jeg mtte snakke med Justin, eller Nick om dette s fort som overhodet mulig. Jeg tok med meg bildene av Justin, og lp inn p rommet mitt i en enorm fart. Jeg slang dren hardt bak meg. Fr jeg la bildene stresset oppi skoleveska mi. Jeg skulle akkurat til rekke etter mobilen min for ringe, da jeg skvatt av en skikkelse som satt p kanten av senga mi. Han s rasende ut og de brune ynene hans skremte meg. Blikket hans var intenst og jeg s redselsfullt opp p han. " H-hei Justin " stammet jeg nervst. " Ser ut som du ikke er s tff i trynet, alikevel " hrte jeg den hese stemmen hans si.


HVA SYNES DERE?

HVIS DERE VIL HA MER I KVELD, S M ALLE KOMMENTERE!


Historie, The next meal - del 11

01.07.2013 @ 22:04 i Blogg 30 kommentarer

Fr jeg begynner, vil jeg linke til en annen Justin Bieber historie blogg som nsker det!

Sjekk ut jdbstoriie.blogg.no -> HER

--------------------------------------------------------------------------------

" Hvor hun var? Jeg kom hjem i dag tidlig, for f svn. Jeg hadde ikke sett henne og hadde ikke peiling p hvor hun var. Jeg hadde roet meg ned. " Hvor hun er? Jeg kom akkurat hjem? " spurte jeg Nick forvirret. Nick sitt blikk ble helt tomt. Han stoppet puste s tungt. Han sendte meg et merkelig blikk. " Jeg la henne i gjestesengen. Og hvis verken du, eller jeg har tatt henne.. " Nick's yne ble store. Og jeg mtte innrmme at der og da, ble mine ogs minst like store. Hvordan kom hun seg ut av sengen? Var det noen som hadde tatt henne? Og var hun dd, eller ikke?

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

* Nick's synspunkt *

Jeg hadde det helt forferdelig. Jeg og Justin hadde lett etter henne. Over alt. Vi hadde sneket oss inn p rommet hennes og sett etter henne ogs. Hun var ingen steder. Jeg var et nervevrak. Det eneste jeg klarte tenke p var hvordan hun hadde klart forsvinne fra gjesterommet i ddlig tilstand. Det hele var et mysterium. Justin brydde seg ikke i det spor. Han bare ble med ettersom jeg tvingte han til vre med. Jeg visste at han n mtte spise mennesker. Jeg hadde valgt ikke snakke med han om det enda, men vi mtte ta det opp fr eller senere. Jeg var blitt utrolig paranoid, og satt tenkte p flere mter p hva som kunne ha skjedd med Lily. Alt tankene mine rettet seg til, var at noen mtte ha tatt henne. Noen som er som oss. Meg og Justin. Nemlig kannibaler. Jeg visste at det ikke fantes flere kannibaler her vi bodde, men hva om de hadde kommet hit n? Kommet for hente noe spesielt?

Jeg og Justin hadde ikke vrt p skolen p flere dager. Alle hadde ogs ftt masse fri p grunn av jenta som hadde blitt drept og politiet som ville ha hele skolgen for seg selv til underske etter spor og informasjon. De hadde satt i gang med avhr av mange elever i klassen til Aria Belwin som var blitt drept. Bde jeg,Lily og Justin var i klasse med henne slik at fr eller senere mtte vi til avhr med politiet.

* Justin's synspunkt *

Dette var frste dagen p lenge, at alle hadde ftt beskjed om at skolen begynte p igjen etter de "tragiske hendelsene" som jeg selv hadde forrsaket. Jeg hadde et lite smil p lur. Alle befant seg utenfor skolen i forskjellige grupper. Noen satt p gresset og pratet, andre sto sammen og var sosiale. Jeg og Nick gikk ved siden av hverandre mot skolen. Jeg traff blikket til flere jenter som s p oss. Jeg visste de fleste jentene ville ha meg. Mange hadde ogs et godt ye til Nick. Alle s beundrende bort p oss, og jeg blunket til et par jenter som satt hvisket med ynene rettet p meg. De begynte fnise og jeg himlet med ynene med et smil om munnen. Noen jenter var s lette p trden, at et eneste blunk kunne f dem til bli forelsket p sekundet. Blikket mitt sveipet bortover, og plutselig kjente jeg Nick's albue skubbe bort i meg, som om jeg mtte se noe. Jeg s p han forundret. ynene hans var blitt store som to tennisballer, og munnen hans hang pen i rent sjokk. Hjertet mitt begynte faktisk dunke fortere av blikket hans. Jeg fulgte sakte blikket hans helt til de landet p en jente jeg visste godt hvem var, forran oss. Vi begge stoppet. Og rundt oss stoppet ogs alle med hviske. Alle bare s p henne der hun stod p toppen av skoletrappene.



Jeg svelget hardt da jeg s hva hun hadde p seg. Huden hennes var gyllenbrun som om hun akkuratt hadde vrt i syden. P seg hadde hun et kort skjrt, et par converse, en magetopp og en vest som ikke dekket svrt mye av kroppen hennes. Alle guttene som fikk ye p Lily ble grne av synet. Hret hennes var blget og hang rundt skuldrene hennes. Hun hvilte p den ene hoften med en ryk i hnden. Blikket hennes mtte mitt og et lurt,mystisk smil krp om leppene hennes. Jeg skjnte n at Lily var tilbake for godt. Som om ingenting lenger kunne stoppe henne.

Hun satte ryken p leppene sine og tok et stort drag, fr hun slapp ut et bls av ryk som svermet seg rundt henne, fr det forsvant. De rde leppene hennes smilte skjevt. Og fr jeg visste ordet av det, begynte leggene hennes rre p seg. Hun beveget seg fremover, mot meg og Nick som sto der like sjokkert begge to. Plutselig sto hun forran oss begge og smilte stort. " Hei Nick " " Hei Justin " kom det ut av de lipglossfylte leppene hennes. Nick begynte stamme. Og jeg klarte ikke f ut et eneste ord. Hun tok et drag av ryken sin, fr hun blste det inn i ansiktet mitt. " Jeg m g n " hun fortsatte da ingen av oss svarte. " Men vi sees sikkert, gjr vi ikke? " blunket hun til oss begge. N begynte alle tankene mine surre rundt i hodet mitt, og jeg hatet at det ble slik. Hvordan i helvette klarte hun komme seg bort fra gjesterommet? Var hun blitt som oss, var hun blitt gjennopplivet eller var det noen som hadde hjulpet henne? Jeg visste ikke hva det var. Men den store irritasjonen som vokste seg opp inni meg, ville vite hvordan hun var kommet tilbake. Og jeg ville vite det n.



VIL DERE HA MER? HVA SYNES DERE? KOMMENTER!


