2015

13.10.2015 @ 23:56 i Blogg 20 kommentarer

Det er rart å skrive her igjen, jeg kommer noen ganger på at jeg en gang hadde en blogg, som bare var min!
Hvor jeg kunne skrive alle de ville fantasiene mine ut, og faktisk få respons på de.
Jeg elsker å skrive, og jeg skriver fortsatt på dataen min, men for meg selv og for eget bruk.
Men det blir liksom ikke det samme! Jeg savner veldig den tiden hvor jeg fikk tilbakemeldinger for alt arbeidet jeg la inn i skrivingen min.
Hver dag gikk jeg og fikk ideer og nye innspill til historiene mine, og en slik hverdag har jeg ikke nå lenger.
Jeg er vokst opp, blitt eldre, er kanskje litt for kul til å gjemme meg bak en teit blogg, men hvis det er det jeg må gjøre for at folk skal lese historiene mine så gjør jeg det!
Jeg har virkelig lyst til å enten fortsette på en, to historier her eller starte på flere nye. Jeg får kommentarer titt og ofte hvor folk spør om nettopp dette, og spørsmålet er, skal jeg det? Vil dere at jeg skal det?

KOMMENTER gjerne under, om du er en av de få som vil det. Jeg tipper mange av de som en gang leste bloggen min har sluttet for lenge siden, men jeg krysser fingrene for at noen av dere fortsatt er i live.. haha!

 

Takk for meg:)

 

Historie, PSYCHO - DEL 9

01.09.2014 @ 00:43 i Blogg 12 kommentarer

 Da han forsvant, løp jeg bort til vinduet og så skyggen hans forsvinne bortover fortauet mellom gatelysene under den klare stjernehimmelen. Jeg fikk en diger klump i halsen da det gikk opp for meg at han var vekk. Jeg sank sammen ned på det kalde tregulvet mitt og tårer formet seg opp i øynene mine. Burde jeg sagt sannheten isteden?

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

" Hvem var Jenny Andersen, for deg? " stemmen til politimannen forran meg var ganske så rolig. Jeg var blitt tatt inn på avhør med politiet og jeg skjønte ingenting hvorfor. Jeg var rasende innvendig. Noen på skolen måtte ha sladret om meg. De fleste på skolen trodde sikkert det var jeg som drepte Jenny på doen inne på skolen, ettersom hun mobbet meg så mye. Alle visste at jeg ble mobbet, og alle visste at Jenny var en av mobberne. Men jeg hadde ingen aning om at de andre på skolen min kunne tro at jeg faktisk var så ond at jeg klarte å drepe en annen medelev. Mamma var helt frosnet der hun satt ved siden av meg, i det lille firkantede rommet vi befant oss i. Jeg kremtet litt. Hva skulle jeg si om henne? " Jenny var ganske populær på skolen. Alle visste hvem hun var " mumlet jeg lavt. " Var du god venn av henne? " spurte politmannen kjapt etter. Jeg frosnet litt, før jeg ristet på hodet. " Hvorfor ikke? " spurte politimannen. Skulle jeg si sannheten? Jeg skalv litt og var veldig nervøs, men jeg gjorde alt for å holde meg avslappet. Tanken på at jeg visste hvem som sto bak mordet på Jenny, gjorde meg gæren innvendig. Men det var noe inni meg som ikke klarte å sladre på Jason. Det var noe som gjorde det helt umulig. Jeg kikket opp på politimannen, før jeg svelget. " Hun var med på å mobbe meg " mumlet jeg lavt. Jeg kunne se at øynene til mamma ble store der hun satt ved siden av meg. " Kornelia!? " spurte hun forbauset. Jeg nikket forsiktig. " Blir du mobbet? " spyttet hun ut. Før jeg rakk å svare, begynte politimannen. " Var de flere, eller bare henne? ". " De var flere sammen " svarte jeg kort. " Gjorde du henne noe noengang tilbake? " spurte politimannen nysgjerrig. Jeg ristet på hodet. " Det var flere ganger jeg hadde lyst, men jeg ga til slutt opp. Når det er mange mot en person, blir det vanskelig å få gjort noe som helst ". " Camilla fortalte meg noe annet.. " begynte politimannen. Camilla var bestevenninnen til Jenny. Ørene mine spisset seg og jeg så uforstående bort på politimannen forran meg. " Bestevenninnen til Jenny fortalte meg at det var du som pleide å mobbe de? ". Ordene til politimannen gjorde meg sjokkert. De løy til og med om noe som ikke var sant til politiet? Hvordan klarte de det? " Det er ikke sant! " sa jeg bestemt med en litt irritert mine. " Takk for avhøret, Kornelia " smilte politimannen og rakte meg hånden. 

Mamma stilte meg alle slags spørsmål på veg tilbake til bilen. " Hvem har mobbet deg? ", " Hvorfor blir du mobbet? ", " Hvorfor har du ikke fortalt noe til meg og pappa? " , " Har det pågått lenge? ". Mamma var blitt til en gæren skravlebøtte ved siden av meg, men jeg ville egentlig ikke snakke om det i det hele tatt. Jeg var mest rasende over at Camilla hadde løyet om at jeg var mobberen til politiet. Jeg visste at jeg kom til å måtte ta en prat med henne. Mamma stoppet bilen utenfor skolen og kikket på meg med et trist blikk. " Jenta mi, jeg vil ikke at du skal ha det slik på skolen! " sa hun og klemte meg inntil seg.
" Du får lov til å dra fra skolen hvis de mobber deg mer " fortalte hun bekymret. Jeg nikket forstående. " Jeg håper du får en fin skoledag uansett da, vennen ". Jeg nikket før jeg tok med meg sekken og steg ut av bilen. Jeg kjente jeg gruet meg enda mer til å gå på skolen nå. Mamma vinket hysterisk i bilen etter jeg slengte døren igjen og satte på veg mot inngangsdøren.

Da jeg kom inn i skolebygget, fikk jeg alle slags blikk rettet på meg. Til og med lærerne som gikk rundt med papirarbeid og bøker under armene stirret rart på meg. Jeg følte at selvtilliten min, og alt jeg følte skylte ned i vasken fortere enn noensinne. Alle trodde jeg hadde drept Jenny Andersen, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var på veg mot gangen med hyllene for å henge av meg jakken og sette fra meg tingene da Camilla og to andre jenter kom gående mot meg. " Hvordan gikk avhøret, Kornelia? " lo den ene jenta bak Camilla ekkelt. Jeg kjente tårer sprenge bak øynene, men jeg kjempet for å holde dem tilbake. " Satte jeg deg i stikken, Kornelia? " lo Camilla etterpå. " Har politiet endelig forstått hvem som er morderen? ". Ordene hennes gjorde så alt inni meg eksploderte. Jeg skrek det høyeste jeg kunne i raseri, før jeg kastet fra meg alt jeg hadde med og bykset over Camilla. Jeg slo henne med knyttnevene denne gangen. Jeg lå over henne og klikket totalt. De to venninnene hennes sto bare å skrek etter hjelp. Jeg fortsatte til jeg kunne se den rødlige fargen av blodet som sprutet ut av nesen hennes, jeg skrek også da jeg ble dratt unna henne av to lærere samtidig som flere elever og lærere stormet mot oss. Jeg var fortsatt rasende og jeg klarte ikke slutte å skrike og sprelle i armene til lærerene som holdt meg fast. Jeg slo til og med lærerne som holdt meg fast.  Og jeg visste virkelig ikke at jeg hadde denne type raseri inni meg.



Pappa og mamma satt forran meg på kjøkkenbordet hjemme. Begge to var nokså skuffet og sinte på meg. Ikke bare hadde jeg slått en elev og flere lærere, men jeg hadde klart å bli utestengt fra skolen i samme slengen. Politiet hadde tydeligvis også en liten mistanke om at jeg kanskje var med på drapet på Jenny, ettersom Camilla løy om at jeg var mobberen og ikke offeret. Alt gjorde meg gal. Jeg hadde gått igjennom for mye til at jeg klarte å takle dette også. Det virket som om alt bare kom kræsjende ned mot meg og skapte enda flere problemer for meg. Pappa så både litt bekymret og skuffet ut der han satt. " Jeg og moren din har bestemt oss for.. " pappa stoppet opp og kikket desperat på mamma, som om han ikke klarte å fullføre setningen alene. " At vi vil sette deg inn på en klinikk, avdeling for psykisk helse på barn og unge " fullførte mamma. Hjertet mitt sluttet å slå i det jeg skjønte hva de egentlig mente. 



MER? :-)
-----------------------------------------------------------

Okei, jeg har bestemt meg for å prøve å fullføre denne historien! Jeg håper dere kan si ifra til de dere vet leser historien min om at jeg er oppe å går igjen. Skal gjøre mitt beste med å oppdatere deler til dere! Men ettersom det er hektisk på skolen og jeg må prioritere andre ting, så kan det ta litt tid. Men jeg vil prøve mitt beste! :) Takk til dere som fortsatt holder ut med meg. Dere er de beste leserne. 

Hei

29.05.2014 @ 01:20 i Blogg 18 kommentarer

Hei folkens.. lenge siden sist kan jeg vel si.

Har holdt meg unna bloggen en lang stund nå.
Redd for hva dere vil si, og hva jeg selv føler rundt det å være borte så lenge..

Men hvertfall, jeg har skrevet en del med blyant i en skrivebok jeg har, og hatt masse ideer til flere historier og psycho som jeg ikke er ferdig med.

Er utrolig usikker på om jeg skal fortsette på den eller ikke. Men vet jeg sikkert kommer til å angre senere hvis jeg ikke gjør det.

En venninne av meg har til og med fått lov til å lese den, og hun maser om at jeg må gjøre den ferdig også.  
Og tro meg, det er stort at en venninne vet at jeg skriver historier. Har holdt det hemmelig så lenge for alle..

Unnskyld, jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre!! 

Historie, PSYCHO - DEL 8

07.12.2013 @ 23:04 i Blogg 57 kommentarer

Og jeg visste at Jason skjønte at han virkelig hadde knust meg denne gangen ved hjelp av ordene hans. " K-Kornelia.. jeg- " han klarte ikke snakke. Han visste ikke hva han skulle si. Det fantes ingen bra nok unnskyldning for det han hadde fortalt meg. Alt håp var ute. Tårene stoppet ikke. Jeg var ødelagt. " Jeg mente det ikke, Kornelia! " stresset Jason. Han ålet seg mot meg og klemte meg innil ham. " Ikke rør meg " hvisket jeg og presset han unna. Han stoppet opp og stirret med store øyne. Han hadde ekstremt dårlig samvittighet. " Kornelia, la meg bare forkl- " Døren til rommet vi var i ble slengt opp, og vi stirret på personen i døren forran oss. Vi hadde ikke forventet dette. Verken jeg, eller Jason. Hva kom til å skje?

--------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

 " HVA TROR DU AT DU HOLDER PÅ MED!? " både jeg og Jason skvatt av stemmen hennes. " HOLD DEG UNNA SØSTEREN MIN! " skrek hun. Isabella sto i døråpningen med et alvorlig ansiktsuttrykk. Jeg fjernet hendene mine vekk fra brystet hans, etter at jeg hadde prøvd å presse ham unna meg. Jeg var mer enn bare sint på ham. Alt var helt totalt knust inni meg. Og jeg var ganske sikker på at de små følelsene som gjemte seg innerst inne, også hadde forsvunnet på kort tid. Det er ord som sårer mest. 


" Og hva med deg da? tror du jeg liker deg? for det første, er du alt for ung for meg Kornelia. Du kunne nesten vært datteren min! Og for det andre, blir du mobbet. Jeg kan ikke være sammen med et mobbeoffer som deg! " 


Ordene han hadde brukt i mot meg hadde satt seg fast i hodet mitt. Og det var som om de var satt på replay, om og om igjen. Vi ble der i stillhet og sjokk alle sammen, før noen av oss rakk å reagere. Jeg skimtet en siste gang bort på Jason, før jeg valgte å reise meg opp fra det kalde tre gulvet vi hadde sittet på. Blikket hans traff mitt. Munnen hans åpnet seg med ett i skyldfølelse for hva han hadde sagt til meg. Jeg håpte på at ordene hans ikke var sannhet. Men hvem kan vel vite? jeg var jo trossalt mye yngre enn ham, han hadde rett i det. Søsteren min sitt blikk var heller rettet mot den blodige genseren min som lå på gulvet, og videre til halsen min med et digert plaster over. Hun la også fort merke til at den snodige mørkegrønne t-skjorten som var alt for stor til meg, heller ikke var min. Jeg trakk til meg genseren min og sto der i stillhet. Jeg ville ikke se på Jason mer. Jeg klarte ikke. " OG DU! " søsteren min pekte på Jason med avsky. " DU RØRER IKKE SØSTEREN MIN MER, HØRER DU!? " skrek hun rasende. " DU HAR ØDELAGT NOK FOR OSS! " fortsatte hun med tårer i øynene blandet med frykt. " D-D-DITT MONSTER!! " ropte hun ut på toppen av lungene hennes, før hun pustet tungt ut. " Kom, Kornelia. La oss komme oss bort herfra " søsteren min viftet på meg, før hun gikk ut døren. Jeg tok noen forsiktige skritt, men stoppet like før dørstokken da jeg hørte stemmen hans bak meg. Den kalde, mørke stemmen. " Jeg er ikke ferdig med deg, Kornelia " Frysninger spredte seg over ryggen min. Brått, snudde jeg meg. Jeg kikket på ham, sittende på gulvet. Forlatt av alle. Øynene hans var triste. Jeg visste at ordene til søsteren min hadde såret ham. Jeg ristet på hodet, før jeg forsvant ut døren, bort fra huset hans. 

 



Jeg lå i sengen. Dynen trukket godt over skuldrene mine. Jeg hadde lagt tankene om Jason vekk, for en gangs skyld. Jeg trengte en pause fra alt sammen. Jeg hørte skritt bak meg og mamma satte seg på kanten av sengen min. Hun tente et stearinlys på nattbordet. Hun visste at jeg elsket stearinlys. Hun kysset meg på kinnet før hun strøk håret mitt forsiktig. " Sov godt, vennen " mumlet hun lavt. Hun reiste seg så opp, og gikk bort til vinduet mitt. Hun åpnet det og den kalde vintervinden blåste seg inn i rommet mitt. Jeg frøs alleredet på nesen, men under dynen min var det varmt. Det var storm ute, og de lange gardinene på rommet mitt flagret til hver sin side. Moren min forsvant og lukket døren bak seg, før jeg kjapt sovnet i det mørke kalde soverommet mitt.

 

 

*Knirk* Jeg pustet forsiktig. *Knirk* Jeg åpnet brått opp øynene av den merkelig lyden som tok all oppmerksomheten min, men jeg lå musestille i sengen. Lyden ble høyere. *KNIRK* jeg braste opp i sengen i en svak redsel. Jeg gned meg i øynene mine. Hvor mye var klokken? Jeg kikket på klokken stående på nattbordet. Klokken var tre på natten. Jeg gjespet da lyden kom tilbake. *knirk* Jeg kikket rundt i rommet mitt i stillhet. Det var så mørkt rundt meg, at jeg ikke kunne se en verdens ting. Stearinlyset hadde sluknet. Vinden var fortsatt sterk og gardinene blafret kraftig. Rommet mitt var altfor kaldt. Jeg våget å sette føttene mine utenfor senge kanten, og jeg fikk frysninger da de traff det kalde tregulvet under seg. Jeg reiste meg opp og forsiktig begynte å ta skritt mot vinduet. Det føltes som noe var galt, men jeg visste ikke hva. Jeg fikk en ekkel følelse oppover ryggen jo nærmere jeg kom vinduet. *knirk* jeg stoppet opp da jeg var kommet på midten av rommet mitt. Der var lyden igjen. Den hadde kommet fra vinduet. Jeg la det fort fra meg, da jeg forsto at det måtte være den sterke vinden som fikk huset til å knirke. Jeg sto nå forran vinduet og rekte frem hendene for å lukke igjen vinduet. Den kalde luften som kom utenifra traff hendene mine, men det var ikke bare luften jeg kjente. Hele meg frosnet, da en ukjent hånd tok tak i den ene hånden min. Jeg hadde lyst til å skrike ut av den plutselig hendelsen, da en hånd til holdt for munnen min. Begge hendene kom fra bak gardinen, og alt jeg kunne se var bare en svart mørk skygge av en person bak gardinen. Personen forflyttet seg forsiktig fremover, og jo lenger frem personen kom, jo mer kunne jeg se. Frysninger som stakk meg oppover ryggmargen kom da jeg fikk øye på de runde øynene. De brune,runde øynene. De uskyldige øynene, som skjulte så mye. Jason. Jeg fikk panikk. Jeg begynte å sprelle, prøvde å dytte ham unna meg, skrike og hyle. Han var her. På rommet mitt. Og nå holdt ham meg fast. Stemmen hans fikk meg til å stoppe opp. " Kornelia! ta det med ro! Jeg skal ikke gjøre deg noe! " Han løsnet hendene sine fra meg og jeg tok noen skritt bakover i stillhet. Han steppet ut fra gardinene og kikket på meg. " Hv-hva gjør du her? " spyttet jeg strengt ut. " Jeg kom.. jeg kom for å be om unnskyldning " Jeg ville ikke se på ham. Jeg prøvde å se alle andre steder, enn på ham. Jeg gikk bort til sengen min og satte meg ned. Han fulgte etter, og satte seg ved siden av. " Jeg mente ikke det jeg sa til deg tidligere, Kornelia.. " mumlet han lavt. " Jeg fikk utrolig dårlig samvittighet etter du dro. Du er en person som fortjener bare snille tilbakemeldinger, masse komplimenter og positiv ros. For jeg vet hvor mye du er i gjennom på skolen. Og du har fått nok vondt av dem. Du trenger ikke flere personer til å ødelegge for deg. Jeg må ærlig si at jeg løy. Jeg løy til deg, Kornelia. For jeg er ganske sikker på at jeg liker deg." Ordene hans sjokkerte meg og jeg kikket forelsket på de våte leppene hans, mens han snakket.

 



" Og det at du er yngre enn meg, det er ett av mine minste problemer. Akkurat nå vil jeg være her for deg. Passe på deg. Og mest av alt, beskytte deg mot de fra skolen din. Få de til å slutte å behandle deg slik, for- " jeg stoppet ham. Mest av alt hadde jeg lyst til å gråte, klemme han mot meg og fortelle ham at jeg løy, jeg også. Men det var en del av meg som fortsatt ikke klarte å tilgi ham for hva han hadde sagt til meg. Det hadde såret meg, mer enn jeg selv visste. " Jeg vil ikke ha noe hjelp " avbrøt jeg ham. " Jeg skal klare det selv. Uten deg. " glefset jeg. De brune uskyldige øynene hans ble triste. Selvom jeg så at han prøvde å skjule det. " Og jeg mente alt jeg sa til deg " fortsatte jeg. " Du trenger ikke bry deg om meg. Du ødelegger bare alt uansett hva du gjør, Jason " Han ble med ett forbauset. Han hadde slettes ikke trodd jeg skulle reagere slik. " Jeg skjønner at du ikke liker meg men.. " han stoppet opp og fiklet med fingrene sine, før han kikket på meg. " Jeg vil hvertfall hjelpe deg med mobbingen " mumlet han lavt. " Hørte du hva jeg sa!? " utbrøt jeg. " Jeg vil ikke ha noe hjelp fra deg sa jeg jo! " glefset jeg rasende. Han pustet ut nesen, tungt mens han kikket ned i gulvet. Han valgte å se på meg igjen. Han løftet armene og jeg så at han var i ferd med å gi meg en klem. Men jeg stoppet ham nok en gang. " KAN DU BARE LA MEG VÆRE I FRED!? " stemmen min kom ut høyere enn det jeg trodde den skulle. Ansiktsuttrykket hans ble stivt, og armene hans sank skuffet ned. Han kikket ned i gulvet igjen og nikket for seg selv. Jeg så at han tenkte. Det ble stille mellom oss en lang stund. Det fløt en tørr stemning i rommet. " Greit " hvisket han med en rar stemme. " Jeg skal la deg være i fred " han så ikke på meg en gang, før han gikk bort til vinduet mitt og klatret ut av det. Da han forsvant, løp jeg bort til vinduet og så skyggen hans forsvinne bortover fortauet mellom gatelysene under den klare stjernehimmelen.