INFO OM FUCKED UP HISTORIEN

01.07.2013 @ 17:13 i Blogg 7 kommentarer

Til alle dere som blir irriterte osv fordi jeg ikke fortsetter p denne er fordi jeg driver med en annen historie p bloggen n.
Har planer om fortsette p den ETTER historien The next meal. S vr s snill, ta litt hensyn og vr tlmodige.
Jeg prver s godt jeg kan gjre dere fornyde. S hper dere klarer vente til den historien jeg driver med n blir helt ferdig.
Er vanskelig drive p med to stk! Takk.

Historie, The next meal - del 10

28.06.2013 @ 01:09 i Blogg 42 kommentarer

Hun kunne ikke vre dd. Da hadde jeg plutselig ikkenoe leve for lenger. Jeg dro duken av salongbordet av. Lysestakene fly til alle kanter utover gulvet. Jeg satte duken hardt inn mot halsen hennes og presset, for prve stoppe den kraftige bldningen. Jeg snudde meg, og det var da jeg la merke til at Justin var forsvunnet. Trene mine dryppet nedover. Hun kunne virkelig ikke vre dd n?

-----------------------------------------------------------------------------------------------

* Justin's synspunkt *

Jeg stakk av. som alltid. Jeg visste at jeg noen ganger kunne vre umoden som bare flyktet fra problemer og ting jeg ikke ville ha noe med gjre. Men denne gangen hadde jeg nesten ikkenoe annet valg. Min bror Nick, spiser ikke mennesker. Og jeg har holdt det skjult for ham at jeg faktisk spiser mennesker. Han trodde jeg ikke gjorde det. Jeg synes det var merkelig at han ikke hadde noen misstanker, etter alle drapene de snakket om p tv hverdag. Han stolte virkelig p meg. Og jeg synes det var rart. Fordi jeg vet til og med selv, at det ikke er verdt stole p meg.

Min eneste lsning ; Skogen. Det var her jeg kunne spise s mye jeg ville. Her jeg kunne vre alene og tenke for meg selv. Her jeg fant fred og ro. Og ogs her jeg kunne rmme og skjule meg selv fra alle problemer. Ute var det helt svart. Trrne s strre og skumlere ut enn det de vanligvis gjorde. Jeg gikk dypere inn i skogen. Jeg ville bare komme meg unna fortest mulig. Jeg visste at Nick n hatet meg med lidenskap etter hva han s. 1. Fordi jeg drepte den frste jenta han virkelig har vrt forelsket i. 2. Fordi jeg har lyet for ham hele tiden. 3. Fordi jeg fortsatt spiser mennesker. Jeg bryr meg ikke. Jeg mener, hvorfor skal jeg? Nick er jo bare en uskyldig liten pyse, som bare prver gjre mamma og pappa stolte, uansett. Hva hjelper det meg? De har vrt dde i flere r n. Hvorfor skal jeg prve vre et englebarn for mine avdde foreldre, nr jeg faktisk innser at jeg er fdt som kannibal og lever livet fullt ut som en? Jeg var sint og frustrert i ett. Vinden blste hardt i ansiktet mitt. Jeg viftet og slo hendene i lse luften i irritasjon. Jeg trengte virkelig et saftig mltid n.

* Nick's synspunkt *

ynene mine var trre som en rken. Jeg klarte ikke rre en eneste muskel i kroppen. Det var som om jeg var hjernevasket eller i en slags transe. Det var som om noen hadde trykket p en stopp knapp, og hele verden bare hadde fryst i stillhet. Jeg frs. Men jeg gjorde ikke noenting for bli varmere. Jeg bare satt der i sofaen. Frosnet i stillhet. ynene mine kjentes tunge og slitne ut. Hvor lenge hadde jeg sittet her? Jeg veddet p at det snart ble morgen, ettersom jeg hrte alle fuglene kvitre ute. Jeg klarte ikke grte mer heller. Det var som om alt hadde stoppet opp fysisk ogs. Ikke bare psykisk. Jeg stirret med de trette ynene mine uten blunke. Tankene mine hadde ogs blitt satt p pause. Det var null tanker i hodet mitt. Alt jeg flte var bare en diger klump inni meg. Det kjentes ut som jeg var p veg til kaste opp, eller som om jeg var sulten eller at jeg snart kom til eksplodere. Men jeg brydde meg heller ikke om det. Jeg ga faen i meg selv i det yeblikket. Jeg ga egentlig faen i alt rundt meg. Jeg fortsatte stirre. Stirre p det mest forferdelige jeg noen gang hadde sett. Jeg hadde ikke lyst til se heller. Men jeg hadde n stirret i flere timer. Og klumpen i magen vokste seg bare strre jo lenger jeg fortsatte stirre. Jeg ville egentlig brle ut alt jeg hadde i frustrasjon. Men jeg hadde ingen krefter igjen. Jeg ventet. Og ventet. Og ventet. Jeg ville ikke innse det. Hun kom ikke til vkne opp igjen. ynene hennes var lukket. Det s ut som hun bare l der og sov fredfullt som et lite barn, eller en engel. Helt til blikket mitt gle nedover p det store sret p halsen hennes. Blodet var strknet p halsen hennes. Og rundt henne i sofaen s jeg ned p stuebordsduken, hndkle og masse papir som var dekket av blod. Sofaen hadde ogs flere blod drper p seg. Jeg hadde prvd s godt jeg kunne. Jeg gjorde alt for stoppe blodet. Men det bare fortsatte, og fortsatte. Jeg tittet ned p fingrene mine for frste gang p en stund. De var dekket av blod ogs. Jeg s til og med spor av blod p genseren min. Jeg tittet opp p henne igjen. Hvorfor kunne hun ikke bare vkne? Hun kunne ikke vre dd n?



Jeg vasket av ansiktet hennes, halsen hennes og gjorde hun helt ren. Jeg prvde fjerne blodflekkene p gulvet og i sofaen. Jeg kastet papirene dekket av blod sammen med duken. Jeg brte henne inn p soverommet og la henne ned forsiktig p de hvite lakene p senga. Jeg la armene hennes pent til siden. Hun var egentlig middels brun i huden. Men n var hun blitt blek. Hun s alikevel minst like vakker ut, slik hun alltid gjorde. Jeg pustet oppgitt ut mens jeg s p henne. Jeg gikk ut dren og lukket den etter meg. Jeg trengte svn. Mye svn.

* Justin's synspunkt *

" JUSTIN! " hrte jeg Nick's stemme glefse. Jeg vknet av et digert brk. Det var dren til soverommet mitt som hadde blitt slengt oppe. Jeg klarte s vidt pne ynene p grunn av den sterke solen som skinte gjennom vinduene. Jeg dro dynen over meg, og myste. Jeg ville sove lenger. " Hva er det " klarte den morgenhese stemmen min grynte ut. " HVOR ER HENNE!? " glefset Nick. Jeg skjnte ingenting. derfor valgte jeg ikke svare ham. " JUSTIN, N FUCKINGS SVARER DU MEG! " klikket Nick. Han tok tak i dyna mi og kastet den ned p gulvet. Jeg kjente aggresjonen min vokse. ynene mine ble mrke, og jeg sendte Nick et ddsblikk fr jeg satte meg opp i senga, og deretter reiste meg selvom jeg bare sto i undertyet. Nick freste sint. " HVOR ER HENNE!? " glefset han hyt. " Hvis.. hvis du har spist henne S DREPER JEG DEG! Jeg spr igjen, HVOR ER HENNE? " Jeg hadde aldri sett ham s rasende fr. " Hvor hun var? Jeg kom hjem i dag tidlig, for f svn. Jeg hadde ikke sett henne og hadde ikke peiling p hvor hun var. Jeg hadde roet meg ned. " Hvor hun er? Jeg kom akkurat hjem? " spurte jeg Nick forvirret. Nick sitt blikk ble helt tomt. Han stoppet puste s tungt. Han sendte meg et merkelig blikk. " Jeg la henne i gjestesengen. Og hvis verken du, eller jeg har tatt henne.. " Nick's yne ble store. Og jeg mtte innrmme at der og da, ble mine ogs minst like store. Hvordan kom hun seg ut av sengen? Var det noen som hadde tatt henne? Og var hun dd, eller ikke?

HVA SYNES DERE!? KOMMENTER HVIS DERE HAR LYST P FLERE DELER! :D
ps. HUSK jeg legger ut deler p torsdager ( ble litt sent n ) men neste torsdag skal jeg bort, s hvis dere vil ha flere fr neste torsdag - KOMMENTER!

Historie, The next meal - del 9

23.06.2013 @ 01:13 i Blogg 42 kommentarer

Vi var alle stille helt til jeg hrte pusten til Justin i ret mitt. " Du lovte meg ikke fortelle om hva du hadde sett til NOEN " hvisket han ildsint i ret mitt, mens han tok et hardt grep rundt nakken min. ynene mine ble store. Hvorfor var det et s stort problem for han at hans egen bror Nick, fikk vite om mine tanker rundt kannibalisme? " Jeg skal love deg, at det ikke blir trygt og sove hjemme hos oss i natt " fortsatte den hese, kalde stemmen hans inn i ret mitt. Det sendte meg frysninger oppover ryggmargen. Hva var planene til Justin?

-------------------------------

Jeg satt fast i en svrt vanskelig posisjon. Jeg var sint p Nick, og ville helst ikke ha noe med han gjre. Justin hatet meg, og mest sannsynlig kom til gi meg en straff for at jeg fortalte vr lille hemmelighet. Jeg s han spise p en jente i skogen frste gangen. Nick spiste tydeligvis ikke mennesker. Og hadde ikke gjort det p flere r. Men visste han ikke at Justin fortsatt gjorde det?

" Du kan sove inne hos meg, Lily " mumlet Nick nr vi var kommet inn i huset. Jeg s p ham rart. " Jeg tar heller selvmord enn sove med deg " sa jeg lavt. Nick pustet oppgitt og lftet p skuldrene fr han forsvant opp trappene. " Sov i sofaen da " mumlet han litt irritert tilbake. Jeg himlet med ynene og satte meg ned i stuesofaen lenger borte. Justin sto og s p meg med et intenst blikk. Jeg kjente isinger oppover ryggen av det blikket. Han begynte g fortere mot meg. Han grep halsen min. Hodet hans begynte forsiktig riste svakt. Jeg s p ham med store yne. Han pnet munnen, og tennene hans hadde plutselig blitt spissere. ynene hans ble helt rde. Han s p meg. " Jeg likte deg litt, Lily " mumlet han lavt. yenbrynene mine ble trukket sammen i forvirrelse. " Men du vet for mye " hvisket han hest. " N skal jeg drepe deg " sa han lavt. Trene mine presset p. Hva hadde jeg gjort for fortjene dette? Trene dryppet ned fra haken min og landet p brystet mitt. Jeg pnet munnen for be ham om ikke gjre det. Da han satte en finger forran leppene mine og shh'et meg lavt. Jeg snufset mens trene mine fortsatte nedover. Hva var vel vitsen? Jeg hadde ingenting leve for lenger. Denne verdenen var sjuk. " Jeg biter deg i pulsren din, akkurat her " hvisket han og strk over den tjukke ren p siden av halsen min. " Jeg skal gjre det fort, s du slipper fle s mye smerte. Det vil bl en del. Men pust og ta det rolig " hvisket han fr han strk over kinnet mitt. Jeg hulket plutselig hyt. Fr jeg fikk gjort noe annet, satte han de myke leppene hans p mine. Tungen hans skle over underleppen min. Jeg pnet opp munnen min og tungene vres begynte danse sammen. Han stnnet forsiktig inn i munnen min fr han stoppet kysset. Hvorfor dyttet jeg han ikke unna? Det var ting om meg selv som sjokkerte meg fortsatt. Jeg s inn i de brun,rde ynene hans. Blikket hans skle ned fra leppene mine ned til halsen min.

Image and video hosting by TinyPic

Han byde hodet sakte ned mot den og fr jeg visste ordet av det, gravde tennene hans seg s dypt inn i huden min som mulig. Hodet mitt ble helt tungt. Synet mitt ble oversvmt av trer. Og alt ble surrete og borte. Ting ble mrkere og mrkere. Som om jeg var p veg ned i et svart hull, bort fra denne verdenen langsomt og sikkert. Smattingen og lydene av Justin som n var godt i gang med ta livet mitt, ble utydeligere for hvert sekund som gikk. Plutselig stoppet alt opp, og jeg var borte p et sekund. Jeg kunne plutselig se lyset. Himmelen. Fugler som fly. Jeg hrte barnelatter ikke langt unna. Plutselig skimtet jeg megselv lpe p et jordet med grnnt gress. Det var meg som liten. I 5 rene. Lenger borte, inni skogen. Sto det en gutt alene og kikket p meg. Jeg var glad og blid, lo og plukket blomster. Gutten hadde et misfornyd blikk om ansiktet. Han skremte meg. Det var noe merkelig ved han. Jeg fikk et bedre bilde av ansiktet hans i hodet mitt. Og det var da jeg skjnte at gutten som sto ufornyd og sint alene, var Justin som liten.. Mellom barnelatteren, kunne jeg plutselig hre lave rop som kom hyere. " Justin.. " "Justin " " JUSTIN! "

* Nick's synspunkt *

Jeg fikk utrolig drlig samvittighet ovenfor Lily. Jeg hadde vrt veldig frekk. Jeg skjnte selvflgelig hvorfor hun hatet meg n. Jeg hadde lyet til henne. Jeg skulle bare virkelig nske ting kunne vrt litt enklere. For hvordan skal man forklare at man egentlig er en kannibal, som ikke spiser mennesker lenger? Jeg ville leve et s normalt liv som mulig. I trettenrs alderen, ombestemte jeg meg. Jeg kom ikke langt med leve som et monster hele mitt liv. Foreldrene vre dde begge svrt unge. Og jeg visste at de begge ogs klarte slutte spise mennesker. Jeg ville gjre dem stolte. Justin derimot ble det vanskeligere med. Han var s avhengig av menneskekjtt at det nesten ble en umulig situasjon for ham. Men jeg klarte p et vis overtale ham ogs, mener jeg huske. Jeg ville at Lily n skulle f vite alt. Det var det eneste hun fortjente n gjennom alt. Jeg gikk sakte ned trappene. Blikket mitt var vendt mot stuesofaen da jeg endelig var kommet ned. Men hjertet mitt knuste nr jeg fant Justin halveis sittende opp henne.