 



Jeg fikk en diger klump i halsen da det gikk opp for meg at han var vekk. Jeg sank sammen ned på det kalde tregulvet mitt og tårer formet seg opp i øynene mine. Burde jeg sagt sannheten isteden?

 


HVA SYNES DERE? VIL DERE HA MER??

Historie, PSYCHO - DEL 7

19.11.2013 @ 23:16 i Blogg 45 kommentarer

" Jeg mener det! Det der var ikke med vilje! Går det bra med deg!? " Jason ble hysterisk og han mistet kniven i bakken. Jeg tittet ned på hånden min som var dekket av blod. Det sildret og rant blod fra halsen min ned på jakka jeg hadde på. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ble helt svimmel av å se så mye blod på en gang. Alt ble plutselig så utydelig rundt meg, og jeg kunne ikke lenger se Jason. " Kornelia! Svar meg! " Stemmen hans forsvant bare mer og mer. Helt til alt ble helt stille og mørkt.

-------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Øynene mine åpnet seg forsiktig. Jeg blunket flere ganger. Jeg lå i en svært ukomfortabel seng, og tittet opp i et grått,kjedelig tak. Jeg satte meg opp i sengen. Jeg fant fort ut at jeg lå på rommet til Jason. I hans egen seng. Jeg gjespet, og med ett snublet Jason inn døren med et stort brett. Det var masse mat, frukt og te på brettet. Øyenbrynene mine trakk seg sammen. " Halsen min! " mumlet jeg kjapt ut, og hoppet ut av sengen. I rommet var det et klesskap med et lite avlangt speil på. Jeg stelte meg forran det. Jason stoppet og kikket nervøst bort på meg. Øynene mine ble store. Jeg hadde et stort plaster, eller en slags bandasje på halsen min. Forsiktig, berørte jeg halsen min. Jeg snudde meg og kikket på Jason. " Er det du som har gjort dette? " spurte jeg usikkert. Han satte ned brettet ned på nattbordet ved siden av sengen. Han nikket. " Hv-hvorfor gjorde du det? " Jeg skjønte absolutt ingenting. Jason, han var jo egentlig slem. Ond. Psycho. Var han ikke? " Hva tror du om meg, Kornelia? " spurte han brått. Før jeg rakk å svare, åpnet han munnen igjen. " Tror du virkelig jeg bare ville gått unna deg, og latt deg dø? " spurte han litt irritert. Jeg trakk på skuldrene. Med ett ble jeg stresset. Jeg var på butikken for moren min. Hun lurte nok på hvor det ble av meg. " Har jeg vært her lenge? Jeg må hjem " rablet det ut av meg. Jeg rettet på klærne mine i speilet. De var blodige, og jeg så ikke ut. Jeg huffet oppgitt. Jeg måtte bare komme meg hjem fortest mulig uansett hvordan jeg så ut. Jeg kunne bare finne på enda en unnskyldning. Jeg var på veg mot døren da stemmen hans stoppet meg. " Drar du? " Jeg snudde meg og kikket på ham. Med ett fikk jeg et flashback fra tidligere hendelser som jeg kjente så alt for godt:

 

" Hade " hvisket jeg før jeg skulle til å gå ut døren. Jeg klarte ikke være der lenger. I den forferdelige luken nede i kjelleren hans. Blant den råtne lukten, alt blodet og likene. Jeg var ikke helt meg selv enda. Alt jeg visste var at jeg måtte komme meg trygt hjem. Jeg hørte plutselig stemmen hans bak meg. " Går du fra meg? " spurte han med en skjelven stemme. Jeg snudde meg og møtte de brune øynene hans. Jeg fiklet nervøst med fingrene mine, og svelget før jeg nikket forsiktig. Jeg maktet etterhvert å kikke opp i de brune øynene hans, og de var oversvømt av tårer.

 

Jeg husket akkurat hvor trist han ble etter jeg dro den dagen. " Jeg tenkte det " mumlet jeg som svar til ham. Det fikk meg til å stoppe å tenke litt. De brune øynene hans så like uskyldige og triste ut. " Vær så snill, bli " hvisket han bedende. Dårlig samvittighet svevde inni meg. Jeg kikket først på han, videre til brettet med all maten han hadde laget til meg. Han hadde også hjulpet meg med halsen min. Han hadde ikke gjort meg noe galt enda. " Greit, jeg spiser maten du har laget så drar jeg etterpå " mumlet jeg. Et smil formet opp om leppene hans. Maten han hadde laget var helt fantastisk. Jeg spiste opp alt med god samvittighet samtidig som han studerte meg. " Du har ikke en T-skjorte jeg kunne lånt? " mumlet jeg og kikket ned på den blodige genseren jeg hadde på. Han nikket før han forsvant, og kom tilbake med en mørkegrønn litt stor, vanlig T-skjorte. Jeg skulle til å dra av meg genseren min, da jeg møtte blikket hans. " Du får ikke lov til å se " sa jeg strengt. Jason begynte å le litt. " Greit, jeg skal ikke se " mumlet han lavt. " Lover du!? " spurte jeg. " Jeg lover " svarte han med et smil om munnen. " Hold hendene for øynene! " Han løftet hendene sine og holdt dem forsiktig over øynene hans. Jeg dro genseren min forsiktig av. " Klar? " spurte Jason. Før jeg fikk reagert, hadde han fjernet hendene. Han sto og kikket på meg med åpen munn. I full hast, dekket jeg meg til med genseren min. Han gapte i sjokk. " Kornelia!.. " kom det ut av ham. Pusten hans ble tyngre og øyenbrynene hans trakk seg sammen i forvirrelse og aggresjon. " Hv-hv-hva-hvem.. " Han klarte ikke snakke. Som sagt hadde mobbingen på skolen blitt værre. Dagen før, hadde de gjort noe forferdelig mot meg. De hadde slått meg med en jernstang, og uheldigvis truffet magen min som var helt rød,blå og alle regnbuens farger sammen. Det var svært vondt. Det fikk meg til å ikke hadde lyst til å gå på butikken for moren min, men jeg innså at jeg bare måtte. Jeg hadde ingen unnskyldning for det forferdelige synet av magen min. Jeg hadde prøvd å skjule det, så godt jeg kunne. Men nå hadde Jason fått øye på det. Og han så rasende ut. Han stormet mot meg, og jeg rygget bakover til jeg traff veggen bak meg. " Hv-hva skal du!? " brøt det ut av meg. Han sto nå forran meg. De mørke øynene hans skremte meg. Han tok fatt i genseren jeg dekket megselv med og rev i den. " STOPP! " ropte jeg. Han var sterkere enn meg, og rev den vekk før han kastet den et sted bak seg selv. Han falt ned på kne med gapende munn. Jeg var mer ukomfortabel med at jeg sto forran en gutt i bare bh på overkroppen, og jeg dekket meg til med hendene mine. Jason så ikke ut til å bry seg stort om det. All oppmerksomheten hans var rettet på synet av magen min. " HVEM HAR GJORT DETTE HER MOT DEG!? " brølte han ut. Jeg skvatt av den plutselig utbrytelsen hans, og begynte å skjelve. Jeg turte ikke åpne munnen. " Kornelia.. " mumlet han rolig, før han hevet stemmen igjen. " FUCKINGS SVAR MEG! " glefset han rasende ut. Jeg bet leppene mine nervøst. " D-de på skolen " stammet jeg forsiktig ut med en lav stemme. Jason ristet på hodet. Han så rødt. Han brølte irritert ut før han dro fingrene oppgitt gjennom håret sitt. " jævla idioter " peste han ut. " Hva må jeg gjøre for at de skal slutte! " han så veldig frustrert og sliten ut. Han kikket opp på magen min igjen. Han tok tak i låret mitt slik at jeg skulle komme nærmere ham. " Jeg skjønner det ikke " hvisket han. " Hvordan klarer de å gjøre sånne ting mot deg? " Alt jeg tenkte i hodet mitt var, hvordan klarte han å torturere/drepe mennesker slik han holdt på med? Han var værre enn dem til og med. Og alikevel var jeg hodestups forelsket i ham fortsatt. Men jeg kunne ikke akseptere det for meg selv. Tankene mine ble brutt da hånden hans tok på magen min. Jeg stønnet lavt i smerte og lagde en grimase. " Gjør det vondt? " spurte han med omsorg fylt i stemmen hans. Jeg nikket. Han lettet på trykket, og berørte magen min heller med fingertuppene hans forsiktig. Jeg sto klemt inntil veggen mens han satt på knærne sine og strøk lett over magen min. Følelsen var herlig. " Er dette bedre? " hvisket den hese stemmen hans. Jeg kjente fingertuppene hans leke over magen min. Jeg nøt det. " Ja " svarte jeg lavt. Jeg hørte pusten hans bli tyngre. " Jeg skulle ønske dette ikke skjedde med deg, Kornelia " mumlet Jason trist ut. Han fortsatte å stryke meg. Plis, aldri stopp, tenkte jeg inni meg. " Jeg skal hjelpe deg ut av det " smilte han vennlig til meg. Jeg kikket ned på ham med et lite smil. Med ett, ble smilet hans borte. Han stoppet å stryke fingrene sine over magen min. Han så rasende ut igjen. Det var som om han fikk humørsvingninger på bare et øyekast. " Du skulle fortelle meg neste gang de rørte deg! " hveste han. Jeg ble med et litt nervøs, og jeg fiklet med fingrene mine. " Unnskyld.. " mumlet jeg lavt. Plutselig var han ikke sint lenger. Han smilte litt. " Det går bra " hvisket han, før han plasserte leppene sine på kneet mitt. Han kysset meg. Våte, slappe kyss oppover låret mitt utenpå jeansene mine. " Sett deg ned " beordret ham. Jeg hørte på hva han sa, og jeg skle nedover veggen til jeg landet på rumpa på gulvet. Vi satt forran hverandre og stirret. Han sendte meg et smil. Men jeg klarte ikke smile tilbake. Jeg rødmet, og kikket ned i gulvet under oss. Jeg hadde sett hvordan jeg så ut i speilet. Jeg hadde sett på meg selv med avsky. Jeg så ut som et monster. Bustete hår, noen blåmerker her og der. I tilegg satt jeg i bh, slik at jeg var svært ukomfortabel. Jeg klarte ikke skjønne hvorfor han smilte slik til meg. Han måtte vel tenke inni seg at jeg egentlig så ekkel ut. Han skjønte at jeg var ukomfortabel og ga meg den mørkegrønne T-skjorten hans. " Her, ta den på " mumlet han. Fort, sveipet jeg den over hodet. Jeg følte meg litt bedre med klær på. Han stirret fortsatt på meg. Jeg ville ikke møte blikket hans. Ingen av oss vekslet et eneste ord. Det var helt stille rundt oss. Plutselig sprakk jeg, og jeg ble overrasket over meg selv. Jeg våget å se ham inn i øynene. " Hvorfor ser du sånn på meg? " spurte jeg litt spydig. Han satte hånden sin på låret mitt, og jeg skalv. " Ser du? " mumlet Jason. " Du tørr ikke se meg inn i øynene, du skjelver når jeg tar på deg, du dekker deg til og er ukomfortabel med lite klær. Du rødmer fort og du biter deg i leppene, når jeg stiller deg spørsmål du klart ikke har svaret på. Du kikker også alltid på leppene mine, og tar sjangser ved å se på meg når du tror jeg ikke legger merke til det. "  Stemmen hans var bestemt. Jeg ble sjokkert over at han hadde lagt merke til så mye ved meg. Alt han hadde sagt, var riktig. Var jeg så lett å lese? Jeg så forbauset bort på ham, der han satt forran meg. " Det er tegn på at du liker meg, Kornelia " Jason's stemme var hes.

 

 

" Jeg liker deg ikke! " spyttet jeg brått ut. Jeg ante ikke hvorfor. Men jeg ville ikke at han skulle vite at jeg hadde slike følelser for ham. Jeg ville at han skulle vite det når jeg trodde han var normal. Men alt endret seg drastisk da jeg skjønte han drepte og torturerte mennesker. Da ble det litt anderledes å ha følelser for ham. Jason så skeptisk bort på meg, med sammentrukkede bryn i forvirrelse. " Tror du jeg noen gang kan like deg? " jeg prøvde å lyve så godt jeg kunne. Han stirret på meg. Jeg stirret på ham tilbake. Jeg kunne så vidt skimte tristhet i de blanke,brune øynene hans. Ble han lei seg?

 



Øynene hans endret seg til å bli mørke igjen. " Og hva med deg da? tror du jeg liker deg? for det første, er du alt for ung for meg Kornelia. Du kunne nesten vært datteren min! Og for det andre, blir du mobbet. Jeg kan ikke være sammen med et mobbeoffer som deg! " glefset han tilbake. Jeg hadde ikke ment hva jeg hadde sagt. Men på meg, virket det som han mente hva han hadde sagt. Ordene hans stakk meg som nåler. Dette var værre enn å bli mobbet. Tusen ganger værre. De kunne slå meg så mange ganger de bare ville! Men når personen jeg har sterke følelser for, slenger dritt i trynet mitt som jeg ikke er verdt noen ting. Da er det over. Denne gangen bare stirret jeg på ham. Som en robot, mens tårene fosset ut øynene mine. Jeg var i en slags sjokktilstand. Jeg var ikke klar over at han kunne si noe sånt til meg noen gang. Jeg som nettopp sa til meg selv at han var så snill? Det var han tvert imot! Jason's mørke øyne løsnet opp da han så hvor lei meg jeg ble. Aldri i mitt liv hadde jeg vært så skuffet, trist og deprimert på en og samme gang. Og jeg visste at Jason skjønte at han virkelig hadde knust med denne gangen ved hjelp av ordene hans. " K-Kornelia.. jeg- " han klarte ikke snakke. Han visste ikke hva han skulle si. Det fantes ingen bra nok unnskyldning for det han hadde fortalt meg. Alt håp var ute. Tårene stoppet ikke. Jeg var ødelagt. " Jeg mente det ikke, Kornelia! " stresset Jason. Han ålet seg mot meg og klemte meg innil ham. " Ikke rør meg " hvisket jeg og presset han unna. Han stoppet opp og stirret med store øyne. Han hadde ekstremt dårlig samvittighet. " Kornelia, la meg bare forkl- " Døren til rommet vi var i ble slengt opp, og vi stirret på personen i døren forran oss. Vi hadde ikke forventet dette. Verken jeg, eller Jason. Hva kom til å skje?

 



MER? :D SI HVA DERE SYNES OM DENNE DELEN!

 

Historie, PSYCHO - DEL 6

18.11.2013 @ 17:49 i Blogg 25 kommentarer

 

Jeg var skamfull. Over at jeg faktisk var så svak. Over at jeg viste han denne siden av meg. Den siden av meg som ville dø. " Derfor tenker jeg at det kanskje er best at jeg bare d- " før jeg rakk å fullføre setningen min bykset han frem på gulvet ved meg. Han klemte meg inntil seg. Omfavnet meg med armene hans. Han pustet tungt. Tårene mine trillet ned nakken hans. " Jeg skal ikke gjøre deg noe, Kornelia. Aldri. " hvisket han hest. Jeg ble veldig forvirret der og da. Jeg gikk ut av klemmen. " Så du lar meg gå? " spurte jeg håpefullt. Han ristet på hodet. Øynene mine ble store. " Du skal bo her, med meg " sa han. 

 ----------------------------------------------------------------

 

Jeg satt på gulvet og skalv. Etter alt jeg hadde sett og opplevd på kort tid. Jeg hadde funnet ut noe om Jason, jeg aldri trodde jeg skulle finne ut om noen før. Det var som om alt bare var et forferdelig mareritt. Jeg skulle ønske det var så lett. " Så, hva sier du? " hørte jeg han si med en håpefull stemme, sammen med et lite søtt smil. Jeg var helt gråtkvalt. Var han dum? Jeg prøvde å holde gråten tilbake, men jeg klarte ikke da jeg prøvde å snakke. Jeg begynte å hulke høyt. " Jason.. " Jeg snufset. " Du vet jeg ikke kan bo her sammen med deg.. " hvisket jeg med en gråtkvalt stemme. Jeg hadde vondt inni meg. Ordene mine kom som et sjokk for ham. Munnen hans var åpen og han så helt knust bort på meg. " ..Hva? " mumlet han ut i forvirrelse. " Jeg må bo med foreldrene mine, jeg er ikke gammel nok til å flytte inn med deg.. " gråt jeg lavt. Han stirret på meg, som om han ikke skjønte en verdens ting av hva jeg hadde sagt. " Jeg.. " han stoppet litt opp og kikket ned, før han så opp på meg med et trist blikk. " Jeg trodde du ville ha meg, jeg trodde du likte meg " mumlet han knust. Øynene mine ble store. Han var alvorlig. Han mente virkelig at jeg skulle flytte inn hos ham nå. Nå som jeg fortsatt gikk på barneskolen. Jeg hadde aldri hatt noen kjæreste før, aldri sovet hos noen gutt. Også mente han at jeg plutselig skulle få lov til å bli hos ham? " Jason, jeg er lei meg. Men jeg må gå nå " mumlet jeg lavt, før jeg reiste meg opp fra gulvet. Bena mine var helt ødelagte. Hele kroppen min var skjelven. Og jeg hadde fortsatt redselen inni meg. Jeg visste ikke om jeg kunne stole på ham lenger, uansett om jeg hadde små følelser for ham innerst inne. Han var en morder. Han var Psycho. " Hade " hvisket jeg før jeg skulle til å gå ut døren. Jeg klarte ikke være der lenger. I den forferdelige luken nede i kjelleren hans. Blant den råtne lukten, alt blodet og likene. Jeg var ikke helt meg selv enda. Alt jeg visste var at jeg måtte komme meg trygt hjem. Jeg hørte plutselig stemmen hans bak meg. " Går du fra meg? " spurte han med en skjelven stemme. Jeg snudde meg og møtte de brune øynene hans. Jeg fiklet nervøst med fingrene mine, og svelget før jeg nikket forsiktig. Jeg maktet etterhvert å kikke opp i de brune øynene hans, og de var oversvømt av tårer. Han tok noen skritt fremover. Hva hadde han tenkt til å gjøre? jeg ble redd, og rygget forsiktig bakover. Han rynket øyenbrynene sammen i forvirrelse, og stoppet opp. " Hva er det?! " glefset han sint. Jeg så en tåre renne nedover kinnet hans. Hjertet mitt begynte å dunke. Jeg hadde gjort ham sint. Han pustet tungt. Jeg klarte ikke å få ut et eneste ord. Jeg var livredd. " Ikke si at du er redd meg!? " ropte han frustrert ut. Jeg skalv enda mer. " Jeg skulle bare gi deg en fuckings klem Kornelia! " hveste han med tårer rennende ned fra kinnene hans. Jeg klarte ikke mer. Jeg løp ut døren. Men jeg lukket den aldri igjen. Jeg lot den stå oppe nok til at jeg kunne titte inn med det ene øyet mitt, uten at han så meg. Han trodde jeg hadde gått, når jeg egentlig bare sto å spionerte på ham. Jeg ville se hvordan han reagerte. Det så ut som jeg hadde knust hjertet hans, og jeg kjente smerter innvendig av synet. Flere tårer trillet ubevisst ned fra kinnene hans. Han var rasende, frustrert og knust på en og samme gang. Jeg skvatt da han knyttet neven og slo inn i speilet over kommoden i rommet. Slik at hele speilet falt sammen i tusen knas nede på gulvet. Han stønnet i raseri, før han tok tak i kommoden og veltet den hardt ned i gulvet. Han hveste i sinne, før han falt sammen nede på gulvet hvor han bare gråt med hodet i hendene. Jeg fikk lyst til å løpe inn til ham igjen, gi ham en klem og trøste han. Men jeg kjente også frykten inni meg. Jeg ville ikke risikere og ende opp som søsteren min heller. Mente han i det hele tatt det han sa? At han aldri ville skade meg, eller gjøre meg noe? Jeg fikk tårer i øynene av å se ham slik. Jeg hadde aldri sett ham slik. Han virket så modig og sterk men denne gangen var han helt ødelagt. Hadde jeg ødelagt Jason? Jeg klarte ikke høre eller se ham gråte lenger, så jeg valgte å komme meg bort derfra fortest mulig. Før noe annet kunne skje.