(nick)

Hun var sloknet helt ut. ynene var igjen. Smattelydene gjorde meg kvalm. Trer formet seg opp i ynene mine. Jeg pnet munnen i bde frykt,hat,forskrekkelse og sinne. " Justin.. " sa jeg lavere. Det var vanskelig f noe ut i det hele tatt. Synet av dem gjorde meg stum. " Justin " klarte jeg f ut litt hyere. Jeg begynte g fort. Helt til jeg plutselig lp mot dem. " JUSTIN! " Jeg dyttet han vekk fra henne. Han falt bakover ned p gulvet. Trer oversvmte synet mitt. Alt blodet. Nesen min slukte opp den herlige lukten av henne. Blodet hennes luktet helt fortryllende deilig. Som om hun var en engel sent fra gud. Jeg kunne alikevel ikke slutte grte. Jeg krysset fingrene for at hun ikke var dd enda. Hun kunne ikke vre dd. Da hadde jeg plutselig ikkenoe leve for lenger. Jeg dro duken av salongbordet av. Lysestakene fly til alle kanter utover gulvet. Jeg satte duken hardt inn mot halsen hennes og presset, for prve stoppe den kraftige bldningen. Jeg snudde meg, og det var da jeg la merke til at Justin var forsvunnet. Trene mine dryppet nedover. Hun kunne virkelig ikke vre dd n?




HVA TROR DERE SKJER N? HVA SYNES DERE OM DENNE DELEN?

SIER DERE DETTE: hvis dere kommenterer s kommer det kanskje en del til eller to fr neste Torsdag :)

MER I KVELD?

22.06.2013 @ 22:56 i Blogg 12 kommentarer

Har ikke en dritt gjre. Utrolig kjedelig lrdagskveld!
S hvorfor ikke skrive flere deler p the next meal?

ER DET NOEN SOM ER UP FOR DET?

Som vil ha mer i kveld?

Historie, The next meal - del 8

22.06.2013 @ 01:51 i Blogg 17 kommentarer

" Lily! " smilte Nick da han s meg s utenfor dren hans. Smilet hans ble kjapt borte, nr han s Justin st frem bak meg. Han svelget nervst. Justin satte en hnd p skulderen min. " Lily, selvom dere har mtt hverandre fr, og kjenner hverandre godt. S vil jeg at du skal hilse p broren min " kom det fra Justin. Nick's yne ble store, og det samme ble mine. Jeg s frem og tilbake p dem begge. Hva var det som nettopp hadde kommet ut av munnen til Justin?

-------------------------------------------------

Blikket mitt landet p Nick som sto i drpningen med store yne. Nick hadde festet sitt intense blikk p Justin. Justin sto der med et stort smil om munnen. Det var som om han moret seg. " Nick, fortell meg at han lyver " klarte jeg f ut. Nick fortsatte se p Justin. " Hva er det du driver med? " glefset Nick irrtert i mot Justin. Nick ble plutselig ildsint. Justin smilte fortsatt. Han la armen over skuldrene mine og presset meg inntil siden hans. " Jeg ville bare at jenta mi skulle hilse p den eneste familien jeg har.. " mumlet Justin lavt inn i hret mitt, mens han strk meg oppover armen kjrlig. Munnen til Nick ble slengt pen. " Jenta di!? " ropte han ut. Jeg kunne se p Nick at tankene fly rundt i hodet hans i det yeblikket. Jeg kjente en lett irritasjon inni meg. Hadde han virkelig lyet for meg hele tiden? " Nick. " begynte jeg rolig. " Er det sant, er det sant at Justin er broren din? " spurte jeg bestemt ut. Nick s p meg denne gangen. Han pustet oppgitt ut. Det virket som han ikke ville svare. " Lily.. " mumlet plutselig Justin fra siden. " Har du noen gang sett noen foreldre hver gang du har vrt her? " spurte Justin. Det fikk meg til tenke. Jeg ristet etterhvert p hodet, nr alle bitene ble plassert sammen. N skjnte jeg plutselig alt. Jeg hadde sett Justin i huset nr jeg var p besk hos Nick. Foreldrene var aldri hjemme. Nick skjnte med en gang hva jeg mente med kannibaler. Blikket mitt mtte Nick sitt. Pusten min ble tyngre. Jeg rev armen til Justin vekk fra meg. " Du har lyet for meg hele tiden.. " sa jeg lavt. Det var s vanskelig tro det, at det nesten ble umulig snakke om det. " Hvordan kunne du!? " jeg hevet stemmen min. Nick s p meg med triste yne. Jeg tok flere skritt bakover. Jeg byttet med se p dem begge. De sto der forvirret begge to. De skjnte ikke hva jeg skulle gjre. Nick i dren, og Justin p trappa. Begges blikk rettet p meg. Jeg kjente trer i ynene. Selvflgelig. Nick var den eneste jeg flte jeg kunne stole p. Men hvor dum gikk det ann bli? Hvordan klarte jeg stole p ham? Dette betydde bare en ting. Justin spiser mennesker. Hva spiser Nick da? Jeg kjente en kvalme inni meg. Plutselig falt jeg sammen p knrne mine. Himmelen over oss var blitt helt svart. Bare sm stjerner lyste opp. " LILY! " ropte Nick bekymret. De begge lp mot meg. " G unna meg " mumlet jeg. Ansiktet mitt var rettet ned i bakken. Jeg begynte gulpe. Jeg holdt meg for magen min. Tanken p at jeg faktisk hadde kysset Nick. Kysset de leppene som sikkert hadde ftt i seg kjtt av min egen rase, var ubeskrivelig. Jeg begynte kaste opp. Noen kom bak meg og samlet hret mitt mens jeg kastet opp p bakken.

Jeg klarte reise meg etter jeg var ferdig med spy. Det var Justin som hadde kommet tatt hret mitt. Nick sto forran meg med trer i ynene. Han hadde skjnt det. Flt det p seg. Hvorfor jeg begynte kaste opp. Han gjorde meg kvalm. Jeg trket meg rundt munnen mens jeg ga ham et ddsblikk. Jeg ristet p hodet. " Du spiser mennesker " sa jeg lavt. " Du spiser mennesker, akkurat som Justin " Nick s p meg med et merkelig blikk. Som om han kjempet i mot hylgrte. " Du var den eneste jeg trodde jeg kunne stole p, Nick " sa jeg lavt. Jeg ristet p hodet. Dro skinnjakka ordentlig p meg, fr jeg spyttet ned i bakken. Det eneste som laget lyd var sus av vinden. Der og da. Snudde jeg ryggen til dem begge, fr jeg satte inn i skogen alene.