 

Da jeg kom hjem sto moren og faren min på kjøkkenet med svært bekymrede ansiktsuttrykk. De diskuterte om noe. Jeg tittet inn på kjøkkenet. " Hvor ble du av, Kornelia? " spurte mamma oppgitt. " Jeg hadde noe jeg måtte gjøre. " mumlet jeg. Hun ristet irritert på hodet. " Har Isabella kommet hjem? " spurte jeg nysgjerrig. Pappa nikket med armene krysset. " Jeg skjønner ikke hva det går av henne.. " mumlet han uforståelig. Mamma klappet pappa på skulderen. " Hun har nok bare en dårlig dag. Du vet hvordan det er i tenårene " Pappa virket fortsatt litt usikker. " Men hun var jo helt stum! Hun sa ikke et eneste ord da hun kom inn døren, og hun ville ikke svare meg! " pappa klødde seg i bakhodet. " Kornelia, gå opp å hør med søsteren din om det er noe som plager henne " hørte jeg mamma si. Jeg nikket kjapt, før jeg løp opp trappene. Jeg visste altfor godt hvorfor hun ikke hadde sagt så mye da hun kom hjem. Hun var nok i en slags sjokktilstand etter hva som hadde skjedd hos Jason. Jeg tittet inn på rommet hennes og hun lå og gråt i sengen sin. Jeg gikk bort til henne og ga henne en klem. Hun snufset inn i brystet mitt. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle dette. Hvordan jeg skulle trøste henne. Hun var på vei til å bli torturert, og heldigvis kom seg unna. " Hva var det jeg sa, Kornelia.. " hulket Isabella. " Han er en Psycho " hørte jeg den skjøre stemmen hennes svakt si. Jeg nikket forsiktig. " Prøv å legg deg til å sove. Ikke tenk på det. Alt kommer til å gå bra. Jeg, mamma og pappa er her for deg sammen med vennene dine. Men det er viktig at vi aldri forteller om dette til noen. " mumlet jeg lavt. Isabella nikket forsiktig, før hun tørket tårene sine. " M-men hvordan kom du deg unna? " spurte Isabella forvirret. " Vi snakket sammen og ordnet opp. Han liker meg.. " mumlet jeg lavt. Øynene hennes ble store. " Liker han deg? " Jeg nikket. " Hvis vi nevner noe om dette til noen som helst, vil han komme etter og drepe oss! " stresset jeg. Isabella svelget nervøst før hun nikket seg enig. " Da lover vi at vi aldri forteller dette til noen " sa jeg og kikket alvorlig ned på henne. Hun tok tak i hånden min. " Jeg lover "

 

Sakte men sikkert snek vinteren seg på. Det hadde gått flere dager, søsteren min løy om at hun var syk til foreldrene våre. Hun slapp skolen, slik at hun fikk roet seg ned. Jeg var egentlig utrolig bekymret for henne. Det er vanskelig å oppleve noe lignende og gå på skolen neste dag, som om ingenting hadde skjedd. Men hun ble bedre og bedre for hver dag som gikk. Hun klarte å glemme mer og mer av den forferdelige hendelsen. Hun hadde heller ikke sett Jason på skolen, og innvendig skrek det inni meg. Jeg visste at hva han gjorde mot søsteren min var veldig galt. Men jeg klarte ikke stoppe følelsene mine for ham. Jeg tenkte på ham hver dag. Lurte på hva han drev med til forskjellige tidspunkter. Og om det egentlig gikk bra med han etter jeg forlot ham. Han så helt knust ut trossalt. Men samtidig var jeg rasende på ham. For at han kunne angripe søsteren min på den måten. Hva om han hadde drept henne og torturert henne? Da kunne jeg aldri ha tilgitt ham. Jeg hadde samtidig heller ikke lyst til å møte ham. Jeg visste at det ikke var trygt. Trygt å møte en slik Psycho som ham.

 



Snøen dalte ned som aldri før. Det begynte å bli mye mørkere ute, og ikkeminst kaldere. Jeg hadde dratt på meg ullgenseren min, noen varme sko og en boblejakke. Moren min hadde bedt meg om å dra på butikken for henne. Egentlig hadde jeg ikke lyst til å dra ut. Jeg hadde vondt på magen. Jeg hadde blitt mobbet igjen på skolen. Denne gangen mye værre. Smertene var ikke til å tolerere, og jeg ville helst ikke dra på butikken. Men jeg hadde ingen flere unnskyldninger å bruke. Jeg måtte dra. Jeg kjøpte det jeg ble bedt om og sto å pakket varene ned i poser da jeg fikk en ekkel følelse inni meg. Jeg snudde meg brått, og med ett kom en kjent type inn i butikken. Han hadde på seg svarte jeans, svarte sko, en svart jakke og en svart lue på hodet. Hele ham var dekket av svart, og han så fantastisk ut som alltid. Jeg bannet innvendig. Hvorfor her? Hvorfor måtte han komme hit? Nå? I dette tidspunktet? Jeg hadde håpet på å aldri møte han igjen. Jeg snudde meg kjapt. Jeg ville ikke få øyekontakt med ham. Jeg kikket bak meg og så ham tusle videre forbi hyllene i butikken. Jeg var ikke ferdig med å pakke, da han kom bort til kassen. Heldigvis la han ikke merke til meg. Han plukket ut en 20 pakning sigaretter og smilte vennlig til kassadamen. Jeg kikket på kassadamen som rødmet av det kritthvite smilet hans. Jeg prøvde å skjule meg selv så godt jeg kunne, mens jeg pakket ned i posene. Men før jeg visste ordet av det, møttes blikket våres. Jeg kikket inn i de dype brune øynene hans, selvom han sto på den andre siden av kassen. Jeg svelget nervøst. Munnen hans hang åpen i et lite sjokk. Virket som ingen av oss hadde forventet dette. At vi skulle møtes i samme butikk. Vi bare sto og stirret på hverandre uten noen ord som kom ut. Det var ingenting som føltes rett å si. " Hallo? 87 kroner blir det da " kassadamen måtte rope ut for andre gang prisen på sigarettene, før Jason fikk det med seg. Det virket som han kom i en slags transe når han fikk øye på meg. Egentlig var det veldig søtt. Kinnene hans ble ekstra røde, og kjapt fisket han opp en hundrelapp fra baklommen som han ga til damen i kassa. Damen manglet bare å gi tilbake pengene hans, slik at jeg kjapt rakk å komme meg ut av butikken uten å måtte gå med ham. Jeg gikk fort hjem med posene i hendene. Jeg hørte kjapt noen skritt bak meg i snøen og jeg ble nervøs. " Vent da, ikke gå så fort! " jeg gjenkjente den hese stemmen hans. Jeg ignorerte ham, og fortsatte å gå. Han løp bort til meg. " Ignorerer du meg? " lo Jason. Han kikket på meg. Jeg valgte å ikke se på ham. Men bare gå. " Hallo! " Han gikk forran meg og stoppet opp, slik at jeg også måtte stoppe. Denne gangen så jeg irritert inn i øynene hans. " Trenger du hjelp med de bæreposene der? de ser veldig tunge ut " smilte han. Jeg himlet med øynene. Han smålo av meg, før han plasserte en sigarett mellom leppene sine. Han tente den, og trakk inn, før han blåste ut røyken inn i ansiktet mitt. Irritert, begynte jeg å hoste av den sterke røyken. " Få den unna meg " glefset jeg. " Hva da? Denne her? " Jason løftet på sigaretten sin og lo. Jeg dyttet han unna og fortsatte å gå. Jeg ville ikke ha noe hjelp med bæreposene. " Kornelia.. " hørte jeg han si oppgitt bak meg. " Ikke vær sånn da..! " jeg ble enda mer irritert av ordene hans. Hvorfor måtte han plage med på denne måten? Jeg begynte å gå fortere, men kjapt stoppet han meg opp og tok et hardt tak i meg. " Ikke rør deg! " glefset han plutselig. " Hvor tror du at du skal, Kornelia? Tror du at du bare får gå fra meg på den måten der, HÆ? " ropte han rasende. Øynene mine ble store, og jeg ble livredd. Uten ord, kjente jeg plutselig noe skarpt og hardt som ble presset inn mot halsen min. Jeg stirret livredd inn i de brune øynene hans da jeg skjønte han hadde rettet en kniv mot meg. Ville han virkelig gjøre det? Drepe meg åpenlyst? Ute? Tårer formet seg sakte opp i øynene mine, og jeg var på veg til å be ham om ikke å gjøre meg noe, da jeg hørte latteren hans. Jeg skjønte kjapt at han bare hadde tullet med meg, og det var ikke noen morsom spøk. " Haha! Du skulle sett ansiktsuttrykket ditt selv ass! " lo Jason høyt. Jeg ble irritert. " Men du vet godt at jeg aldri vil gjøre deg noe, Kornelia " Jason skulle svinge kniven unna meg, da han klarte å kutte halsen min opp i samme slengen. " SHIT!" hørte jeg han rope ut. Jeg klarte ikke konsentrere meg lenger. Jeg følte en enorm smerte i halsen min. Jeg glapp bæreposene og den ene hånden min havnet der jeg kjente smerten. " Jeg mener det! Det der var ikke med vilje! Går det bra med deg!? " Jason ble hysterisk og han mistet kniven i bakken. Jeg tittet ned på hånden min som var dekket av blod. Det sildret og rant blod fra halsen min ned på jakka jeg hadde på. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ble helt svimmel av å se så mye blod på en gang. Alt ble plutselig så utydelig rundt meg, og jeg kunne ikke lenger se Jason. " Kornelia! Svar meg! " Stemmen hans forsvant bare mer og mer. Helt til alt ble helt stille og mørkt.




MER ?

Historie, PSYCHO - DEL 5

12.11.2013 @ 19:00 i Blogg 28 kommentarer

 Det så ut som en skrekkfilm, ikkenoe man så på nyhetene. Jeg kjente også igjen toalettet. Det var i gangen der Jason hadde dratt med seg.. Jeg fulgte med på tv'n og jammen lyste Jenny's ansikt opp skjermen. Hun var blitt drept. Inne på toalettet. På min skole. Og morderen, satt rett forran meg til bords med familien min. " Du er en smart gutt, Jason " pappa klappet ham på skulderen. Jason flirte litt. Og alt jeg klarte å gjøre, var å stirre på ham. Stirre på ham.

------------------------------------------------------------------------

 

" Vi sees på skolen da, Jason! " søsteren min smilte og vinket, før hun lot oss være alene. Vi sto utenfor huset mitt, på trappene for å si farvel. Jeg stirret på ham, lenge. Hjertet mitt begynte å dunke, og jeg bestemte meg for å snakke. " Drepte du henne, Jason? " stemmen min var skjelven. Mer enn det jeg trodde den skulle være. Han stoppet opp av ordene mine. Han frøs til. Han holdt et usikkert blikk på meg en lang stund. Vi sto der i stillhet. Plutselig så det ut som han fikk motet opp, han reiste seg litt og så selvsikkert ned på meg med et kaldt og skremmende blikk. " Ja " svarte han. Munnen min slang seg åpen i skrekk og øynene mine ble store. Jeg hadde lyst til å skrike. " Jeg drepte henne " sa den kalde stemmen hans. Jeg så han inn i ansiktet, og et lite ondt smil formet opp om leppene hans. Jeg ble hysterisk. Visste ikke hva jeg skulle gjøre eller si. Visste ikke helt om jeg klarte å tro på sannheten. At han hadde drept et menneske. Tankene mine og hodet mitt sprengte. Han var ikke den Jason jeg trodde han var. Han dyttet hendene sine ned i jeanslommene, før han nikket forsiktig til meg og snudde seg. Han gikk ned trappene, før han begynte å gå bort fra huset mitt. Jeg sto der og tenkte, mens jeg så på ham. Hvordan kunne han bare gå slik? Etter alt som hadde skjedd? Jeg løp etter han, selvom jeg var i sokkene. " Hvorfor går du bare!? " ropte jeg frustrert ut. Han så ikke på meg. " Hvorfor snakker du fortsatt med meg? Jeg dreper mennesker, hvis du ikke har skjønt det. Du burde være redd " mumlet han og fortsatte å gå. Jeg småløp forran ham. Hjertet mitt bykset fremover. " Har du drept flere!? "  Han himlet irritert med øynene. " Svar meg! " ropte jeg. Jason stoppet opp denne gangen. Han så rasende bort på meg. " Jeg har sagt klart ifra at vi ikke kan være med hverandre!! " Det var første gangen jeg hadde hørt han rope slik til meg. Han gjorde meg redd. Jeg sto der sjokkert. Det ble stille en liten stund, før jeg kjente jeg også ble rasende. " Tror du jeg har lyst til å være med en som deg uansett!? " spyttet jeg frekt ut. Han knurret før han satte opp farten mot meg. For et sekund, trodde jeg han skulle gjøre meg noe. " Flytt deg! " glefset han og dyttet meg til siden. Jeg falt ned på kne. Jeg så på han forsvinne bak meg. Lenger og lenger unna, helt til jeg ikke kunne se ham. Det hadde skjedd alt for mye på en dag, og tårer formet seg opp i øynene mine. Klare til å slippe ut.

 

Hele natten, gråt jeg. Skuffet for at gutten jeg var hodestups forelsket i, var en psycho morder. Skuffet for at han ikke var så bra som jeg trodde. Men mest av alt var jeg sint på meg selv for at jeg ikke klarte å slutte å tenke på ham. Jeg var fortsatt forelsket, og jeg ante ikke hva jeg kunne gjøre for å få bort følelsene mine for ham. 

 



På skolen holdt de seg heldigvis unna meg. De fleste var fortsatt i sjokk etter døden til Jenny. Alle var triste, og redde. Det var roser, bilder og minnestunder for Jenny over alt på skolen. Jeg så elever trøste, og gråte i hverandres fang etter hendelsen. De som til og med ikke hadde hatt noe med Jenny å gjøre, gråt. For å være ærlig, savnet jeg henne ikke. Hun var en ond jente. Som var med på å mobbe meg. På å ødelegge livet mitt. Og jeg vil aldri tilgi de som mobber meg. Overalt på nyhetene sto det om Jenny og den mystiske skolemorderen. For tiden mistenkte politiet at en annen medelev kunne ha drept Jenny. Jeg fikk spesielt mange stygge blikk på skolen. Trodde de det var jeg som drepte henne? Virkelig?

 

Mamma hadde dekket på middag. Tre tallerkener. Pappa satt på stua og leste avis. Øyenbrynene mine rynket sammen i forvirrelse. " Hva med Isabella? " spurte jeg. " Hun ble med Jason hjem i dag, så hun kommer ikke til middag " mamma smilte. Jeg frosnet til av skrekk. Jeg hadde ikke ord. Mamma kikket på meg, før hun begynte å le. " Hvorfor ser du så stiv ut? " jeg svarte henne ikke. Jeg snudde meg og løp ut i gangen. Jeg hadde ingen tid å miste. Hun var ikke trygg hos Jason.

 

 Jeg fikk på meg skoene mine lynkjapt og løp alt jeg hadde mot huset hans. Når jeg var der, slengte jeg opp døren og løp rett inn. Det var musestille inne i huset til Jason. Det var ikke en eneste lyd å høre. Hjertet mitt dunket hardt inn mot brystet. Jeg prøvde å holde pusten. Jeg listet meg inn i stua på leting etter søsteren min. Det var ikke en eneste sjel å se, men jeg hoppet da jeg fikk øye på jakken til søsteren min. Den lå slengt på sofaen. Det betydde bare at hun måtte være her et sted. Jeg kikket på kjøkkenet og det var verken noen der, eller i andre etasje. Jeg begynte å merke at jeg ble stresset. Kunne de være ute? Jeg skulle til å gå mot døren, da jeg gikk forbi en annen dør jeg ikke hadde vært innom. Jeg visste hvor døren ville føre meg. Ned til kjelleren. Men han ba meg om å aldri gå ned dit. Det var som om jeg hørte stemmen hans i hode. Jeg ristet det av meg. Søsteren min var her et sted, og jeg måtte finne henne før det var forsent. Jeg åpnet kjellerdøren forsiktig. Den lagde en ekkel knirkelyd i det jeg åpnet den. Lyset sto på der nede. Jeg valgte å gå ned trappene. Jeg kikket meg rundt. Det var den samme normale kjelleren, bortsett fra den rare lukten. Plutselig fikk jeg øye på en luke i gulvet borterst i rommet. Jeg fikk frysninger oppover ryggen. Kanskje søsteren min hadde rett om ryktene? Jeg gikk bort til luken, og måtte holde meg for nesen. Den ekle lukten ble sterkere. Men en skjelven hånd, åpnet jeg opp luken. Jeg bøyde meg litt og kikket ned. Jeg kunne høre lav musikk komme fra et sted lengere inne. Merkelig. Jeg kunne også høre ekko av dryppende vanndråper. Det var som en hule, eller en slags grotte. Og det stinket der. Kunne sammenlignes med en kloakk. Jeg fikk øye på en stige og jeg visste hva jeg måtte gjøre. Jeg klatret ned, og lukten ble ikke bedre. Jeg følte for å kaste opp. Jeg gikk forsiktig lenger inn. Jeg prøvde å være så stille som overhode mulig. Jeg skvatt da jeg fikk øye på to rotter løpe ved bena mine.

 



 Jeg gikk lenger inn. Isabella måtte være her. Jeg begynte å riste av redsel. Tanken på at Jason mest sannsynlig var psycho gjorde meg gal. Hvis dette viste seg å være den ekle kjelleren hvor han torturerte folk, ville jeg helst komme meg langt vekk. Musikken ble høyere og lyset sterkere jo lenger jeg kom inn. Jeg kom etterhvert frem til tre dører forran meg. Og jeg ante ikke hvor de ville føre meg. Jeg tok sjangsen, og åpnet den ene døren. Jeg steg inn i det ukjente rommet. Tårer formet seg opp i øynene mine. Aldri i mitt liv hadde jeg sett noe lignende. Jeg begynte å svette, og kroppen min ristet. Tre tårer klarte å snike seg nedover kinnene mine. Det var noe av det mest grusomme jeg hadde sett. Det var gamle trehyller bortover veggene, med krukker og glass plassert på rekker. Det var menneskeorganer i krukkene og glassene. Jeg grøsset da jeg fikk øye på flere øyne, ører og neser. Det var her den grusomme lukten måtte komme fra. Armer og bein hang ned fra snorer i taket. Det hang store, spisse redskaper på veggene. Det var blodflekker overalt på gulvet. Det var en vask som var dekket av blod. Jeg fikk også øye på forskjellige type hår ligge sammenkrøllet på gulvet. Det ene var brunkrøllete hår, og jeg fikk med ett Isabella i hodet mitt. Hun hadde akkurat slikt hår. Jeg klarte ikke å se lenger. Jeg måtte komme meg ut derfra. Jeg skulle til å gå ut av rommet da jeg hørte skritt komme. Kjapt lukket jeg døren. Jeg måtte gjemme meg! Jeg løp inn i rommet, og slang med ned på gulvet. Jeg gjemte meg under den ene benken der inne. Døren åpnet seg plutselig. Jeg holdt meg for munnen. Jeg holdte på å hulke høyt. Skrittene gikk inn i rommet. Jeg kunne nå se skoene hans. Skoene til Jason. Han var i samme rom som meg. Jeg holdt pusten for alt jeg kunne. Han fartet rundt i rommet som om han hadde dårlig tid. Han lette etter noe.

 



Plutselig forsvant han ut døren, og jeg kunne endelig puste normalt. Jeg reiste meg fort opp, løp bort til døren. Jeg lukket døren kjapt etter meg. Jeg sto nå forran de samme tre dørene igjen. Hvor kunne Isabella være? Fra neste dør kom det musikk. Jeg ble stresset og valgte å gå inn dit. Jeg åpnet døren forsiktig og jeg kunne høre små stønn, grynt og sukk. Jeg gikk lenger inn og forran meg var søsteren min. Bundet fast til en stol, med bind for munnen. Hun så livredd ut. Hun sprellet med bena hysterisk. Jeg løp bort til henne i sjokk. Jeg kikket ned på armene hennes som hadde noen små kutt i seg. Håret hennes var heldigvis på hodet. Rundt henne lå det flere redskaper på benker overalt. Det var et sterkt lys rettet på Isabella. En cd'spiller spilte musikk. " Isabella! " fikk jeg ut med en skjelven stemme. " Jeg skal få deg ut herfra! " sa jeg og dro av henne munnbindet. Hun pustet og peste tungt. Hun hadde skrekkslagne øyne. " Vi må komme oss ut herfra FORT! " sa jeg stresset. Jeg satte i gang med å få henne løs fra stolen. " Tenk om han kommer! " skalv Isabella. Hun gråt hysterisk. Jeg prøvde så godt jeg kunne å roe henne ned. Endelig fikk jeg henne løs fra stolen. Hun reiste seg forsiktig opp. " Vet du hvor han er? " hvisket jeg. Hun gråt og ristet på hodet. " Vi kommer til å dø, begge to! " hulket hun høyt. Jeg tok tak i armen hennes. " Vær stille " hvisket jeg. Jeg dro henne med meg, og vi løp ut av det forferdelige rommet. Vi løp gjennom den lange grotten, for å komme oss vekk fra dette marerittet. " Du først! " stresset jeg og dyttet Isabella mot stigen. Når hun hadde klatret opp var det min tur. " Kjapp deg, Kornelia! " skrek hun redd. Jeg satte hendene på stigen og skulle til å begynne å klatre opp da Isabella begynte å skrike mer. " BAK DEG! " skrek hun hysterisk. Jeg skjønte at det var forsent da jeg kjente pusten hans i nakken min. Han sto rett bak meg. " Bare løp, Isabella! Kom deg vekk! Jeg klarer meg! " skrek jeg til henne. Hun sendte meg et skrekkslagent blikk samtidig som hun gråt. Hun hadde ikke lyst til å komme seg unna uten meg. Men hun hadde ikkenoe valg. Hun løp alt hun hadde bort. Slik at jeg ikke lenger kunne se henne. Det ble stille. Jeg turte ikke snu meg. " Neimen, er det ikke deg " stemmen hans var hes og kald. Jeg fikk frysninger oppover ryggen. " Kom du for å redde søsteren din? .. Så søtt " Lo han bak meg. Jeg snudde meg brått og blikket våres møttes. Jeg stirret inn i de dype,mørke brune øynene hans. " Ta meg istedet " mumlet jeg lavt, og kikket ned. Jason begynte plutselig å le høyt. Jeg kikket opp på ham igjen. " Jeg er ikke redd deg, Jason " sa jeg rolig. Han sluttet å le. " Det skal vi se på " glefset han i det han tok tak i håret mitt. Han dro meg innover i grotten, inn den tredje døren hvor jeg ikke hadde vært enda, og slengte meg inn. Jeg kikket rundt. Det var et vanlig soverom. Jeg så en seng, et nattbord, et skap og en kommode med et speil over. Han lukket igjen døren bak seg. Jeg kikket redselsfullt opp på ham. Han tuslet rundt i rommet med hendene i jeanslommene. " Jeg lurer på en ting, Kornelia.. " Jeg svelget nervøst. Han stoppet opp og så ned på meg. " Hvorfor vil du heller la meg ta deg, istedenfor søsteren din, som du hater? " Jeg var på gråten. Jeg kikket ned og fiklet med fingrene mine. " Verden hater meg fra før av. " begynte jeg lavt. " Jeg har tenkt på at jeg kanskje ikke burde leve. At jeg bare ble til slik at jeg kunne få dø igjen, hvis du skjønner? Slik at de viktige personene i verden får leve lenge. For noen må jo dø. Og jeg har funnet ut at jeg er en av de som ikke har noe liv til å få leve lenger. Jeg blir mobbet hver dag. Du har selv sett hvordan jeg har det. " mumlet jeg lavt uten å se på ham. Jeg var skamfull. Over at jeg faktisk var så svak. Over at jeg viste han denne siden av meg. Den siden av meg som ville dø. " Derfor tenker jeg at det kanskje er best at jeg bare d- " før jeg rakk å fullføre setningen min bykset han frem på gulvet ved meg. Han klemte meg inntil seg. Omfavnet meg med armene hans. Han pustet tungt. Tårene mine trillet ned nakken hans. " Jeg skal ikke gjøre deg noe, Kornelia. Aldri. " hvisket han hest. Jeg ble veldig forvirret der og da. Jeg gikk ut av klemmen. " Så du lar meg gå? " spurte jeg håpefullt. Han ristet på hodet. Øynene mine ble store. " Du skal bo her, med meg " sa han. 

 





HVA SYNES DERE? VIL DERE HA MER?

kommenter! :)

Historie, PSYCHO - DEL 4

12.11.2013 @ 18:20 i Blogg 5 kommentarer

Jason lo ikke med meg. Han svarte heller ikke på spørsmålet mitt. " Skal vi gå opp? " spurte han litt brydd. Jeg nikket forsiktig, før jeg holdt meg for nesen. " Ugh! Hva er denne forferdelige lukten? " spurte jeg med avsky fylt i stemmen min. " Jeg vet ikke, la oss gå opp " mumlet han og satte hånden hans på ryggen min. Nå fikk jeg også svaret på søsteren min sine anklagelser om Jason. Han var slettes ingen psycho som torturerte folk i kjelleren sin. Kjelleren hans var en helt normal kjeller, bare med en litt merkelig lukt.

----------------------------------------------------------------------------

 

Han sto der og ventet på meg. Det kilte inni meg av tilværelsen hans. Før jeg rakk å sette opp farten mot han, be jeg stoppet av Jenny. Hun kikket bort på Jason, deretter på meg. " Er ikke han mye eldre enn deg? " spyttet hun frekt ut. Hun var en av de som pleide å mobbe meg. Siden jeg visste at Jason fulgte med, kunne jeg si absolutt hva jeg ville. Det var en forfriskende følelse. " Jo, og du burde passe på dine egne saker " smilte jeg fornøyd. Hun reiste øyenbrynene sine og flyttet seg nærmere meg. " Han kan ikke gjøre en dritt innenfor skolens område, så du burde ikke tøffe deg, Kornelia " flirte Jenny ekkelt. Jeg himlet med øynene. " Ikke du heller, Jenny " truet jeg. " Ikke? " hun så seg rundt, før hun tok tak i håret mitt og dro meg med henne. Jeg prøvde å kjempe i mot henne. Når jeg ikke lenger kunne se Jason, skrek jeg til. Like etter, hørte jeg skritt og Jason dukket opp rask som lynet. Han dyttet Jenny unna meg. Pusten hans så ikke ut til å stoppe, og han så rasende ut. Som om han kunne drept alle han fikk øye på i det sekundet. Jeg ble nesten litt redd. Tårer rullet nedover kinnene mine. Han kikket fort ned på meg, der jeg lå på bakken. Øynene våre møttes, og det var som om aggresjonen han følte, bygget seg opp når han så mine våte tårer. Han rakk ikke spørre meg om hvordan det gikk engang, før han tok fatt i Jenny. Hun så livredd ut. Han dro henne med seg, inn i skolebygget, bortover gangene til jeg ikke lenger kunne se dem gjennom vinduene. Jeg kikket meg rundt. Heldigvis var det ikke en person å se her ute på dette tidspunktet. Da ville nok både Jenny og Jason fått problemer.

 

" Går det bra med deg? " spurte han smilende når han kom ut av skolebygget, som om ingenting hadde skjedd. Jeg skalv litt og reiste meg for å gi ham en klem. Vi omfavnet hverandre før vi begynte å gå vekk fra skolens område. " Hv-hva gjorde du med henne? " spurte jeg nysgjerrig. " Ikkemye " Jason viftet med hånden. " Snakket bare litt vett i hodet på henne " gliste han til meg og vi begge lo sammen der vi gikk. Han hadde lovet å bli med meg hjem etter skolen i dag. Ettersom han aldri hadde vært hos meg noen gang. Moren min ble nokså overrasket da jeg fortalte om at en gutt skulle bli med meg hjem, ettersom jeg ellers aldri hadde besøk.

 

Moren min sto i døren og kikket forskrekket på den kjekke, unge mannen som sto ved siden av meg. Hun børstet sjokket av seg med et smil. " Du må være Jason " sa hun og rakte ham hånden. Jason nikket og smilte før de håndhilste. " Dere kan umulig være på samme alder.. " mumlet mamma, litt usikkert. Jason kremtet. " Ehm, nei. Jeg er litt eldre enn Kornelia " smilte han nervøst. Mamma lo. " Litt? du må være på alder med storesøster Isabella " Jason og jeg kikket nølende bort på hverandre. Mamma ba oss komme inn. " Du har ikke fortalt meg at du har en søster? " mumlet Jason små irritert. " Hun eksisterer ikke i min verden " blunket jeg til han. " Å? " øyenbrynene hans var trukket sammen uforstående. " Fordi hun er alt en søster ikke skal være. Hun er forferdelig " glefset jeg lavt bak mamma's rygg.

 

" Wow.. " kom det ut av Jason da vi steg inn i rommet mitt.

 



Jeg hadde en dunkel belysning, gardinene var trykket for verden og alle bøkene mine lå på gulvet. En etter en sammen med alle pleddene og stearinlysene. Jason lo litt for seg selv. Jeg kikket bort på ham nysgjerrig. Hva tenkte han? Han åpnet munnen. " Du er litt sånn.. " Jason stoppet opp og kikket seg rundt til han landet på alle cd'ene mine. " Sånn.. hva heter det igjen!? " Han lette etter det riktige ordet. Jeg bare trakk på skuldrene og satte meg på sengekanten. " Melankolsk! " peste han ut i begeistring. Jeg ante ikke hva det ordet betydde en gang. " Det her er litt sykt " kom det like etter. Øynene hans var rettet mot blyant skissene som hang på veggen min. Jeg hadde ikke satt noe stort arbeid i tegningene engang. " Du er rå til å tegne, Kornelia! " Jason så på meg med store øyne. Han tok ned en tegning av en hest. En fri hest med håret flagrende i vinden. " Du må bli kunstner " smilte han. Jeg tente to stearinlys, som lyste opp rommet mitt litt mer. " Nå skal jeg finne ut hva du hører på " Jason satte på play på cd-spilleren min og Eyes on fire - Blue foundation ble spilt. Jason trommet på lårene sine og tuslet rundt i rommet før han kom bort til meg, der jeg satt på kanten av sengen. " Ikke så ille det her " signaliserte han til musikken min. " Reis deg " hørte jeg den hese stemmen hans si. Jeg tittet opp i de brune øynene hans. " Til deg som er så kunstnerisk: skal jeg vise deg ekte kunst? " flirte Jason selvsikkert med et lurt smil. Øynene mine ble større av nysgjerrighet før jeg nikket ivrig. Jeg rakk ikke reise meg ordentlig, før leppene hans landet  på mine og fyrverkerier eksploderte inni meg. Han hadde aldri gjort noe lignende før og jeg ble positivt overrasket. Han trakk meg inntil seg og den varme kroppen hans. Vi spiste opp hverandre av lyst, men gleden varte ikke lenge. Døren min slang seg åpen og Jason dyttet meg unna fortere enn lynet. Søsteren min sto litt forskrekket i døren. Jeg tenkte på alle ryktene hun hadde fortalt. Om den psycho kjelleren hans. Men jeg nektet å tro på dem. Jason kunne ikke være slik. " Det er middag " mumlet hun forsiktig ut. Hun kikket på Jason, og gjorde seg til. " Og du er Kornelia's søster, Isabella? " smilte Jason og gikk bort til henne. " Jeg er Jason " blunket han og rakte henne hånden sin. Jeg stirret på dem. " Jeg vet hvem du er, vi går på samme skole " smilte søsteren min og blunket så sukkersøtt hun bare kunne. Jeg himlet med øynene. Øynene til Jason derimot glitret. Skjønnheten til storesøsteren min tok han med storm. Jeg burde visst det. Som alle andre gutter, ble han også sjarmert i senk av henne. Derfor hatet jeg henne. Hun var familiens diamant. Hun bærte på all glansen. Bare utvendig så klart, etter min mening. Innvendig var hun et monster. " Kornelia har snakket så mye om deg, hun er helt gæren etter deg! " lo Isabella hånlig. Jason bare nikket usikkert. " Så, er dere kjærester? " spurte Isabella og slang på det lange håret sitt. Jeg tittet nervøst ned på fingrene mine. Hva ville han svare? For meg, virket det som vi var på vei til å bli det. " Absolutt ikke. Vi kunne aldri vært kjærester. Hun er jo alt for ung! Kunne vært lillesøsteren min " lo Jason. Hjertet mitt sprang i fillebiter. Jeg knakk sammen innvendig der og da. Alle forhåpningene, alle drømmene, alle hintene han hadde gitt meg. All kjærligheten han hadde fått meg til å føle på bare litt over en måned, hadde jeg aldri erfart tidligere i livet mitt. Han ga liv i meg. Men selvfølgelig valgte han å stå og flørte med min søster forran øynene mine. " Men da kommer dere å spiser middag med meg da, med oss " rettet Isabella seg. " Så klart " gliste Jason. " Da sees vi, da " smilte Isabella før hun møtte mitt rasende blikk, og deretter kikket på Jason en siste gang med ett av sine søte,uskyldige blikk før hun lukket døren etter seg. Jeg skjønte at hun synes han så utrolig bra ut.

 



Jason sto igjen forran døren som en hodestups forelsket robot. Slik de aller fleste gutter ble etter å ha sett og snakket med Isabella. Jeg følte for å spy. Han snudde seg etter en stund. " Søsteren din var jo ikke så ille.. " mumlet han til meg. " Nei, du vet vel best du som har snakket med henne i noen minutter! " spyttet jeg ut. Det ble stille en lang stund uten at noen av oss sa noe. " Hun er bare falsk. Hun får deg til å tro at hun er verdens beste, når hun er verdens verste " glefset jeg. Jeg ville ikke innrømme for meg selv at litt av glefsingen min var på grunn av sjalusien jeg følte inni meg. " Skal vi gå ned å spise? " spurte Jason. Han ignorerte det jeg hadde sagt. Han skulle til å åpne døren, da jeg stoppet ham. Jeg hadde et svakt tak i overarmen hans. " Hvorfor kysset du meg? " spurte jeg lavt. Jason stoppet opp. Han bet seg forsiktig i leppene. Det så ut som han tenkte grundig. " Jeg vet ikke " ordene som kom ut av munnen hans gjorde meg mer vondt. Øynene mine hadde et lager av tårer som måtte komme seg ut. Visste han ikke hvorfor han hadde valgt å kysse meg? Følte han ikke noe som helst? Gjorde han det helt ubevisst? Jeg sank sammen i gråt nede på gulvet, med ansiktet i hendene. " Kornelia " kom det ut av ham etter en stund. " Hva er det som skjer? " spurte han forvirret. " Har du ingen anelse om hva du driver med? " hulket jeg frustrert ut. Han kikket stressende ned på meg. Han ristet på hodet, redd for hva som ville skje. " Du knuser meg " hvisket jeg lavt med en gråtkvalt og skjelven stemme. " Du leker med meg som om jeg er en dukke du kan gjøre alt med. Som du bare kan kaste hardt ned i gulvet, uten å bry deg. Du ødelegger meg " gråt jeg lavt. Jeg følte også sinne inni meg. " Hvorfor kysser du meg hvis jeg ikke betyr noen ting for deg? Hvis jeg like godt kunne vært søsteren din!? " glefset jeg ut i tårer. Jason's ansikt hadde ikke lenger noe uttrykk. Jeg ante ikke hva han tenkte. Det var helt umulig å lese han. Uten et eneste ord til svar, gikk han bare ut døren og lot meg sitte igjen, alene. 

 



Jeg hadde tørket tårene, og plastret på verdens mest falske smil i ansiktet mitt. Jeg brukte nå min søster's metode, som så ut til å fungere overraskende bra for henne. Desverre, ikke for meg. Mamma og pappa så ut til å bli forelsket i Jason's sjarm med en gang. Isabella også. Hun og Jason forveklset blikk hele tiden. Hvordan kunne han fortsette slik etter at jeg hadde vist han hva jeg følte? Smilet mitt ble bredere. Mens alle spiste, snakket og så ut til å kose seg rundt matbordet - uten meg, sto tv'en på i bakgrunnen. Nyhetene poppet opp på skjermen og jeg valgte å følge med. De varslet om sterke bilder, og med ett fikk jeg en ekkel følelse inni meg. På skjermen kom det opp et bygg jeg kjente så alt for godt. Skolen min. Jeg stirret på skjermen. Opp kom det et bilde av en av skolens toaletter, som var praktisk talt dekket av blod. Det så ut som en skrekkfilm, ikkenoe man så på nyhetene. Jeg kjente også igjen toalettet. Det var i gangen der Jason hadde dratt med seg.. Jeg fulgte med på tv'n og jammen lyste Jenny's ansikt opp skjermen. Hun var blitt drept. Inne på toalettet. På min skole. Og morderen, satt rett forran meg til bords med familien min. " Du er en smart gutt, Jason " pappa klappet ham på skulderen. Jason flirte litt. Og alt jeg klarte å gjøre, var å stirre på ham. Stirre på ham.