Jeg var ikke kommet s langt inn i skogen fr jeg hrte lyder bak meg. Hjertet mitt begynte dunke fortere og pusten min satte seg fast i halsen. Det var stemmer. ynene mine ble store. Frykten spredde seg inni meg. Jeg stoppet opp og s bak meg. Jeg kunne ikke se noenting, men stemmene kom nrmere bak meg. Jeg gjemte meg bak et tre til siden. Det knitret i kvister og mose. Stemmene ble tydeligere. " Hun m vre her et sted " klarte jeg hre. Jeg gjenkjente stemmen til Nick med en gang. Jeg krysset fingrene for at de ikke ville se meg. " Hun kan ikke ha kommet lenger enn dette " hrte jeg Justin si. Stemmene deres var alvorlige. Og det var ogs noe ved dem som gjorde meg redd. Jeg flte meg ikke trygg rundt Nick lenger. Verken noen av dem. Tenk om jeg ville bli deres neste offer? Knirkingen stoppet opp. Jeg trakk inn pusten, med store yne. Jeg hrte pusten til en av dem veldig nre. Dette gjorde meg nervs. Plutselig mtte jeg to brune yne. " Hun er her " sa Justin. Han tok et grep om armen min og dro meg vekk fra treet. " Slipp meg! " gryntet jeg irritert. " Hva er det dere vil? " spurte jeg. De begge s ikke srlig hyggelige ut i mrket. Dette gjorde meg bare mer redd. " Du kan ikke g gjennom skogen p dette tidspunktet, du kommer til rote deg bort. Har du ikke lagt merke til hvor mrkt det er ute, Lily? " kom det fra Nick. Han hrtes plutselig ut som min egen mor. " Ikke lat som du bryr deg om meg. Du har ikke giddet vre rlig en gang " svarte jeg bittert. " Du fr sove hjemme hos oss " kom det fra Nick. ynene mine ble store. " Jeg kommer aldri til klare sove i et hus hvor det er kannibaler som dere to som SPISER mennesker!! " glefset jeg. Nick pustet oppgitt ut. " Jeg husker du fortalte om det med kannibaler. At du hadde lagt merke til noe. Og vi snakket om det sammen " mumlet Nick lavt. Hjertet mitt satte seg i halsen. Blikket mitt frtes p Justin som n s p meg med et rasende blikk. Jeg bet leppene mine nervst. Jeg skjnte at han n var ildsint p meg. " Jeg har ikke spist mennesker p r, Lily. Det er helt trygt sove hos oss " fortsatte Nick. Han hadde ikke lagt merke til den trre stemningen mellom meg og Justin. " Kom " gryntet Justin og dro meg med. Jeg hadde visst ikkenoe valg. Vi alle begynte g tilbake mot huset deres. Vi var alle stille helt til jeg hrte pusten til Justin i ret mitt. " Du lovte meg ikke fortelle om hva du hadde sett til NOEN " hvisket han ildsint i ret mitt, mens han tok et hardt grep rundt nakken min. ynene mine ble store. Hvorfor var det et s stort problem for han at hans egen bror Nick, fikk vite om mine tanker rundt kannibalisme? " Jeg skal love deg, at det ikke blir trygt og sove hjemme hos oss i natt " fortsatte den hese, kalde stemmen hans inn i ret mitt. Det sendte meg frysninger oppover ryggmargen. Hva var planene til Justin?

HVA SYNES DERE? VIL DERE HA MERE? KOMMENTER!

JA, kommer ut ny del neste TORSDAG. Glemte helt poste denne torsdagen. Men skal ikke glemme neste :)

Historie, The next meal - del 7

13.06.2013 @ 23:13 i Blogg 36 kommentarer

" Mmm, Lily " hvisket han fr han fortsatte hardere utenp trusen min. Jeg knep ynene sammen. Jeg hadde lyst til pne munnen stnne, bare slippe ut alt, men jeg klarte ikke. Jeg kunne ikke vise han at jeg likte det. Nr jeg skjnte hva han egentlig drev med, dyttet jeg hnden hans unna meg kjapt med et klynk. Jeg pnet ynene og s p ham. Han s p meg lenge tilbake med et misfornyd blikk. " Lily, jeg m f lov til ta p deg. Du er min. Jeg m f ta p det som er mitt " glefset han irritert. Jeg s p han redd. " I morgen, mter du meg i skogen etter skolen. Vr der " mumlet han sint. Fr jeg visste ordet av det, stormet han ut vinduet. Hvordan skulle jeg klare sove etter det her?

-------------------------------------------------------------------

Jeg likte ikke vre her igjen. Mellom alle de tjukke,hye trrne som vokste seg hye oppover mot himmelen. Det var som om dette var dmt til g galt. Sist gang jeg var her i skogen, s jeg Justin spise p en stakkarslig person. Og tro meg, det var ikke et koselig syn. Jeg kjente bare trene forme seg opp i yene mine for hvert skritt jeg tok. Lenger og lenger inn i den tjukke skogen rundt meg.