 

TIL DERE SOM HAR KLAGET PÅ ALDERSFORSKJELLEN I HISTORIEN: Jeg klarer ikke skrive en historie som absolutt ALLE vil like. Det er umulig. Det er en grunn til det er aldersforskjell i historien. Jeg har ikke bedt dere om å lese historien hvis dere ikke har lyst. Så vær så snill, ikke spør så mye mer om hvorfor det er slik. Hvis dere vil lese historien, betyr det kjempe mye for meg - men da får dere tåle at den er slik jeg skriver den. Kan ikke endre ting i min egen historie fordi 2 - 5 stk kanskje er ufornøyde med noe. Håper dere skjønner det! :-)

HVA SYNES DERE OM DENNE DELEN? FORTELL! Har dere lyst på flere deler? :-D

 

Historie, PSYCHO - DEL 3

10.11.2013 @ 21:30 i Blogg 12 kommentarer

 

" Jeg foreslår at du drar hjem nå " mumlet han spydig. Det overrasket meg at han plutselig ble så avvisende og anderledes enn det han virket i begynnelsen. Jeg reiste meg uten å si noe, før jeg gikk ut døren. Uten et eneste hade fra ham.  Den natten hadde jeg problemer med å sove. Han var det eneste jeg tenkte på. Prøvde han i det hele tatt å kysse meg? eller var det jeg som missforsto?

----------------------------------------------------------------

 

 

Jeg hadde tenkt på han hele skoledagen, og nå satt jeg her. Utenfor huset til Jason. Det var ingen hjemme, slik at jeg satt å ventet på trappene. Da jeg akkurat hadde bestemt meg for å gå hjem igjen, fikk jeg øye på Jason komme syklende, nærmere meg. Han stoppet, og satte sykkelen fra seg inntil husveggen før han kikket på meg. Han så ikke like glad ut denne gangen. " Hva gjør du her..? " mumlet han småirritert. Jeg kjente et slag inni meg av spydigheten hans. Jeg ble utrolig skuffet i begynnelsen, helt til jeg kjente alt rase sammen inni meg. Den gutten jeg trodde likte meg litt tilbake, behandlet meg som en liten drittunge akkurat som alle andre rundt meg. Den eneste personen jeg tenkte på så mye, var han. Og han hadde ødelagt alt for meg. Raseriet boblet opp. " Glem det, jeg hadde tenkt til å stikke uansett " glefset jeg i sinne, før jeg skubbet borti han for å komme meg videre. " Vent, Kornelia.. " mumlet han bak meg og tok fatt i den ene armen min. Han så seg rundt en stund, før han tittet ned på meg. Dypt inn i øynene mine, som rørte sjelen min. " Vi kan ikke være sammen slik som dette, forstår du? " mumlet han lavt. Jeg så sjokkert bort på ham. " Kornelia, du går på barneskolen, og jeg på videregående. Jeg er syv år eldre enn deg! " kom det ut av ham. Hjertet mitt dunket hardt inn mot brystet. " Jeg får rykter på meg okei!? " glefset han sint ut når jeg ikke svarte. Tårer formet opp i øynene mine av ordene hans. Jeg ville ikke vise hvor svak jeg var, men tårene bare sprakk ut av øynene mine. Jeg snudde meg for å gå unna ham. Men han kom etter meg, og før jeg visste ordet av det holdt hendene hans rundt meg, mens han klemte meg inntil den varme kroppen hans. " Kom " hvisket han inn i øret mitt. Han tok meg med inn. Synet mitt ble oversvømt av tårer når jeg var blitt ført inn i det slitte huset hans. Jeg slang meg håpløst ned i sofaen hans. Tårene stoppet ikke, og jeg begynte å hulke. Jeg prøvde å stoppe, men det var som om det var helt umulig for meg. Bakerst i hodet hadde jeg fæle tanker, som at vi aldri kom til å snakke sammen lenger etter denne dagen. At han ikke lenger reddet meg ut fra den forferdelige hverdagen min med mobbingen inkludert. At han ikke lenger ville holde rundt meg og vise at han faktisk brydde seg. At jeg faktisk for en gangs skyld betydde noe. At han faktisk var glad i meg, og ville mitt beste. Men hvordan kunne jeg tro på at noen i det hele tatt ville bry seg, eller mest av alt, bli forelsket i meg!? Tårene fosset. " Kornelia..! " stresset Jason. Han satte seg på knærne forran meg. " Ikk-ikke gråt så mye " mumlet han bekymret. " Hva er det fornoe? Du må fortelle meg hva du tenker " kom det ut av ham. Han prøvde å tørke tårene mine, men det gikk ikke veldig bra. Jeg klarte ikke å holde alle tankene mine inne lenger. Jeg hulket høyt, før jeg bestemte meg for å snakke. For å være ærlig mot ham. " J-jeg liker deg, Jason " gråt jeg ut. " Jeg liker deg for godt til å slutte å snakke med deg! " hulket jeg trist. Jason's ansikt forandret seg til sjokk med ett, av ordene mine. Han stirret meg dypt inn i øynene, men munnen åpen. Jeg klarte ikke se han inn i øynene, og tittet nervøst ned på hendene mine mens tårene skle nedover kinnene mine i stor fart. Jason tok tak i ansiktet mitt, og ristet litt i meg. " Vet du hvor mye jeg liker deg? " glefset han stresset inn i ansiktet mitt. " Jeg har lyst til å holde rundt deg, kysse leppene dine, vise deg kjærlighet og rope ut i verden at det er deg jeg vil ha, Kornelia " sa han alvorlig. " Alt stoppet opp for meg, og selv ble jeg enormt sjokkert. Jeg glante på Jason, men gleden varte ikke lenge. " Men det er stor aldersforskjell mellom oss. Det blir helt feil, vil andre mene.. " mumlet Jason. " De vil kalle meg pedofil eller tro jeg er gått fra vettet! At jeg er gæren ellernoe..! " fortalte han. Jeg tørket noen tårer, før jeg så opp i øynene hans med mot. " Spiller det noen rolle hva andre vil mene? " spurte jeg han med en lav,ujevn stemme. Han stoppet litt opp, og kikket alle andre steder enn inn i øynene mine. Det var stille en lang stund. " Du har rett. " mumlet han, før han maktet å se på meg igjen. Et lite smil formet seg opp om leppene mine. Det var herlig å høre han si slike ting. " Så lenge vi vet at vi vil ha hverandre, kan ingen andre ødelegge det " hvisket jeg og strøk han oppover kinnene forsiktig. Han så ikke lenger på meg. Han hadde et alvorlig ansiktsuttrykk. Det så ut som at han tenkte hardt på noe.

 

 

Vi hadde klart å få bort den tørre stemningen etter en stund. Det var som om jeg hadde blitt overlykkelig på et blunk. Jeg visste at Jason likte meg nå. Og jeg hadde tusenvis av sommerfugler i magen. Han valgte meg. Forran alle de andre jentene han kunne fått. Det var magisk. Ikke helt til å tro liksom. At jeg, jeg som blir mobbet, som alle stortsett ser ut til å hate skulle få en så kjekk gutt som Jason til å ville ha meg. Vi tullet sammen, hoppet, lekte og koste med hverande. Det var en rar, men også fantastisk følelse. Han hadde trollbundet meg. Han jaktet på meg, og løp febrilsk etter meg med pusten i nakken min. Jeg lo høyt og løpte så fort jeg kunne, redd for å rive ned noe. Jeg skulle til å slenge opp en ukjent dør, for å riste av meg Jason da han stoppet meg. " aldri gå ned der " sa han kaldt og dominerende. Jeg lukket kjapt igjen døren, da jeg kjente frysninger oppover ryggen av spydigheten som plutselig traff han. Øyenbrynene mine rynket seg sammen. Vi sto der annpustne og bare kikket på hverandre, lenge. Jeg skjønte ikke helt hvorfor jeg aldri kunne åpne den døren, og med ett tok nyskjerrigheten min over. Jeg ville tulle litt med han. Jeg satte hendene i sidene. " Jeg kan aldri gå inn der fordi? " spurte jeg med et lite lurt smil om munnen. " Er det ikke nok for deg at jeg sier du ikke skal gå ned dit? " kom det fra ham bestemt. Jeg sendte han et rart blikk. Hvorfor oppførte han seg plutselig slik? Jeg begynte å le for å få opp stemningen litt, men det strenge ansiktsuttrykket hans så ikke ut til å skifte. Tullet han med meg? I hodet mitt, kom jeg på hva søsteren min hadde sagt da jeg snakket om Jason. " Du vet han er helt psycho i hodet sitt?! Han er farlig for deg, Kornelia! Det går rykter om at han torturerer folk i kjellern sin! "Jeg børstet det av meg. Jeg tok tak i dørhåndtaket før Jason klarte å reagere, skrudde på lyset og løp ned de bratte tretrappene ned til noe som så ut som en kjeller. Han braste ned trappene i en enorm fart bak meg og vi begge stoppet opp når vi stod der nede i kjelleren hans. Jeg så meg rundt. Det var bare unødvendig skrot overalt. Det så ut som en helt vanlig kjeller. Men jeg klarte ikke få den grusomme lukten der nede, unna. Det luktet som råttne dyr der nede og jeg grøsset. Jason stirret på meg, små irritert med de mørke øynene sine. " Fornøyd? Var det noe spennende du fikk se? " spurte han meg kjapt. Jeg trakk på skuldrene. " Hvorfor kunne jeg ikke gå ned hit? Det er jo ingenting å skjule her nede? " lo jeg. Jason lo ikke med meg. Han svarte heller ikke på spørsmålet mitt. " Skal vi gå opp? " spurte han litt brydd. Jeg nikket forsiktig, før jeg holdt meg for nesen. " Ugh! Hva er denne forferdelige lukten? " spurte jeg med avsky fylt i stemmen min. " Jeg vet ikke, la oss gå opp " mumlet han og satte hånden hans på ryggen min. Nå fikk jeg også svaret på søsteren min sine anklagelser om Jason. Han var slettes ingen psycho som torturerte folk i kjelleren sin. Kjelleren hans var en helt normal kjeller, bare med en litt merkelig lukt.

 


HVA SYNES DERE? KOMMENTER HVIS DERE VIL HA MER :)

Historie, PSYCHO - DEL 2

05.11.2013 @ 13:24 i Blogg 23 kommentarer

Dennis dyttet meg inn i skolemurveggen. Bak han sto fem kompiser, og tre andre jenter i klassen. Jentene lo og guttene sto og heiet på Dennis. Mens Dennis slengte knyttneven hans inn i ansiktet mitt flere ganger, skrek jentene de mest forferdelige ting du kan tenke deg, til meg. Dennis ba de andre guttene om å bli med. Og jeg prøvde å presse ut all smerten jeg kjente, unna meg. Jeg prøvde å tenke på noe fint. Noe jeg likte. Jason. Jason Mccann. Men det gikk ikke særlig bra. Det var umulig å prøve å tenke på andre ting i en slik situasjon. Timen hadde alleredet begynt, og Dennis valgte å slå meg på dette tidspunktet så det ikke ville komme noen lærere. Det var også sjelden biler og folk utenfor skolen på denne tiden, slik at det var perfekt tid for å mobbe meg. " GI FAEN " hørte jeg en hes stemme lenger borte, rope. Guttene stoppet opp, og tittet forvirret og småskremt bak seg. Lenger unna, kunne jeg gjenkjenne en gutt jeg visste utrolig godt hvem var. Jason Mccann. Han kom mot oss med bestemte skritt, og et rasende blikk. Det så ut som han skulle til å eksplodere. Guttene og de andre jentene løp unna så fort de klarte, før Jason kom frem. Jeg falt sammen i gråt nede på bakken, når de var forsvunnet. Jeg kjente et par hender stryke meg over ryggen min mens jeg hulket. Jeg hatet at han fikk se meg slik, på mitt værste. " Du.. kom her " hvisket han. Han la hendene mine om nakken hans og presset meg beskyttende inntil han. Jeg var på en måte glad for at han så det, slik at jeg kunne få møte han igjen. Tårene mine trillet nedover nakken hans, mens han holdt rundt meg. " Kornelia.. " hørte jeg stemmen hans si lavt. Han flyttet hendene hans under haken min og presset meg litt bakover så han kunne få se ansiktet mitt. Øynene mine var fylt med tårer, og kinnene mine var såre og våte. Det så ut som han fikk vondt av å se ansiktet mitt. Han tittet opp i pannen min. " Du blør " hvisket han. Jeg turte ikke se inn i øynene hans. Jeg så ned i bakken uten å si noe som helst. " Se på meg, Kornelia " hørte jeg han si. Jeg så forsiktig opp i de brune øynene hans. " Du kommer til å få blåmerker i ansiktet, og du har et fælt sår i pannen. Det kommer ikke til å slutte å blø før lenge, hvis vi ikke stopper det. Blir du med meg? " spurte han forsiktig. Ordene hans var som en drøm. Selvfølgelig ville jeg bli med ham, bort fra dette marerittet. 

 

Jeg satt bak på sykkelen hans. Jeg holdt meg fast i han. Vinden blåste i håret mitt og tårene mine var endelig tørket. Han kjørte inn i gaten hvor jeg bodde. Forbi huset mitt, og noen flere helt til han syklet inn en innkjørsel til et stort,brunt litt gammelt hus. Han hjalp meg av sykkelen og tok hånden min, før han tok meg med inn i huset sitt. Han førte meg til noe som så ut til å være en stue, med en litt shabby, sliten sofa, et gammelt salongbord av tre med noen aviser og en gammel kaffekopp på. Jeg la merke til et par døde planter i vinduskarmene. Det var også en ganske gammel 50talls tapet på veggen, et gråhvitt teppegulv med en tv stående forran sofaen. Det var ikke særlig fint der med andre ord. " Beklager rotet " mumlet han og samlet sammen noen bøker og annet skrot som lå på salongbordet. Jeg satte meg ned i sofaen forsiktig og tittet rundt i rommet. Like etter kom han med et førstehjelpskrin. Han satte seg forran meg. Han renset såret mitt nøye. Venstrehånden hans var plassert på skulderen min. Det kilte inni meg. Jeg tittet på de fine leppene hans, og de konsentrerte brune øynene hans mens han renset pannen min. Han så ned på meg og smilte litt. " Ser du på meg? " spurte han og gliste. Jeg rødmet, og han skjønte at det var et ja da han så de røde rosene i kinnene mine. " Hvor gammel er du, Kornelia? Ettersom du fortsatt går på barneskolen?.. " spurte Jason etter en stund. " 12. Jeg går i sjuende klasse " mumlet jeg ut. Han nikket sakte. " Jeg som trodde du var eldre " smålo han forsiktig. Det fikk meg til å smile litt. Det ble stille mellom oss igjen. " Hvor lenge har det holdt på? " spurte han med en rolig stemme. Jeg skjønte hva han mente med en gang. " Det begynte i tredjeklasse " mumlet jeg. Jason fikk et sympatisk blikk om ansiktet hans. " snarest 5 år med mobbing? " han fortsatte. " Du fortjener ikke dette. Du fortjener bedre " hørte jeg han si trøstende. Han satte et plaster på pannen min. Han løftet hånden hans og strøk tommelen sin forsiktig rundt det venstre øyet mitt. mens han sukket " Er det blitt blåveis? " nølte jeg. Han nikket til svar. " Åh " stønnet jeg irritert. Jeg måtte finne enda en unnskyldning til foreldrene mine. " De er bare sjalu på deg, Kornelia " sa Jason vennlig mens han smilte et godhjertet smil til meg. Jeg lo ironisk, og ristet på hodet. De var langt i fra sjalu. " Jentene vil se ut som deg og guttene vil ha deg for seg selv, fordi du er så vakker " smilte Jason. Sommerfugler eksploderte inni meg av ordene hans. Hadde han virkelig kalt meg vakker? " På din alder vet man ikke helt hvordan man skal uttrykke seg, og man gjør mye dumt " Jason fortsatte. " Det er ikkenoe galt med deg. Det er de det er noe galt med. Jeg håper du skjønner det " mumlet han og strøk meg over kinnet. " Hvis de gjør noe værre, så sier du fra til meg. Forstått? " Jeg nikket med et smil om munnen. Hvorfor var han så hyggelig og omsorgsfull mot meg? Jeg kjente motet bygge seg opp i meg av hva han hadde sagt om meg. Kanskje han likte meg, slik som jeg likte han? Før han sa og gjorde noe mer, lente jeg meg frem med lukkede øyne. Jeg hadde nesten fått plantet leppene mine på de nydelige hans, til jeg ble dyttet forsiktig unna ham. Han hadde trukket sammen øyenbrynene i frustrasjon og forvirrelse så det ut som. " K-Kornelia.. hv-hva er det du driver med? " spyttet han ut. Jeg kjente jeg ble flau og så ned i gulvet. " D-du kan ikke gjøre det der! jeg er mye eldre enn deg. Og ikke missforstå selvom jeg forteller deg at du er vakker " mumlet Jason. Jeg ble utrolig skuffet og kikket ned. Jeg ville ikke møte blikket hans. Hvorfor var jeg så dum at jeg prøvde å kysse han? " Kornelia, se på meg " jeg så opp og inn i de brune øynene hans. Han tittet ned på leppene mine og han lente seg sakte fremover og nærmere meg. Hjertet mitt dunket både fortere og hardere. Var han på vei til å kysse meg nå? Han stoppet opp noen millimeter fra leppene mine, før han kjapt reiste seg og gikk unna meg. " Jeg foreslår at du drar hjem nå " mumlet han spydig. Det overrasket meg at han plutselig ble så avvisende og anderledes enn det han virket i begynnelsen. Jeg reiste meg uten å si noe, før jeg gikk ut døren. Uten et eneste hade fra ham.  Den natten hadde jeg problemer med å sove. Han var det eneste jeg tenkte på. Prøvde han i det hele tatt å kysse meg? eller var det jeg som missforsto?

 

 

HVA SYNES DERE? :-) KOMMENTER HVIS DERE VIL HA MER!

Historie, PSYCHO.

05.11.2013 @ 11:52 i Blogg 0 kommentarer

Historie, PSYCHO - DEL 1

05.11.2013 @ 11:50 i Blogg 2 kommentarer

Tårene rant nedover fra øynene mine. Jeg hikstet med hodet hengende ned. Jeg var på veg hjem fra skolen. De hadde mobbet meg igjen, og jeg klarte ikke mer. Jeg bare gråt, hele vegen. Håret mitt ble vått av de salte tårene som trillet nedover kinnene mine. Jeg hatet dette. Hvorfor måtte det være jeg som måtte bli mobbet på skolen? Hvorfor måtte alle være slemme mot meg? Hvorfor kunne jeg ikke bli akseptert og respektert som andre? Jeg hikstet igjen. Synet mitt ble helt oversvømt, og jeg klarte ikke se hvor jeg gikk lenger. Jeg bare subbet bortover fortauet i gråt. " HEI, se hvor du går! " en guttestemme ropte i nærheten, men før han fikk ropt ut hele setningen kjente jeg noe hardt kræsje inn i magen min, og jeg ble veltet hardt ned i asfalten. " S-shit.. " hørte jeg guttestemmen si igjen. Jeg holdt meg for magen, hvor jeg var blitt truffet med knipede øyne. " Går det bra!? " hørte jeg over meg. Jeg åpnet øynene sakte, og fikk øye på en eldre gutt stå over meg med et bekymringsfullt blikk. Jeg blunket kjapt flere ganger. " Her, jeg skal hjelpe deg " han rakte meg hånden, og hjalp meg opp. Han var mye høyere enn meg, og jeg kjente et svakt brus inni meg når jeg fikk se han bedre. Han så veldig bra ut. Jeg stirret først på de så fint formet leppene hans, videre opp til en liten søt nese før jeg møtte de brune vennlige øynene hans som så på meg tilbake.

 


Jeg kjente jeg var på vei til å rødme av utseende hans, men ristet det av meg når jeg skjønte at han måtte være flere år eldre enn meg, og at jeg aldri i verden ville få sjangs på en som ham. " Slo du deg? " spurte han. Tankene mine ble avbrutt av stemmen hans. Han tittet ned på hendene jeg holdt rundt magen min. Før jeg fikk svart, flyttet han hendene mine fort og satte seg ned på knærne. Han løftet opp litt av genseren jeg hadde på meg, og magen min kom til synet. Kinnene mine kjentes ut som fyrtes opp til ild, når han fikk se magen min. Jeg rødmet. " Du kommer til å få et veldig stort blåmerke, ser jeg " mumlet han. Han så opp på meg, og jeg prøvde å skjule rødmingen min. Øyenbrynene hans trakk seg sammen i forvirrelse, og han reiste seg og  ga meg et skeptisk blikk. " Gråt du? " kom det fra ham. Jeg svelget hardt og flyttet blikket mitt ned i bakken, før jeg nikket forsiktig. " Kan jeg spørre hvorfor?  " hørte jeg ham si. " Det var vel ikke fordi jeg kjørte på deg med sykkelen min, håper jeg? " spurte han kjapt med et lite smil om munnen. Jeg tittet på sykkelen som lå slengt på asfalten bak han, før jeg så inn i øynene hans. Jeg ristet på hodet. " Fint " sa han kort. Vi sto der i stillhet en stund, før han gikk bort til sykkelen sin. " Jeg må på jobb nå. Så beklager for at jeg kjørte på deg " mumlet han stresset. Jeg svarte ikke, og bare så bort på ham. " Men du burde passe mer på hvor du går, .. " jeg skjønte at han ville vite navnet mitt. " Kornelia " mumlet jeg usikkert ut. " Pass mer på hvor du går, Kornelia " måten han sa navnet mitt, gjorde noe med meg. Det var som om han fikk det til å høres fint ut, for første gang. Navnet mitt var også noe jeg ble mobbet for av de andre på skolen. Jeg turte så vidt å fortelle hva jeg het til de fleste jeg møtte, og jeg hatet at jeg hadde blitt så uselvsikker på meg selv på grunn av mobbingen jeg hadde gjennomgått på skolen. Det var som om jeg var blitt et usikkert lite vrak. " Kornelia " gjentok han med et granskende blikk. " Spessielt navn " mumlet han. Hjertet mitt satte seg fast i halsen min, og jeg hadde lyst til å gråte igjen. Selvfølgelig syntes han at det egentlig var et helt forferdelig navn, slik som de andre på skolen. " Det var et vakkert navn " smilte han til meg. De vonde tankene mine stoppet opp og jeg presset frem et skjevt smil til han av lettelse. Han satte seg på sykkelen sin. " Hv- hva heter du da? " klarte jeg å få ut, før han syklet videre. " Jason, Jason Mccann " svarte han kjapt. " Hade, Kornelia " kom det fra Jason, før han syklet forbi meg og forsvant bak meg. Jeg sto der og stirret, helt til jeg ikke kunne se han lenger i svingen. Fra å være så langt nede i bakken som mulig, var et sykkelkræsj med en ukjent gutt det som gjorde meg glad resten av dagen. Det var veldig lite som skulle til, ettersom jeg tross alt levde med å bli mobbet hver dag på skolen. 

 

" Hvorfor brukte du så jævlig lang tid på å komme deg hjem etter skolen i dag a? " spurte min eldre søster, Isabella på 18 år. Jeg var 12. Jeg kjente det kilte inni meg av tanken. Det var på grunn av Jason. " Hva smiler du så dumt for? " glefset hun, før hun satte seg ned i godstolen på rommet mitt. Jeg satt i sengen og dagdrømte om ham. " Det var en gutt " mumlet jeg med et lite smil. Hun så nyskjerrig bort på meg. " Jaha? " lo hun hånlig av meg. Det var som om jeg fortalte henne en spøk, de gangene jeg valgte å snakke om gutter. Det var som om hun tenkte at jeg aldri kom til å få en gutt til å like meg, og jeg hatet det. Det gjorde bare at jeg ble mer usikker på meg selv. " Hva het han da? " spurte hun for å teste meg, om jeg virkelig hadde møtt en gutt. Hun trodde så vidt ikke på meg. " Jason. Jason Mccann " nevnte jeg med et drømmende blikk. Munnen hennes slang seg åpen med en gang. " Er du gal eller? han er like gammel som MEG, Kornelia " kom det fra Isabella. " Han går til og med på skolen min! " Jeg brydde meg ikke. Han var så søt, og hyggelig mot meg. Jeg satt bare å smilte. " Du vet han er helt psycho i hodet sitt?! Han er farlig for deg, Kornelia! Det går rykter om at han torturerer folk i kjellern sin! " ropte hun ut. Jeg ville ikke bry meg om de latterlige ordene til Isabella. Han var snill mot meg, og det var det viktigste. " Du er vel ikke forelsket i han, er du? " spurte Isabella spydig. Jeg trakk på skuldrene drømmende. " Han er like gammel som meg, altså syv år eldre enn deg Kornelia. Han kommer ikke til å like en liten jente som deg. Du går fortsatt på barneskolen, i syvendeklasse! " kom det fra søsteren min. Jeg likte ikke måten hun var på. Alikevel smeltet hvert eneste guttehjerte for henne. Hun var vakker, og ekstremt populær. Hun ble bedt på de beste festene. Hun hadde tusenvis av venner. Hun kunne til og med synge og spille gitar! Det var som om jeg ble helt det motsatte av søsteren min. Jeg var ikke god til noen ting. Jeg var ikke pen. Jeg hadde aldri hatt en eneste kjæreste og jeg ble mobbet hver dag på skolen. Hvorfor kunne jeg ikke bli litt som søsteren min, uten å måtte forandre meg helt? Det virket til og med som om foreldrene våre var mer stolt over Isabella. Hun fikk også alltid viljen sin. Jeg var bare blitt som en svart,mørk og stor skygge bak søsteren min sin glans. Om nettene drømte jeg om Jason. Jeg håpet på at jeg kunne få møte han igjen.

 



Hva synes dere om denne delen? Vil dere ha mer? :-)

 

 

KUNNGJØRING

03.11.2013 @ 21:09 i Blogg 13 kommentarer

Okei. Folkens!

Det føles som en evighet siden jeg sist skrev her. Og noen av dere hater meg sikkert ekstremt for at jeg ikke har fullført noen historier på bloggen. Host kremt ( The next meal, fucked up )

JEG BEKLAGER TIL DERE. Jeg drømmer om at jeg en gang skal klare å skrive de ferdige! Men vet desverre ikkenoe tidspunkt for det enda. Til dere fans av Lovejustinstories, som ikke hater meg: Takk for at dere fortsatt er inne her. Leser historiene mine om og om igjen, og skriver de mest fantastiske kommentarer om hvor bra dere synes mine historier er. TUSEN HJERTLIG TAKK TIL ALLE SAMMEN. Dere vet selv hvem dere er, dere som setter ekstra trykk på kommentarene deres for å prise meg <3

MEN SOMSAGT. JEG HAR EN KUNNGJØRING. JEG HAR IKKE VÆRT HELT HÅPLØS OG GLEMT AV HELE BLOGGEN FULLSTENDIG!

JEG HAR NESTEN SKREVET FERDIG EN HEL HISTORIE UTEN AT DERE HAR VISST DET. EN SPLITTER NY JASON MCCANN HISTORIE !:D

og denne gangen skuffer jeg dere ikke, for jeg har skrevet den ferdig praktisktalt, så nå blir det endelig en avslutning på en historie! Nå blir det ikkenoe halvferdig slurv, men en historie jeg faktisk kan si jeg er veldig fornøyd med :-) Så jeg håper dere kommenterer, børster støvet av bloggen og holder den oppegående alle de månedene jeg har vært borte! Håper dere vil like historien like mye som jeg selv gjør og tilgi meg for at jeg har ikke har skrevet ferdig de historiene dere kanskje likte aller best. TAKK FOR MEG!

 

" The Angel "

15.08.2013 @ 23:44 i Blogg 47 kommentarer

 

Her er en liten smakebit fra en annen historie av meg ( Ble veldig inspirert av en film ) , til dere som venter på flere deler :-)

* Harmony's synspunkt *

 
( Hør på denne )

Jeg satt i vognen og gjorde meg klar. Jeg så på meg selv i speilet forran meg, mens jeg dro den røde leppestiften over leppene mine forsiktig. Jeg prøvde å smile til meg selv. Fortelle at alt kom til å gå bra. At jeg ikke lenger måtte lengte etter noe annet liv. At jeg faktisk hadde det bra her jeg var, på sirkuset til faren min. Det var her jeg var vokst opp, her jeg også skulle forbli. Det var her hele familien min var. Smilet mitt forsvant i speilet. Jeg kjente ikke jenta forran meg igjen. Tårer formet opp i øynene mine. Jeg hatet dette. Jeg var lei av å sitte forran det samme speilet, i den samme campingvognen, i det samme sirkuset i forskjellige byer. Jeg ville være som vanlige jenter. Bo i et hus, gå på skole, feste og gjøre som ungdommer egentlig burde gjøre. Jeg ville også se verden utenfor dette sirkuset. Men her satt jeg. Stuck i dette sirkuset. Tårene rant nedover kinnene mine og jeg hulket høyt for meg selv, med hodet i hendene. Vi befant oss nå i Los Angeles. Og faren min fortalte om en kjent avis, som kom for å reklamere om oss. Og kanskje intervjue oss. Jeg visste at dette var drømmen til pappa. Og jeg ville ikke ødelegge den. Selvom jeg følte at jeg ikke klarte å være her stort lenger. Jeg tok meg selv sammen, og dekket over tårene med pudder i håp om at alt ville gå bra en dag. Jeg kikket på bildet av min døde mor. Hun døde rett etter hun fødte meg. Men hun hadde drevet dette sirkuset med pappa siden hun var ung, og det var også derfor jeg drev med dette. For å gjøre min mor stolt.





 

* Jason Mccann's synspunkt *


( Hør på denne sangen )

Jeg gikk rundt å trasket i dette som så ut til å være et enormt sirkus. Det var mennesker overalt som brukte penger på latterlige ting. Det var noen som var etter meg. De ville ta meg. De var fem stykker, og jeg var helt alene. Jeg visste at de var nærme meg, og jeg prøvde å finne et sted jeg kunne gjemme meg. Men all musikken, alle menneskestemmene og skrikene gjorde meg nesten svimmel. Jeg var også utrolig stresset, og småløp bort til et telt med en liten scene utenfor hvor det stod en mann med mikrofon og snakket. " Unnskyld " mumlet jeg lavt, og presset meg mellom menneskemengden. Her kunne de vel ikke finne meg. Jeg kikket opp på mannen på scenen, og leste hva som stod ved inngangen på teltet. " World of wonders - Freakshow " Jeg kikket på mannen igjen. " Inne i dette teltet, er det mennesker dere aldri har sett maken til! " ropte han ut og reklamerte for hva som tydeligvis befant seg inne i teltet. " Det er mennesker av sin egen art! Aldri har dere sett noe lignende! Kom inn, kom inn! " Jeg kikket irritert på menneskene rundt meg. At de faktisk ville bruke tiden sin på noe så latterlig som dette. Jeg kikket meg om, og fikk øye på den ene av de fem karene som var etter meg. Jeg svelget hardt og nervøst. Jeg måtte finne en løsning, fort. Alt jeg klarte å finne på, var å slenge frem en hundrelapp og løpe inn i teltet for å komme meg unna. Det var veldig mørkt inne i teltet. Og det var mennesker som var buret inne. En dame med slangekropp. En dverg. En mann med enorme ører og annet sludder. Jeg gikk lenger inn i teltet, hvor det var mindre folk å se. Jeg kom til et sted hvor alt var helt mørkt, og jeg kunne ikke lenger se noe. Til jeg skvatt av et lys som skrudde seg på. Forran meg så jeg et glassboks som lyste opp. Det satt en ung pike innenfor glasset, på en stol. Hun hadde mørkt krøllete hår, en glitrende rød kjole på sammen med en rød jakke, to røde lepper og to isblå øyne som tok all oppmerksomheten min. Hun så på meg, før hun reiste seg opp fra stolen sin og tok av seg jakken. Jeg stirret på henne. Hun var uvanlig vakker, det var sant. Men hvorfor var hun plassert på et freakshow sammen med de andre gærningene i teltet? Hun var ingen freak som de andre. Dette gjorde meg nysgjerrig. Før jeg visste ordet av det, flakset det to vinger frem bak ryggen hennes, og bredte seg ut til hver sin side. Hun så svært ulykkelig ut. Jeg kunne se at hun prøvde å presse frem et ørlite smil. Men jeg kunne se de deprimerende øynene hennes. Hun så ned i bakken, som om hun hatet dette av alt på jord. Jeg kjente at det gjorde noe med meg. Å se en skjønnhet så vakker, være så lei seg. Jeg gikk nærmere glasset og satte hendene mine på det. Var vingene ekte? Var hun slik? Jeg hadde mange spørsmål i hodet. Jeg banket på glasset, prøvde å få kontakt med henne. Jeg ville bli kjent med henne. Men plutselig, ble alt lyset slukket igjen. Og jeg kunne ikke lenger se piken forran meg. Alt jeg gjorde var å finne veien tilbake igjen.

* Harmony's synspunkt *

Jeg rev av meg jakken og slang den på stolen i campingvognen. Endelig var det ferdig for i dag. Jeg orket ikke tanken på å stå i det glasset lenger. Stå der og se på folk som ler av meg. Ler av de latterlige vingene mine, og ser på meg som en freak. Som om jeg er et null. Jeg klarte ikke holde masken stort lenger. Her kunne jeg slippe ut all frustrasjonen jeg følte inni meg. Her kunne jeg være meg selv uten at noen plaget meg lenger. Faren min ville nok komme når som helst for å spørre hva jeg synes om dagen. Svaret var forferdelig. Men jeg våget aldri fortelle noe om mine skjulte følelser for sirkuslivet til pappa. Jeg ville ikke skuffe ham. Dette var hans store stolthet. Jeg var hans store stolthet. Jeg skvatt av at det banket på, og jeg tørket tårene unna før jeg åpnet døren. Faren min var ikke å se utenfor, annet enn en gutt jeg følte jeg hadde sett før. " H-hei.. " mumlet gutten. Jeg så mistenkelig på ham. " Hva er det du vil? " spurte jeg kjapt ut. Han dro fingrene gjennom håret, før han så opp på meg med de brune øynene hans igjen. " Jeg så deg " smilte han. " Du så meg? " spurte jeg utålmodig. Etterhvert husket jeg ham. Det var en av tilskuerne som kom bort å så på meg i glasset. Jeg kikket opp på han. Det var da jeg så hvor øynene hans var rettet. Vingene. Irritert, skulle jeg til å slenge igjen døren. Men han stoppet meg. " Hei, vent nå litt " mumlet han ut. " E-er de ekte? " spurte han med store øyne rettet mot vingene mine bak meg. Jeg følte meg plutselig ekstremt ukomfortabel og uselvsikker. Jeg dro vingene mine til meg, for å skjule de bak ryggen min, slik at han ikke lenger fikk se dem. " Hva er det du vil!? " glefset jeg ut. " Fortelle meg at jeg ser ut som en freak? le av meg for at jeg er så anderledes enn alle andre? Spørre om hvorfor jeg kunne bli til et monster med fjær og vinger slik jeg er nå!? " fortsatte jeg rasende og på gråten. Han slang hendene opp for å roe meg ned. " Ta det med ro..! " sa han forsiktig. " Jeg er ikke her for å såre deg .. ? " Jeg skjønte at han ville vite navnet mitt. " Harmony.. " mumlet jeg lavt. " Jeg er ikke her for å såre deg, Harmony " Han rettet seg opp. " Det jeg egentlig kom for, var for å spørre om jeg kunne bli her en liten stund. " mumlet han. Jeg så skeptisk bort på ham. " Bli her som i en time, eller to " fortsatte han. " Du skjønner, Det er noen som er ute etter meg " Jeg kikket ned på det rufsete brune håret hans, den slitte skinnjakken og olajeansene han hadde på. Han så ikke så veldig gammel ut. Omtrent på min alder. Jeg stirret inn i de uskyldige brune øynene hans, før jeg sukket og stelte meg til siden for å lage plass til ham. " Greit, men ikke noe lenger " mumlet jeg lavt. Han sendte meg et lite smil før han tok steget inn i campingvognen min.

" Så, hvordan er sirkuslivet? " spurte han og slang seg ned i den lille sofaen jeg hadde. Jeg trakk på skuldrene. " Hva heter du egentlig? " spurte jeg forsiktig. Han så seg rundt i campingvognen min. " Jason, Jason Mccann " mumlet han ut mens han tok fatt i et bilde av moren min. Jeg var ekstremt redd for bildet. Det var trossalt det eneste jeg hadde fra henne. Kjapt, gikk jeg mot han med bestemte skritt og dro bildet ut av hånden hans. " Ikke rør noe her inne, vær så snill " mumlet jeg og satte bildet fra meg. " Slapp av, Harmony " mumlet han. Han sa navnet mitt så anderledes i forhold til slik andre sa det. " Det er ikke som om jeg skal ødelegge alt du har her inne heller " svarte han. Jeg så ned i gulvet. " Hvem er det på bildet? " spurte han. Jeg hatet at han måtte være så nysgjerrig og frampå. Jeg var ikke vandt til gutter som ham. " Det er moren min " sa jeg lavt. " Er hun også med i sirkuset? " smilte han. Jeg nikket trist. " Var " rettet jeg opp. Jason skjønte fort at hun ikke var i livet. " Å. jeg.. beklager " mumlet han lavt. Jeg nikket og stirret på bildet av moren min. " Det går fint " Det ble stille mellom oss.


Hva synes dere? Kunne dere tenke dere mer senere? :) Fortell deres meninger!

Historie, The next meal - del 16

08.08.2013 @ 01:19 i Blogg 39 kommentarer

" Jeg kom hit for å fortelle deg at du betyr mer for meg enn du tror. Jeg er en idiot som ikke tørr å si slike ting.. M-men " han stoppet opp og jeg fulgte nyskjerrig med. " Jeg tror jeg elsker deg " Ordene hans fikk meg til å gape, og jeg så på ham i enda et sjokk. Det ble alt for mye informasjon på en gang. " På en merkelig og forskrudd måte. Og jeg vil beklage for det jeg gjorde mot deg. Jeg fortjener å dø " hvisket han. Øyenbrynene mine trakk seg sammen i frustrasjon, sjokk, skuffelse, sorg, forundring, irritasjon. Det ble så mange følelser på en gang som viftet seg gjennom meg. Jeg bare så håpløst på ham, mens nok en runde med tårer fosset nedover de røde kinnene mine. Jeg tviholdt i han. Han kunne ikke dø. Ikke nå!