Untitled

Synet mitt ble oversvmt og uklart. P et blunk, trkte jeg feil og falt p bakken med et klynk. Jeg skrek irritert til i frustrasjon, mens trene rant nedover kinnene mine. Jeg kjente noe stryke bort trene mine forsiktig. Jeg pnet ynene mine forsiktig og forran meg satt Justin med et alvorlig ansiktsuttrykk. Jeg snufset oppgitt og s ned i bakken. Han strk litt av hret mitt bak ret mitt. Det var stille rundt oss. Bare lav sus av vind og fugler her ute i skogen. " Gr det bra med deg? " kom det hest ut fra ham. Jeg hadde egentlig ikke lyst til svare. " Ser det snn ut!? " svarte jeg spydig uten se p ham. Jeg pustet oppgitt, med trene som fortsatt befant seg i yekroken. " Beklager for oppfrselen min i gr.. " mumlet han lavt. " Det var vel p tide med en unnskyldning ja " svarte jeg irritert. " Jeg mente ikke vre snn mot deg " sa han kjapt. Jeg lo bittert ut. " Se p meg da! se p meg! " skrek jeg ut i frustrasjon. Jeg dro fingrene stresset gjennom hret mitt. " Jeg.. jeg vet ikke hvor jeg skal gjre av meg lenger, jeg vet ikke om jeg kan stole p noen, jeg vet ikke en dritt! skjnner du? " sa jeg hyt. Jeg reiste meg kjapt opp, og begynte g rundt i store sirkler mens tankene mine svmte rundt i hodet mitt. " Jeg er bare blitt en pysete,svak og redd jente! " skrek jeg sint ut. Justin bare satt der forundret og s p meg. " Jeg er helt hjelpels jo " mumlet jeg lavt. " Mamma og pappa tror jeg er blitt helt gren og gir meg psykologtimer, og vet du hva? Kanskje jeg er gren? " spyttet jeg ut gjennom sammenbitte tenner. " Jeg er kommet til det punktet hvor.. " jeg stoppet opp og tok opp noen svre kvister og litt bark fra bakken som jeg kastet rundt og slo p trrne med mens jeg fortsatte snakke. " Alle bare kan sl,sparke,dytte,banke og delegge meg s mye de vil. Bare at de ikke fr trykket meg lenger ned enn der jeg er n " spyttet jeg ut ildsint mens jeg fektet med kvistene i irritasjon. Justin begynte plutselig le. Ordentlig latter. " Ler du av meg!? " gryntet jeg og s p ham sint. " Du er litt st nr du er sint, vet du det? " lo han hyt. Det at han bare moret seg mens jeg stod der og prvde f ut litt frustrasjon, var irriterende fra min side. Jeg ble liksom bare enda sintere. " Du er en smule irriterende, vet du det? " lo jeg ironisk, fr jeg sendte ham et ddsblikk. Jeg snudde kjapt og begynte g kjappe skritt for komme meg unna han. " Hei, vent! " hrte jeg han rope bak meg. Trene bare trillet nedover kinnene mine igjen. Det var som om noen skrudde p en bryter, og plutselig fosset de ut, mens jeg hulket og fortsatte innover skogen. Jeg kjente en hnd ta tak i skulderen min. " IKKE TA P MEG " glefset jeg og dro til meg skulderen min. Fr jeg visste ordet av det ble jeg dratt med til siden, dyttet inn i et tre med en annpusten Justin som holdt meg fast. " Du snakket p at du var s langt nede? " spurte Justin. Jeg nikket og s en annen vei. " Jeg tror jeg vet en mte f deg hyere opp p " sa han lavt. Jeg s uforstende p ham. Plutselig plantet han leppene hans p mine igjen. Mm. De vte leppene hans. Jeg skjnte plutselig at dette ble feil. Han var en morder. En drapsmaskin. En kannibal! " Slutt! " ropte jeg inn i kysset og dyttet han unna. Justin stoppet og s ufornyd bort p meg. ynene hans var blitt mrkere, og han sendt meg et av de farlige blikkene hans igjen. Jeg skvatt til da han grep fatt i hnden min og dro meg innover i skogen. Han var blitt sint igjen. Det var rart hvor st og snill han nettopp hadde vrt, ogs vips. Plutselig kunne bli til det monsteret han egentlig var innerst inne igjen. Jeg gryntet. Han holdt hnden min s hardt at jeg visste jeg ville f merker etterp. " Hvor skal vi? " spurte jeg med en smule irritasjon, men ogs redsel gjemt i stemmen min. Jeg flte meg aldri helt trygg rundt ham. Uansett hvor omsorgsfull han virket det ene sekundet, klarte jeg aldri legge fra meg tanken at han spiste mennesker. Og kanskje en dag, ville bruke meg som middag neste gang. " Vent se " mumlet han.

Etter en stund var vi kommet ut av skogen og vi sto n opp en klippe og s ned. Hjertet mitt begynte dunke fortere og hardere av synet.


Jeg gjenkjente huset med en gang. Det var der Nick bodde. Jeg fikk med ett panikk. Jeg visste at han hadde planlagt ta Nick. Jeg kunne kjenne det p flelsen jeg hadde inni meg. Jeg klamret meg fast til Justin og kloret neglene mine inn i huden hans mens trene mine rant. " Vr s snill! " grt jeg hyt. Justin ble forvirret og prvde dytte meg unna ham. " Hv- hva er det? " glefset han irritert. " Justin, vr s snill! " fortsatte jeg. " Ikke ta Nick, du kan ikke! " grt jeg hyt. " Du aner ikke hvor mye han betyr for meg. Jeg trenger han! " Justin stoppet opp med alle bevegelser. " Jeg har ikke planlagt ta Nick? " sa han forvirret. Jeg stoppet med ett opp, og trket bort alle trene mine. Jeg s lettet bort p ham. " Har du ikke? " sa jeg med et lite smil. " Hva gjr vi her da? " spurte jeg. Svaret hans fikk ynene mine til bli store som tennisballer. " Jeg bor her " svarte han lavt. " DU, HVA? " kom det ut av meg. Han nikket forsiktig. Vi begge tittet ned p huset. Det var jo Nick som bodde der med foreldrene sine? Ikke Justin?
" Kom " hrte jeg plutselig Justin si. Vi begge begynte g ned til huset.

" Lily! " smilte Nick da han s meg s utenfor dren hans. Smilet hans ble kjapt borte, nr han s Justin st frem bak meg. Han svelget nervst. Justin satte en hnd p skulderen min. " Lily, selvom dere har mtt hverandre fr, og kjenner hverandre godt. S vil jeg at du skal hilse p broren min " kom det fra Justin. Nick's yne ble store, og det samme ble mine. Jeg s frem og tilbake p dem begge. Hva var det som nettopp hadde kommet ut av munnen til Justin?


Justin bieber <3 <3 <3 | via Facebook

HVA SYNES DERE? KOMMENTER FOR MERE!

IM BACK BITCHES

13.06.2013 @ 20:45 i Blogg 4 kommentarer

Hehe morsom og kreativ overskrift. Jeg vet ;-)

JEG SUGER TIL OPPDATERE JEG VET DET!
VET DERE HATER MEG N VET DET OKEI!

Jeg fortjener litt drittslenging av dere ettersom jeg har helt glemt oppdatere p historien min.

MEN, jeg har bestemt meg for oppdatere en (KANSKJE to) ganger i uken n fremover. Det er faktisk bedre enn aldri, hva?

I helger er det mange av dere som maser om maraton osv. Men HELLAU, jeg har et liv i helger. Eneste dagene hvor jeg faktisk har lyst til slappe av og ha det gy med venner.

Jeg starter i dag! Hva med at vi sier jeg oppdaterer ny del HVER TORSDAG <- HUSK DET! Jeg skal prve huske det selv, hi hi ikke drep meg hvis jeg glemmer det :-)

S DA BEGYNNER JEG SKRIVE NY DEL N, S DA ER DET BARE VENTE TIL LITT SENERE I KVELD S KOMMER DEN!