------------------------------------

 

Jeg kikket på ham. På de lukkede øynene hans. Jeg fikk nok en gang panikk. Jeg var bare livredd for at han skulle sovne inn, og være død neste morgen. Jeg klarte ikke å stå der å lure på noe lenger. Jeg orket ikke de plagsomme spørsmålene som surret inni hodet mitt. Jeg måtte gjøre noe for å stoppe blodet. For å stoppe dette som skjedde med ham. Jeg ante ikke hva det var eller hva det kunne være. Men jeg visste at det umulig kunne være noe bra, ettersom slik han så ut. Jeg fant en kniv på kjøkkenet like etterpå. Tok et langt snitt i armen min. Jeg stønnet mens knivbladet traff armen min. Kjapt, begynte det å sildre blod ut huden min fra kuttet jeg selv hadde skapt. Jeg fant frem en kopp og lot blodet renne ned i koppen. Dette måtte vel gjøre noe? Når koppen var ganske så full og jeg hadde presset ut blod til jeg ble svimmel, visste jeg at jeg måtte jobbe fort. Jeg løp inn til Justin med koppen i hånden. " Justin! " ropte jeg. Øynene hans åpnet seg sakte opp. " Drikk dette for meg, er du snill " mumlet jeg og rakte han koppen. Han tok koppen forsiktig med et spørsmålstegn. Han så på koppen, og jeg kunne se at han fort skjønte hva som befant seg oppi den. Han så på meg med et irritert blikk. " Hva er det du gjør?! " spurte han. Jeg tittet ned på føttene mine. Jeg ante ikke hva jeg skulle si. " Har du skjært degselv? " spurte han fort. " Få se " kom det like etter. Han satte seg fort opp i sengen med et nyskjerrig og sultent blikk. Som om han med ett hadde fått krefer igjen. Jeg kjente jeg ble litt overrasket med det første. Jeg rakte frem hånden min og viste frem såret mitt. Han åpnet munnen med ett når han fikk øye på såret mitt. Pusten hans ble tung og hard. Øynene hans ble røde og blikket hans var intenst og rettet på såret mitt som om han var blitt hypnotisert av det. Stemmen hans var blitt mørkere. " Jeg tror du burde gå nå " glefset han rasende. Det var som om stemmen hans ble brølende, som et monster. " Drikk det " mumlet jeg forsiktig og signaliserte mot koppen han hadde i hånden. Justin ga meg et dødsblikk. " Tror du at du kan bestemme over meg, hæ? " glefset han. Kjapt reiste han seg ut fra sengen splitter naken. Jeg tørte ikke se på ham. Han var blitt til en helt annen person på et blunk. Jeg visste ikke hva som skjedde. Jeg ble redd og sto inntil veggen uten å se på ham. Han satte den ene hånden hardt på skulderen min og dyttet meg hardt inn i veggen. " Tror du at lille,svake deg kan bestemme noe som helst, Lily? " spyttet han rasende inn i ansiktet mitt, før han helte koppen med blodet mitt over brystet mitt slik at blodet sildret nedover den hvite korte nattkjolen jeg hadde på. Jeg så skrekkslagent ned på meg selv. Jeg så ut som jeg nettopp hadde vært med i en brutal forferdelig skrekkfilm. Jeg kjente tårer forme opp i øynene mine. Alt jeg ville, var bare å hjelpe ham? Så oppfører han seg slik? Justin tok flere drag inn gjennom nesen og trakk til seg lukten av blodet mitt som fuktet seg rundt oss i rommet. Jeg følte jeg måtte kaste opp. " Mm, jeg glemmer aldri hvor forfriskende blodet ditt er " hvisket han dystert. Jeg fikk frysninger inni meg. Hvorfor i allverden fortalte han at han elsket meg, når han i neste sekund er på vei til å spise meg? Jeg skjønte ingenting. Frykten spredde seg inni meg. Jeg frøs til når jeg kjente noe berøre de nakne lårene mine. Jeg skjønte fort at det var fingrene hans. Han strøk oppover lårene mine, under nattkjolen. Han stoppet opp. " Ingenting under? " lo han ekkelt. Jeg sendte ham et blikk i avsky. Hvem var det han trodde han var egentlig? Jeg dyttet hånden hans vekk, og før noen av oss fikk gjort noe. Hørte vi begge en stemme bak oss. " Hva skjer her?! " Vi begge fikk øye på Nick stå i døren med et rasende blikk. " Lily! kom hit " ropte Nick når han så skrekkslagent på nattkjolen dekket av blod. Han holdt rundt meg beskyttende. " Hva gjør du her!? " glefset Nick til Justin. Justin sendte Nick et dødsblikk. " Du ser helt forjævlig ut.. " mumlet Nick irritert. " Jeg ba deg om ikke å komme tilbake sa jeg! " Jeg så sjokkert på Nick. Han hadde aldri fortalt meg noe om at han hadde kastet Justin ut av sitt eget hus. " Jeg prøver å leve et så normalt liv som mulig med kjæresten min her! " fortsatte Nick brølende. Justin's irriterte blikk løsnet seg litt opp, og jeg kunne fort se sorg og smerte skimte i de brune øynene hans da han så ned på meg og Nick's hender som omfavnet meg beskyttende. Han så sint opp på Nick igjen etterpå, før han dro med seg noen klær og forsvant ut av rommet, og videre ut ytterdøren etterpå. Jeg lurte virkelig på hva det gikk av Justin, og om han virkelig elsket meg?

 



HVA SYNES DERE!? kommenter hva dere synes :-) VIL DERE HA MER?

Historie, The next meal - del 15

01.08.2013 @ 23:45 i Blogg 28 kommentarer

Tankene mine eksploderte i tusenvis av spørsmål; hvor er Justin, Hva driver han med, Hvorfor sier han ikke ifra, Hva er problemet hans, er han sint, er han lei seg, er han i fare. Jeg grøsset inni meg av alle mulighetene jeg kom på. " Jeg vet det kanskje er litt latterlig. Men, jeg føler jeg må bli hjemme for å se om han kommer noen gang " kom det fra Nick. " Han har aldri vært så lenge borte som dette uten å si ifra " Jeg forsto meg veldig på Nick i denne situasjonen. Jeg kjente til og med snev av bekymring inni meg selv, uansett hva Justin hadde gjort tidligere. Jeg var engstelig for ham. Og dette var første gangen jeg noen gang trodde jeg ville være det mot han. Hvor ble det av Justin? Hva kunne ha skjedd med han?

------------------------------------------------------------

Jeg lå på brystet hans. Hørte den rolige pusten hans mens han sov som en stein. Jeg tittet opp i taket. Alt hadde gått så fort, men samtidig så utrolig sakte. Vi hadde vært kjærester i to måneder nå. Høsten var snart over, og vinteren ville komme rundt hjørnet. Og her lå vi i sengen sammen, i huset til Nick. Justin var borte. Det var som om han ikke fantes lenger. Det var som om han var blitt en ensom skygge, som ingen så vidt tenkte på lenger. Mange på skolen tenkte at det måtte være en seriemorder ute å går, ettersom Justin var sporløst forsvunnet. Det var latterlig hvor mye noen av jentene sørget over ham, han var jo trossalt nokså populær. Skolen arrangerte til og med forskjellige get together kvelder for å sørge over Justin som de fleste også antok at var død. Jeg tok meg selv i å tenke på ham noen ganger. Slik som jeg gjorde nå. Det hendte på nettene, at jeg drømte om han. Det var ikke noen koselige drømmer jeg hadde. De var svært merkelige mareritt. Det var som om han tilkalte meg i marerittene jeg hadde. Jeg hadde til vekket Nick en natt, fordi jeg gråt og skrek. Nick var bekymret for meg, og foreslo at jeg kunne snakke med noen. Men hva ville det hjelpe? Som om psykologtimene jeg hadde hatt tidligere gjorde noe.. Jeg foreslo heller at vi kunne lete etter Justin, så jeg kanskje ville slippe disse rare marerittene jeg hadde. Og det var nettopp det vi gjorde. Vi lette etter Justin i noe som føltes som evigheter, men han var ikke å finne noe sted. Jo mer jeg drømte, jo mer begynte jeg å tenke på Justin. Og det irriterte meg. Brydde jeg meg virkelig så mye om han? Var det ikke ham som var slem mot meg, som prøvde å drepe meg? Jeg lå å tenkte lenge. Jeg fikk ikke sove. Og jeg hadde heller ikke lyst til å vekke Nick på grunn av de irriterende problemene jeg hadde. Alt jeg klarte var å ligge å se opp i det kritthvite taket men tusenvis av spørsmål som surret rundt inne i hodet mitt.



Noen lave, men misstenkelige lyder fra etasjen under oss, fikk tankene mine om Justin til å stoppe opp. Ørene mine spisset seg med en gang. Øynene mine ble også større, og jeg trakk inn pusten for å kunne høre ekstra godt. Nick's grynt og pust irriterte meg i det øyeblikket, men jeg ga meg ikke. Jeg måtte høre hva dette kunne være. Nick mente jeg var blitt utrolig paranoid i det siste. Men jeg følte virkelig at det var noe, eller noen i etasjen under. Det dunket flere ganger. Ikke fort, men sakte mellom hver gang. Jeg ble engstelig. Hjertet mitt begynte å banke fortere av de mystiske lydene jeg kunne høre. Jeg satte meg forsiktig opp i sengen uten å lage en eneste lyd. Burde jeg vekke Nick? Det ville vært utrolig dårlig gjort, hvis jeg vekket Nick og lydene ikke var noenting. Jeg tittet ned på Nick, ligge å sove som en engel. Jeg stoppet skrekkslagent opp med å røre meg, da jeg hørte lydene fortsatte under meg. Jeg måtte sjekke det ut. Og denne gangen, alene. Jeg ville ikke utsette Nick. Han trengte virkelig søvn etter våre søvnløse dager sammen. Forsiktig snudde jeg meg og satte bena mine ned på det kalde tregulvet. Jeg reiste meg uten å lage noen lyder, og tuslet bort til døren for å undersøke. Jeg gikk ned trappene i redsel. Før jeg var kommet ned hele trappene kunne jeg se hva som var på gulvet i første etasjen. Jeg fikk øye på spor av blod over hele gulvet fra inngangsdøren, helt til sporene førtes og ble borte ved badet i første etasje.



Jeg visste at det var noen her. Og jeg ante ikke hvem det kunne være. Jeg hadde lyst til å løpe opp, gråte og kaste meg i armene på Nick. Men jeg hadde bestemt meg - jeg skulle finne ut av dette alene. Jeg tok det siste steget ned trappetrinnene helt til de bare føttene mine stelte seg på gulvet. Jeg fulgte med på sporene. Personen kunne ikke hatt på seg sko. Det var fotmerker. Men hvem gikk uten sko ute på slutten av høsten? Det var masse blod. Jeg kunne også se blod dråper ved siden av sporene. Jeg fulgte sporene helt til jeg sto utenfor døren til badet. Jeg satte øret mitt inntil døren for å høre om det var noen lyder der. Men ikke en eneste lyd var å høre. Jeg svelget nervøst, mannet meg opp og slengte baderomsdøren åpen i full hast. Øynene mine var store, og hjertet mitt føltes som om skulle bli revet ut av kroppen min. Jeg gransket badet. Men jeg så ingen person. Istedet sto jeg til å finne enda flere blodige fotspor, som førtes til badetkaret. Det var en gardin som dekket badetkaret. Og jeg var bombesikker på at det var noen bak gardinene.



Jeg hadde aldri vært så redd før, og jeg tviholdt i den hvite og korte nattkjolen jeg hadde på meg mens jeg tok sakte skritt nærmere badetkaret forran meg. Jeg rev gardinene bort i enorm fart, og tok flere skritt bakover av det forferdelige synet forran meg. Håret hans var slitt. Det så ut som hårtuppene hans var i ferd med å bli grønne og mugne. Øyene hans var blodsprengte, røde og slitne. Han hadde fått flere munnsår rundt leppene. Huden hans var blåblek. Det rant blod ned fra nesen hans og pusten hans var veldig tung og fæl. Han så rett og slett ut som et monster. Jeg så skrekkslagent på ham, men kjente alikevel tårer forme opp i øynene mine. Hvordan var han blitt slik? " J-Justin.. " mumlet jeg lavt. Blikket hans var rettet ned i gulvet, og han så utrolig deprimert ut. Som om han var i ferd med å ta selvmord. Det tok en evighet før øynene hans rettet seg opp mot mine. Det stakk inni meg når blikket våres møttes. Det så ut som om han kom til å besvime når som helst. Han lå som et slitent vrak i badetkaret. Jeg hadde ikke ord. Og det var så mange følelser inni meg på en gang. " Hv-hva.. hvem har gjort dette mot deg? " hvisket jeg og slang hånden forran munnen min i skrekk. Jeg landet på knærne på de kalde baderomsflisene. Han kremtet. Det hørtes ut som han ikke klarte å snakke en gang. Jeg tittet fortsatt like sjokkert på ham. Forferdet av at det nydelige utseende hans, kunne bli til noe slik forran meg. " Det er ingen " klarte han å få frem med den hese stemmen hans. Jeg skjønte ikke hva han mente. " Ingen? " spurte jeg uforstående. " Det er ingen som har gjort noe.. " hvisket han hest. Jeg tittet på han med store øyne. " Men.. hvordan er du blitt.. sånn? " spurte jeg forsiktig. Blikket hans flyttet seg ned på flisene, bort fra øynene mine. Jeg fikk ikkenoe svar fra ham. Jeg forventet heller ikke noe svar. For det var som om det var uforklarlig at han hadde blitt slik. Jeg så ned på tærne hans. Neglene var i ferd med å dette ned. Og det var blod, over alt. Det så ut som at det eksploderte inni ham, som om alt blodet måtte ut. Og det fosset blod ut alle steder som gikk ann. Det rant fra nesen hans, det dryppet fra ørene og øynene hans og fra neglene på tær og fingre kunne jeg også se blod. Det var et så forferdelig syn at det nesten var umulig å forklare. Og alt jeg klarte var å sitte å stirre på stakkarslige Justin forran meg. " D-Du.. Du blør " mumlet jeg med gråtkvalt stemme. Jeg ante ikke hva som skjedde med ham. Men jeg visste at det måtte være noe ondt. Noe som ikke var menneskelig. Noe med at han var kannibal, kanskje. Han svarte ikke. Og før jeg visste ordet av det, Lukket han øynene igjen og sluknet. Jeg fikk panikk. " JUSTIN! " skrek jeg. Jeg reiste meg kjapt og dyttet i ham. Han åpnet øynene forsiktig. " Du kan ikke sove.. d-du du må være våken, skjønnerdu? hører du meg!? " ropte jeg ut i panikk. Han svarte meg ikke. Det var musestille en lang stund. Han bare lå som en død person i badekaret, og jeg sto over han og ante ikke hva jeg skulle gjøre i panikk. Jeg tittet opp på dusjhodet på veggen. Han burde dusje. Og rense bort alt blodet. Var det eneste jeg tenkte. Den slitne stemmen hans avbrøt tankene mine. " L-Lily " hvisket han. Jeg satte meg på huk ved badekaret og så ham inn i øynene. " Hva er det? " spurte jeg mens tårer rant ned øynene mine. " J-Jeg er så. Så sliten " klarte han å få ut. Tårer strømte ned kinnene mine som aldri før. " Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal hjelpe deg, Justin " var det eneste jeg klarte å si. " Du skal klare deg. Du skal leve " fortsatte jeg støttende. Men innerst inne, ante jeg ingenting om han kom til å overleve eller ikke. " Reis deg " begynte jeg. Han slet, og jeg hjalp han med å reise seg. Han støttet seg på meg og veggen. Jeg ba ham stå under dusjhodet. Og kjapt, skrudde jeg det på. Vannet fosset ut av dusjhodet og ned på Justins hår og klær som ble klissvåte. " K-kle av meg " hvisket han mens han støttet seg på meg. Jeg så med tårefylte øyne inn i hans. " Er du sikker? " spurte jeg med en sjør stemme. Han nikket, og ga meg et slitent og svakt smil. Jeg smilte tilbake, selvom jeg følte at det var umulig i en situasjon som dette. Justin var i ferd med å dø. Det var det ingen tvil om. Han holdt seg til veggen mens jeg kastet av ham den hvite t-skjorta hans, rev opp gullbeltet hans, og dro ned bokseren og de svarte jeansene han hadde på uten å se på ham. Jeg la de i en haug på gulvet. Jeg stelte meg i badekaret ved siden av ham og såpet han inn. Vannet blandet seg med blodet fra ham som viste seg å ikke stoppe opp. Og jeg kjente en kvalme inni meg, når jeg la merke til det blodige vannet som forvant ned i sluket i badekaret. Jeg såpet inn håret hans, og han så på meg hele tiden jeg gjorde det. Jeg strøk såpen over de bredet skuldrene hans, de tatoverte armene hans, over det hardebrystet, magemusklene og ned torsoen hans. Etterpå hjalp jeg ham ut av dusjen og ga ham et håndkle. Selv om det meste ikke var det samme med ham, var det vanskelig å ikke legge merke til den muskuløse kroppen hans. Jeg kjente frysninger oppover ryggraden da jeg la merke til de siste vanndråpene skli nedover magemusklene hans mens han tvinnet et håndkle rundt hoftene. Senere hjalp jeg han inn på gjesterommet, hvor det heldigvis var nye hvite laken og sengesett.



Han la seg i senga og jeg dro en dyne kjapt over ham, etter han slapp taket på håndkle han hadde rundt hoftene. Jeg tittet ned på ham, og han tittet opp på meg. Blodet stoppet ikke opp selvom han hadde dusjet. Det fortsatte å renne ned fra nesen, og han hadde alleredet griset til dynen med de blodige føttene og fingrene hans. Jeg grøsset. Hvordan var dette mulig?

Han smilte til meg. " Takk " hvisket han. Jeg klarte ikke å svare ham. Tårer formet opp i øynene mine og jeg gravde hodet mitt ned i magen hans over dynen. Hendene hans fant sin veg til håret mitt, som han strøk forsiktig selvom han hadde lite krefter. Jeg brydde meg heller ikke om håret mitt ble blodig fra fingrene hans. Tårene mine gjorde dynen våt. " Ikke gråt " hvisket han. Jeg klamret meg fast til den slappe kroppen hans. " Hvorfor! " hulket jeg inn i dynen. " Hva er det som skjer med deg! " begynte jeg. " Hvorfor blør du så mye!? " ropte jeg frustrert men også sorgfylt ut. " Shh " hørte jeg den rolige stemmen hans. Han prøvde å roe meg ned. " Fortell meg hva som skjer Justin! " hulket jeg ut. " Jeg vet ikke hva som skjer selv " hvisket han ut. Jeg hulket fortsatt håpløst. " Det begynte for lenge siden. Jeg mistet krefter, ble sliten så jeg ville komme meg bort " fortsatte han. " Men så klarte jeg så vidt å gå, halsen min føles som sandpapir og de siste dagene har jeg bare fortsatt å blødd. Jeg fant ut at jeg ikke kunne være i skogen stort lenger, så jeg kom hit " mumlet han, før han tok et stort drag med pust. " Jeg kom hit for å si hadet til deg, Lily " hvisket han hest ut. Øynene mine ble store og jeg tittet opp på ham fra dynen. " Jeg kom hit for å fortelle deg at du betyr mer for meg enn du tror. Jeg er en idiot som ikke tørr å si slike ting.. M-men " han stoppet opp og jeg fulgte nyskjerrig med. " Jeg tror jeg elsker deg " Ordene hans fikk meg til å gape, og jeg så på ham i enda et sjokk. Det ble alt for mye informasjon på en gang. " På en merkelig og forskrudd måte. Og jeg vil beklage for det jeg gjorde mot deg. Jeg fortjener å dø " hvisket han. Øyenbrynene mine trakk seg sammen i frustrasjon, sjokk, skuffelse, sorg, forundring, irritasjon. Det ble så mange følelser på en gang som viftet seg gjennom meg. Jeg bare så håpløst på ham, mens nok en runde med tårer fosset nedover de røde kinnene mine. Jeg tviholdt i han. Han kunne ikke dø. Ikke nå!



Jeg var på god vei til å felle noen tårer når jeg skrev denne delen :( Så det veldig for meg mens jeg skrev, og kjente jeg fikk vondt på både Lily's og Justin's veiene.
HVA SYNES DERE OM DENNE DELEN? FORTELL MEG! Beklager for at denne delen kom sent. Men Sommerferie vettu. SI IFRA HVIS DERE VIL HA MER!