STAY TUNED <3

Takk for meg :)

Historie, The next meal - del 6

12.05.2013 @ 21:07 i Blogg 65 kommentarer

Pappa sukket lavt, fr han strk meg i pannen. " Det kommer til g bra, vennen " og s slukket han nattbordslampen min, og s p meg fra drkarmen og sa " Vi fikser dette her " lavt, fr han lukket dren etter seg. Jeg var skeptisk. Jeg visste ikke helt om jeg kunne tro p pappa denne gangen. Jeg ante ikke at fuckings kannibaler fantes p denne jordkloden. Var Justin den eneste? Fantes det flere? Jeg mtte finne ut mer om dette.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg var blitt lei psykologtimene. Jeg fikk ikke noe ut av dem. Jeg visste at man skulle si sine innerste tanker og flelser til psykologer. Men jeg visste ogs, at jeg mtte skjerme tankene og flelsene mine. For jeg kunne aldri i verden finne p si et ord om Justin, og alt jeg har sett. Egentlig hadde jeg lyst til forsvinne. Bare grte, og bli borte. Jeg var redd. Redd for at det snart var min tur til bli tatt av Justin. Men mest av alt, skjnte jeg ikke hvorfor jeg tok i mot leppene hans. Jeg kunne ikke skjnne hvorfor jeg kysset ham tilbake. Og jeg kunne ikke fordra den rlille stemmen som skrek inni meg at, jeg faktisk likte det. Jeg likte at Justin kysset meg, og det gikk meg p nervene! Jeg hadde kjent sommerfugler som flakset rundt inni meg nr leppene hans berrte mine, slik det gjr i forelskelser. Og jeg hatet det. Det var som om jeg var blitt betatt av helvette, dden selv. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjre lenger. Jeg hadde liksom gitt opp litt. Og jeg visste at om ikke lenge, ville drpen som fr vannet til renne over komme.

Psykologtimene. Jeg ville helst at ingen skulle f vite om dem. Det var bare meg og familien som visste om de. Jeg gikk ned skoletrappene med Nick. " Du vil ikke vre med meg hjem? " spurte han hflig. Jeg hadde hatt den mest forferdelige skoledagen noen kunne hatt. Humret var nede p bnn. Tankene skumret inni meg. Og aggresjonen eksploderte nr jeg fant ut at jeg hadde nok en av de dritt psykologtimene etter skolen. Som gjorde at jeg ikke kunne finne p noe med Nick fr senere. Vannet rant over for meg. " Jeg kan ikke, for jeg skal ha en fuckings dritt psykologtime i dag ogs! " glefset jeg sint ut. ynene til Nick ble store. Jeg kjente trene presse p. Han skjnte det ganske s fort, slik at han dro meg med til siden bort fra alle de andre elevene som ville hjem. Trene mine rant nedover kinnene mine. Jeg hikstet og s ned i gresset under skoene mine. " Jeg skal til en psykologtime fordi jeg er en redd jvel som tror det finnes kannibaler, fles ut som jeg er sinnssyk ellernoe! " grt jeg. Jeg stoppet hikstingen, da jeg forsto jeg nettopp hadde nevnt noe jeg ikke skulle gjre. Nick s p meg anderledes denne gangen. Ansiktet hans var ikke fyllt av sympati og medflelse lenger. Det var et kaldt og bekymret ansiktsuttrykk. Jeg s p ham uten vite hva jeg skulle gjre eller si. Hvordan kunne jeg redde meg ut av denne situasjonen? han trodde vel ikke p meg? han trodde vel ikke p at jeg trodde det fantes kannibaler? kanskje han hadde sett noe lignende selv? kanskje jeg nettopp fikk noen jeg kunne snakke med dette om?

" Jeg tror jeg vet hva du snakker om " sa han alvorlig. " Jeg tror deg " sa Nick forstende. Psykologtimen var glemt, og vi befant oss i huset hans. " Det finnes kannibaler, Lily " sa han lavt. Jeg s p ham med to store yne. Jeg var ikke syk alikevel. Jeg hadde ikke hatt hallusinasjoner eller noe annet uforklarlig. Jeg hadde sett riktig. Jeg ble utrolig lettet, og ikkeminst litt glad over at jeg ikke var den eneste som visste om dette. Jeg trengte ikke skjule hva jeg flte inni meg stort lenger. Men kunne jeg n nevne Justin? Nei. Jeg nektet. Jeg kunne ikke finne p noe slikt. Nick s p meg lenge og jeg flte meg veldig ukomfortabel. " Jeg vet ikke om du fler det samme.. " begynte han. " Men jeg er s utrolig forelsket i deg Lily " sa han fort. Jeg rdmet og smilte litt flaut. Jeg visste ikke helt om jeg likte han tilbake, men det var alikevel litt stt av ham. Fr jeg visste ordet av det fikk jeg et kyss p leppene.

Jeg l i sengen min den natten og s opp i taket. Jeg prvde hardt sove. Det var blitt mrkt ute, og vinden blste inn gjennom det pne vinduet mitt. Gardinene flakset ut og jeg grsset litt, fr jeg trakk dyna lenger over meg. Plutselig s jeg en skygge. En skygge som sto ved siden av vinduet. Og det var da jeg skjnte at jeg aldri hadde pnet vinduet, men at personen som n sto der i mrket nettopp hadde kommet seg inn. Jeg frosnet til med hjertet som satt fast i halsen. Jeg krp sammen som en ball i sengen min.


Jeg hrte den kjente stemmen hans. " I morgen, skal du bli med meg " sa han lavt. Jeg kjente trer som formet seg opp i ynene mine. " For du er min, Lily. " sa han lavt. Jeg prvde holde trene tilbake, men det var umulig. Frykten inni meg var s ubeskrivelig sterk i det yeblikket. " Ikke gjr meg noe " klarte jeg f ut. " Vr s snill, ikke gjr meg noe " grt jeg videre. Justin ble stille der han stod. Jeg kunne ikke se ham i mrket, men jeg hrte stemmen hans godt. Den hese stemmen hans var til gjenkjenne over alt hvor jeg befant meg. Jeg hrte skritt, som gjorde at jeg skjnte han kom nrmere og jeg satte meg opp i senga, fr jeg dro dynen over meg i redsel. Jeg niholdt i dynen, s hardt jeg kunne. Det nyttet ikke. Dynen ble kastet unna meg og jeg holdt hendene rundt meg. Jeg satt der bare i underty og s opp p han. Mneskinnet trakk ansiktet hans, og jeg kunne se de brune ynene hans lyse opp mot meg. Han satte seg p kanten av sengen min og s p meg lenge uten gjre noe. Jeg stirret p han annpusten, med trene som trillet. Jeg kjente plutselig at han la hnden hans p lret mitt. Jeg s inn i ynene hans intenst. " Kyss meg " hrte jeg den hese,sensuelle stemmen hans si. Jeg nlte, mens jeg s p han i frykt. Jeg hikstet hyt fr jeg ristet p hodet grtende. " Kyss meg, Lily " sa han med litt mer styrke i stemmen hans. Jeg gjemte hodet mitt i hendene mine og grt videre. Jeg kunne ikke. Jeg klarte ikke. Han klemte hardt i lret mitt, slik at jeg klynket til. " KYSS MEG " kommanderte han sint. Jeg skulle akkurat til gjre det, da vi begge hrte lyder utenfor dren min. " Lily? " sa stemmen til pappa. Drhndtaket vred seg om. Fortere enn lynet forsvant Justin inn i skapet mitt ved siden av dren. Pappa tittet inn. " Gr det bra her inne? " spurte han. Jeg kremtet for skjule den grtkvalte stemmen min. " Ja, ja.. helt fint " sa jeg med en sjr stemme. " Er du sikker, Lily? Jeg synes jeg hrte noe her oppe? " spurte pappa skeptisk. " For du m bare komme snakke med oss, hvis det er noe " fortsatte han. Jeg nikket. Om ting bare kunne vrt s enkelt, skulle jeg med glede gjre det. Pappa s p dyna som l p kanten av senga. " Er du ikke kald? " spurte han, fr han slapp drhndtaket og var p veg inn p rommet mitt. Ryggen hans var mot skapet, hvor Justin befant seg. Jeg kjente pulsen min stige. " Pappa det gr fint " sa jeg stresset. Pappa lo litt, fr han tok tak i dynen min. " Jeg skal bred den over deg jeg " sa pappa med et smil. Sjokket kom nr jeg s Justin sakte men sikkert komme bak pappa. Hadde han tenkt ta min egen far n? " Pappa, kan du g n " sa jeg stresset, med grten sittende i halsen. " Jada vennen min " sa pappa etter han hadde bredd over meg dynen. Justin stod bak han med et lurt smil om munnen. Uten vite noenting, kysset pappa meg i pannen, fr han gikk ut og lukket dren etter seg. Uten legge merke til Justin. Jeg pustet lettet ut da han kom seg ut i livet. Justin gjorde heldigvis ikke noe mot ham. Justin kom mot meg igjen. Han satte seg p kanten av sengen nok en gang. Vi s hverandre inn i ynene, lenge. Den ene hnden hans gled under dynen, fr den berrte lret mitt. Han strk meg sakte oppover lret en stund. Plutselig berrte fingrene hans trusekanten min og jeg fikk frysninger over hele meg. Jeg lukket ynene mine. Fingrene hans gle videre nedover. Han la trykk p fingertuppene og masserte meg nedentil. En gutt hadde aldri rrt meg p slike steder fr, og jeg var ikke vant til bli tatt p av gutter. Men jeg likte det, av en spr grunn. " Mmm, Lily " hvisket han fr han fortsatte hardere utenp trusen min. Jeg knep ynene sammen. Jeg hadde lyst til pne munnen stnne, bare slippe ut alt, men jeg klarte ikke. Jeg kunne ikke vise han at jeg likte det. Nr jeg skjnte hva han egentlig drev med, dyttet jeg hnden hans unna meg kjapt med et klynk. Jeg pnet ynene og s p ham. Han s p meg lenge tilbake med et misfornyd blikk. " Lily, jeg m f lov til ta p deg. Du er min. Jeg m f ta p det som er mitt " glefset han irritert. Jeg s p han redd. " I morgen, mter du meg i skogen etter skolen. Vr der " mumlet han sint. Fr jeg visste ordet av det, stormet han ut vinduet. Hvordan skulle jeg klare sove etter det her?


MER? HVA TROR DERE VIL SKJE, OG HVA SYNES DERE OM DENNE DELEN? :)

si meg hva dere synes, og kommenter!

Historie, The next meal - del 5

06.05.2013 @ 20:21 i Blogg 37 kommentarer

Denne gangen prvde han ikke vre flrtete, irriterende eller slem. " Skulle det vre et kompliment? " spyttet jeg tilbake fr jeg lp ut garderobedren i full hast. Hva var det som nettopp skjedde? Justin hadde kysset meg, rett etter jeg fikk se Aria Belwin ligge dd i skoledusjen..

----------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg kom grtende ut hvor Nick sto ventet p meg. Trene mine rant nedover kinnene mine. Nick skjnte med en gang at det mtte vre noe alvorlig. Jeg snublet inn i armene p ham uten s vidt klare trekke inn noe pust. " Hv-hva er det som skjer!?" klarer Nick f ut. " Ring politiet. N. " var det eneste jeg hulket frem gjennom den grtkvalte stemmen min. Hvorfor mtte slike ting skje med meg? Hvorfor mtte jeg vre den som ble skremt? Hvorfor mtte jeg se Aria Belwin ligge dd? Og hvorfor kysset han meg etterp? Og det vrste av alt.. hvorfor kysset jeg tilbake?

En time senere, var hele skolen stappfull av politibiler, journalister, en sykebil og mange ungdommer som ville komme seg hjem fortest mulig. Alle hadde blitt informert om det grusomme som hadde skjedd p skolen. Nick tilbd seg vre med meg hjem, passe p meg. Men jeg takket nei. Jeg trengte vre litt alene etter sammenbruddet. Aria Belwin. Dd.

Faren min kom opp p rommet mitt senere p kvelden. " Gr det bra med deg, Lily? " spurte han. Jeg l med dyna brettet over meg i stillhet. " Du har oppfrt deg veldig rart i det siste " mumlet han. " Jeg skjnner du fortsatt er i sjokk etter hva som skjedde i dag. Men du har vrt litt anderledes en stund n? " kom det fra pappa. Jeg fikk lyst til le. Hyt ut. Og det spurte han om n? Hadde ingen merket at jeg rett og slett slet hver dag, fr n? Jeg blunket flere ganger, fr jeg s p pappa uten si et ord. " Jeg tror vi burde skaffe en psykolog til deg, Lily " sa pappa bekymret. Jeg svelget hardt. Psykolog? trodde han jeg hadde selvmordstanker? " Vi er bekymret for deg, vet du " kom det fra ham. Fortsatt valgte jeg vre stille som en mus. Hva skulle jeg liksom si? Ja, du skjnner jeg s en kannibal i skogen her om dagen, og n flger han etter meg, fr jeg ser ei venninne av meg ligge dd i skoledusjen, og etterp kysser han meg! Ting var ikke enkelt. Jeg fikk bare lyst til ligge flat, rett ut i senga uten gjre noen ting. Kanskje jeg trengte psykolog? Det fltes ut som en tung depressjon var p veg til komme.. Pappa sukket lavt, fr han strk meg i pannen. " Det kommer til g bra, vennen " og s slukket han nattbordslampen min, og s p meg fra drkarmen og sa " Vi fikser dette her " lavt, fr han lukket dren etter seg. Jeg var skeptisk. Jeg visste ikke helt om jeg kunne tro p pappa denne gangen. Jeg ante ikke at fuckings kannibaler fantes p denne jordkloden. Var Justin den eneste? Fantes det flere? Jeg mtte finne ut mer om dette.

Large

KORT DEL, MEN DET KOMMER MER SENERE! KOMMENTER HVA DERE SYNES!
Og husk, hva jeg har sagt om at noen kommenterer under flere navn.

hits