 

 

Historie, The next meal - del 14

21.07.2013 @ 04:27 i Blogg 25 kommentarer

 

Link til en annen historieblogg som dere kan sjekke ut: Bieberstoriesbyme.blogg.no HER

 

Og før jeg visste ordet av det, hadde han plantet leppene hans på mine. Jeg dyttet han unna meg i frustrasjon. " HVA ER DET DU GJØR? " glefset jeg rasende. Han smilte, før han dyttet meg inni veggen og la fra seg våte kyss nedover halsen min. " Du var min når vi var små. Derfor skal du også forbli min nå " hvisket han hest inn i øret mitt.

--------------------------------------------------------------

* FLERE UKER SENERE*

 Jeg løp lenger inn i skogen i latter. Været var strålende. Solen skinte. På veldig lenge kjentes det endelig ut som jeg var litt lykkelig. Armene hans krøp rundt meg. Jeg snudde meg med et smil om munnen. Jeg klemte han hardt inn til meg. Alle problemene, alt stresset kunne jeg glemme i dette øyeblikket. Jeg hadde skjønt at denne gutten var alt. At han var mer verdt enn noe annet i livet mitt. Jeg visste ikke helt hvordan han klarte det etter alle nedturene våre, men han hadde satt seg fast i hodet mitt. Det vakre smilet hans. Jeg var blitt kjæreste med min beste venn, Nick. Jeg trodde aldri det skulle skje noe mellom oss, men etter jeg ble fortalt at han hjalp meg etter jeg nesten ble spist, visste jeg at jeg kunne stole på ham. At jeg kunne trekke han nærmere meg og glemme alle problemer en liten stund. Han flyttet håret mitt bak øret med et stort smil, og stjerner som lyste opp øynene hans. " Du er så nydelig " hvisket han. Jeg var klar over at vi nå befant oss, hvor jeg møtte Justin for første gang. Men hvorfor skulle jeg bry meg? Justin trodde han hadde en slags makt over meg, og det gikk meg på nervene. Hele Justin var egentlig bare skummel, og jeg var som et livredd nervevrak hver gang han nærmet seg meg. Jeg klarte ikke å venne meg til ham. Han spiste mennesker fortsatt. Heldigvis gjorde ikke min egen kjæreste, Nick det. Det var som om jeg hadde glemt Justin. Og jeg følte meg trygg ved Nick's side. Justin kunne ikke bestemme over meg, eller gjøre meg noe , når hans egen bror sto ved min side som beskyttelse. 

Mamma blunket til oss da vi var i trappa, på veg opp til rommet mitt. Begge foreldrene mine elsket Nick. Han var virkelig et flott eksemplar av svigerforeldres drøm som det så fint kalles. Til og med min lillebror på snart 2 år, likte min nye kjæreste. Og jeg var storfornøyd av at han ble så akseptert hjemme. " Tusen takk for herlige vafler, miss Collins " smilte Nick til mamma da hun tuslet forbi oss. " Så fint du likte dem " svarte mamma vennlig tilbake, før hun forsvant for å se til min yngre bror. 

Jeg så inn i de vakre øynene hans. Vi satt på sengekanten i mørket. Det var så koselig å ha det litt mørkt til tider. Det ga liksom litt mer stemning på en merkelig måte. Han hadde hånden hans på låret mitt og ingen av oss vekslet et eneste ord. Vi bare tittet på hverandre som et gammelt og fortsatt like forelsket ektepar. Alt vi hørte var vinden utenfor, sammen med knirking fra husken som sto ute på gårdsplassen. Han lente seg frem, og før jeg visste ordet av det, følte jeg leppene hans på mine. Det bruste litt inni meg og jeg presset han mot meg. Når han la meg ned i sengen, fikk jeg et bilde i hodet fra tidligere. 

*FLASHBACK*

Justin kom mot meg igjen. Han satte seg på kanten av sengen nok en gang. Vi så hverandre inn i øynene, lenge. Den ene hånden hans gled under dynen, før den berørte låret mitt. Han strøk meg sakte oppover låret en stund. Plutselig berørte fingrene hans trusekanten min og jeg fikk frysninger over hele meg. Jeg lukket øynene mine. Fingrene hans gle videre nedover. Han la trykk på fingertuppene og masserte meg nedentil. En gutt hadde aldri rørt meg på slike steder før, og jeg var ikke vant til å bli tatt på av gutter. Men jeg likte det, av en sprø grunn. " Mmm, Lily " hvisket han før han fortsatte hardere utenpå trusen min. Jeg knep øynene sammen. Jeg hadde lyst til å åpne munnen å stønne, bare slippe ut alt, men jeg klarte ikke. Jeg kunne ikke vise han at jeg likte det. Når jeg skjønte hva han egentlig drev med, dyttet jeg hånden hans unna meg kjapt med et klynk.

 

*FLASHBACK END*

 

Hvorfor kom jeg på hva som skjedde mellom meg og Justin akkurat nå? Hvorfor måtte tankene mine gi meg en slik påminnelse i et perfekt øyeblikk med kjæresten min, slik som nå? Jeg gryntet irritert. Nick stoppet da han hørte det, og så forundret bort på meg. " E-er det noe? Gjorde jeg noe galt? " jeg ristet fort på hodet. Jeg var egentlig nervøs. Det var det som var sannheten. Vi hadde ikke gjort noe seksuelt sammen, jeg og Nick. Tankene mine ga meg bare et bilde i hodet fra når Justin tok på meg. Rørte meg, sensuelt. Jeg måtte ærlig innrømme at det var herlig. Jeg ristet på hodet og tenkte at jeg måtte slutte å tenke på ham. Jeg brydde meg ikke om Justin lenger. Men jeg skjønte etterhvert hvorfor tankene mine hadde satt seg fast på hendelsen som skjedde hos meg mellom meg og Justin. Justin var den første som hadde rørt meg, tatt på meg på den måten han gjorde. Og nå var hans egen bror kjæresten min. Hvordan skulle jeg klare å holde på det? Skulle jeg fortelle Nick om det som skjedde med meg og Justin? Det Justin gjorde på meg? .. Tankene mine ble avbrutt av Nick. " Går det bra? " spurte han usikkert. Jeg nikket. " Ja. Vil du sove her i natt? " spurte jeg, for å få meg selv og Nick til å glemme mine håpløse tanker som forstyrret kjærestetiden vår sammen. Nick's ansikt falt da spørsmålet mitt kom ut. Jeg trodde med en gang at jeg hadde sagt noe veldig galt. Men skjønte absolutt ikke en verdens ting da jeg fant ut at det bare var et vanlig spørsmål , to kjærester imellom. " Jeg skulle gjerne gjort det.. " mumlet Nick lavt. " Men jeg kan ikke " fortsatte han. Øyenbrynene mine trakk seg sammen i forvirrelse, men også i hint av skuffelse. Hva gjorde at min egen kjæreste ikke kunne bli over natten? " Hvorfor ikke? " spurte jeg nyskjerrig ut. Nick fikk et bekymret ansiktsuttrykk. " Det er Justin.. " mumlet han.

 

 

Med en gang fikk jeg en ekkel følelse inni meg. Det var med en gang som om ørene mine spisset seg av det navnet. " Hva er det med Justin? " spurte jeg kjapt. Nick nølte en stund, før han ga meg et trist men også bekymringsfullt blikk. " Han har ikke vært hjemme.. " begynte han. Øynene mine ble større, og nyskjerrigheten vokste inni meg. " Han har ikke vært hjemme på flere uker, og jeg aner ikke hvor han er, eller hva han driver med " sa Nick lavt. Jeg bet leppene mine hardt. Tankene mine eksploderte i tusenvis av spørsmål; hvor er Justin, Hva driver han med, Hvorfor sier han ikke ifra, Hva er problemet hans, er han sint, er han lei seg, er han i fare. Jeg grøsset inni meg av alle mulighetene jeg kom på. " Jeg vet det kanskje er litt latterlig. Men, jeg føler jeg må bli hjemme for å se om han kommer noen gang " kom det fra Nick. " Han har aldri vært så lenge borte som dette uten å si ifra " Jeg forsto meg veldig på Nick i denne situasjonen. Jeg kjente til og med snev av bekymring inni meg selv, uansett hva Justin hadde gjort tidligere. Jeg var engstelig for ham. Og dette var første gangen jeg noen gang trodde jeg ville være det mot han. Hvor ble det av Justin? Hva kunne ha skjedd med han? 

 

BEKLAGER FOR AT JEG VAR SEN TIL Å POSTE DENNE DELEN FOLKENS! følte jeg faktisk var på veg til å komme i gang, så kom denne her sent. Ikke fortvil! Bedre sent enn aldri er det noe som heter. FORTELL MEG HVA DERE LIKTE, OG KOMMENTER HVIS DERE VIL HA FLERE DELER! :D

takk for dere som gir meg inspirasjon. LOVEU

Lik oss på FACEBOOK!

11.07.2013 @ 00:00 i Blogg 8 kommentarer

Har sikkert fått noen nye lesere som ikke vet at vi har en facebook side til oppdateringer, spørsmål lesere har eller informasjon.

Så hadde satt stor pris på om dere hadde likt LOVEJUSTINSTORIES.BLOGG.NO på facebook :D

takk.




Historie, The next meal - del 13

09.07.2013 @ 23:12 i Blogg 43 kommentarer

Nok en gang, velger jeg å linke til en annen historieblogg :-D

SJEKK UT jdbjmstorys.blogg.no HER

 

Jeg tok med meg bildene av Justin, og løp inn på rommet mitt i en enorm fart. Jeg slang døren hardt bak meg. Før jeg la bildene stresset oppi skoleveska mi. Jeg skulle akkurat til å rekke etter mobilen min for å ringe, da jeg skvatt av en skikkelse som satt på kanten av senga mi. Han så rasende ut og de brune øynene hans skremte meg. Blikket hans var intenst og jeg så redselsfullt opp på han. " H-hei Justin " stammet jeg nervøst. " Ser ut som du ikke er så tøff i trynet, alikevel " hørte jeg den hese stemmen hans si.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg valgte å ikke si noe som helst. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Justin fisket opp en sigarett sammen med en ligher. Han satte sigaretten i munnen og løftet hånden med lighteren. Jeg kremtet høyt. " Du kan ikke røyke her in- " han avbrøt meg med store øyne. " Hva har du tenkt til å gjøre med det, hm? " lo han ekkelt. " Tenkt til å slå meg? banke meg? drepe meg, hæ? " spurte han, før han tente på sigaretten uten at jeg fikk gjort noe som helst. Plutselig banket det på døren og jeg fikk panikk. " Lily, får jeg komme inn? " hørte jeg mamma sin stemme. " Stump den røyken. NÅ " hvisket jeg høyt til Justin. Han himlet med øynene og stumpet røyken i en tom blomsterpotte i vinduskarmen min. Mamma kom med ett inn døren, og øynene hennes ble store når hun fikk se at jeg ikke var alene på rommet mitt. Hun smilte sjenert som om hun var en dødsforelsket jente til Justin. " Så Lily tok kontakt så fort ja.. " mumlet mamma med en skjelven stemme. Justin plastret på et skjevt, flørtete smil. " Jammen har du vokst til å bli en kjekk ung gutt, lenge siden jeg har sett deg! kanskje du ikke husker meg " lo mamma lavt. " Jeg husker deg " Justin blunket til mamma, og jeg hadde lyst til å spy der og da. " Dere får kose dere, jeg skal ikke forstyrre " sa mamma og gliste til meg, før hun fortet seg ut døren. Jeg snudde meg akkurat til Justin da jeg hørte noe bak meg. Mamma tittet kjapt inn hodet fra døren. " Si ifra hvis jeg skal lage vafler eller noe til dere " smilte hun. Justin nikket og jeg himlet med øynene nok en gang før mamma forsvant. Kjapt satte jeg meg på knærne mine på gulvet, og fisket opp bildene fra vi var små av meg og Justin. Jeg så bittert på ham. " Du har visst om dette, hele tiden ikkesant? " glefset jeg irritert og kastet bildene på ham. Han så forvirret et sekund på meg, før han plukket opp bildene og kikket på de. Han så opp på meg med et lurt smil og nikket mens han smålo. Jeg sto og så alvorlig bort på ham. " Hva er det du vil meg? " sa jeg sint. Justin flirte som svar. Plutselig kom jeg også på hva jeg hadde sett før jeg svimte av når han hadde bitt meg. Hva jeg nøyaktig så før alt ble borte for meg.

* FLASHBACK *


Jeg kunne plutselig se lyset. Himmelen. Fugler som fløy. Jeg hørte barnelatter ikke langt unna. Plutselig skimtet jeg megselv løpe på et jordet med grønnt gress. Det var meg som liten. I 5 årene. Lenger borte, inni skogen. Sto det en gutt alene og kikket på meg. Jeg var glad og blid, lo og plukket blomster. Gutten hadde et misfornøyd blikk om ansiktet. Han skremte meg. Det var noe merkelig ved han. Jeg fikk et bedre bilde av ansiktet hans i hodet mitt. Og det var da jeg skjønte at gutten som sto ufornøyd og sint alene, var Justin som liten..

* FLASHBACK END *

Jeg visste at Justin ville meg noe. Han var kommet tilbake for meg. Og jeg ante ikke hva han var kommet tilbake for. Justin kom nærmere meg, og jeg kjente redselen steg inni meg. Jeg trodde jeg hadde blitt tøffere. Men der tok jeg grundig feil. " Vil du vite hvorfor jeg kom tilbake? " spurte han, som om han hadde lest tankene mine. Jeg nikket og så opp i de brune øynene hans, når han sto rett forran meg. " Fordi jeg tenkte på deg.. " hvisket han hest. Øynene mine ble store av ordene hans. " Tenkte på å spise meg da eller? " gryntet jeg sint. Justin smilte lurt. " Det og " mumlet han. " Men mest av alt kjente jeg at jeg savnet deg litt, selvom det var vanskelig å huske hvordan du var " sa han med en mørk,hes stemme. Jeg trakk øyenbrynene mine sammen og så rart på han. " Du kan ikke mene det " hvisket jeg lavt. Justin ble helt stille. Vi begge bare sto der og så ned i gulvet. " Nick forguder deg " lo Justin hardt. Jeg så opp på han. " Han snakker om deg 24/7, Lily " fortsatte han. " Og du vet sikkert at jeg liker å være litt ond. Derfor er det mye gøyere og gjøre dette " kom det fra ham.




Og før jeg visste ordet av det, hadde han plantet leppene hans på mine. Jeg dyttet han unna meg i frustrasjon. " HVA ER DET DU GJØR? " glefset jeg rasende. Han smilte, før han dyttet meg inni veggen og la fra seg våte kyss nedover halsen min. " Du var min når vi var små. Derfor skal du også forbli min nå " hvisket han hest inn i øret mitt.



HVA SYNES DERE? OVER 20 KOMMENTARER FOR EN NY DEL :)

Historie, The next meal - del 12

08.07.2013 @ 23:11 i Blogg 30 kommentarer

Før vi begynner linker jeg til nok en annen historieblogg! Det minste jeg kan gjøre er vel å være snill og gjøre det for andre :-)

SJEKK UT SWAGJBFANFICS.BLOGG.NO HER !

 

" Men vi sees sikkert, gjør vi ikke? " blunket hun til oss begge. Nå begynte alle tankene mine å surre rundt i hodet mitt, og jeg hatet at det ble slik. Hvordan i helvette klarte hun å komme seg bort fra gjesterommet? Var hun blitt som oss, var hun blitt gjennopplivet eller var det noen som hadde hjulpet henne? Jeg visste ikke hva det var. Men den store irritasjonen som vokste seg opp inni meg, ville vite hvordan hun var kommet tilbake. Og jeg ville vite det nå.

------------------------------------------------------------------------------------

" Lily! " jeg bråvåknet der jeg hadde ligget i sofaen. Jeg mumlet for meg selv, før jeg satte meg opp irritert. Jeg dro fingrene gjennom håret mitt, og hvilte albuene mine på knærne. " Hva? " klarte jeg til slutt å få ut. " Tanten din har bursdag i morgen, kan ikke du lage et kort eller noe da? " hørte jeg mamma rope fra vaskerommet bak meg. " Som vi kan ta med! vi er bedt på middag " Jeg himlet med øynene. " Sette sammen noen gamle bilder og gjøre det litt fint? " hørte jeg mamma spørre håpefullt. Jeg pustet ut. Jeg var utrolig sliten etter det meste jeg hadde gått igjennom for tiden. Det som irriterte meg mest var vel at jeg ikke kunne fortelle noe av det til familien min. Mamma gikk rundt å ba meg lage et bursdagskort, uten at hun ante at jeg faktisk var i ferd med å dø for noen dager siden. Jeg fikk plutselig flashbacks fra alt sammen.

* Flashback*

Alt var kritthvitt rundt meg. Så hvitt at det svidde i øynene mine, før jeg klarte å åpne dem opp helt. Jeg fikk et stort sjokk da jeg hadde åpnet dem og så opp i et hvitt tak. Jeg kunne puste. Jeg kunne blunke. Det var tegn nok på at jeg fortsatt var i live! Kjapt, satte jeg meg opp i noe som så ut til å være i en seng. Hvor i all verden var jeg? Jeg så meg rundt i det moderne rommet. Jeg kunne forestille meg hvor jeg var når jeg så møblene og dekorasjonene rundt meg. Det kjentes som om halsen min var tung. Forsiktig, lot jeg fingertuppene mine stryke oppover halsen min helt til jeg kjente noe som måtte være et stort plaster som dekket over halsen min. Jeg svelget nervøst. Det gjorde fortsatt vondt. Jeg tok inn et stort drag med pust, før jeg satte benene ned utenfor sengen, og reiste meg. Jeg gikk bort til det runde speilet som hang på veggen. Øynene mine hadde røde slitne ringer rundt seg. Huden min var blitt veldig blek. Og jeg trakk øyenbrynene mine sammen i avskyelse. Jeg så forferdelig ut. Som et slags spøkelse. Blikket mitt gle nedover til halsen min. Det var et grå,hvitt stort plaster eller en slags bandasje på siden av halsen min. Jeg grøsset. Jeg tittet opp i øynene mine i speilet igjen. Tårer formet seg opp i øynene mine. Jeg kjente irritasjon, redsel, frustrasjon og sorg på en og samme gang. Jeg ville bort derfra. Det føltes som om jeg ikke hadde vært hjemme på år, og foreldrene mine var sikkert bekymret når jeg ikke hadde sagt hvor jeg var. Jeg så ned på klærne mine. Det var spor av mørkerøde flekker på genseren min. Jeg hadde lyst til å falle ned på kne og hylgråte. Men det ville vært en håpløs løsning. Jeg listet meg ut av rommet. Jeg sto i stuen til Nick og Justin. Klokken måtte være tidlig på dagen. For solen hadde ikke kommet helt opp enda, og jeg kunne høre fuglene ute. Før jeg visste ordet av det, var jeg i skogen. På veg hjem. Bort fra marerittet. Det var som om jeg kjente meg sterkere og modigere etter jeg hadde våknet opp. Nå visste jeg hvordan det var å nesten dø. Det var ille. Men ikke like ille som jeg trodde. Jeg trengte ikke være redd lenger. Jeg trengte ikke være redd for å dø. Jeg kjente stoltheten vokse inni meg. Jeg var fortsatt i live. Og det skulle jeg også forbli.

* Flashback end *

Jeg satt på knærne forran skuffene der alle familiebildene, bursdagskort,konfirmasjonskort og julekort var blitt oppbevart. Jeg så på bilder av meg selv da jeg var liten. Jeg satt å smilte for meg selv der jeg satt å bladde gjennom den store bunken jeg holdt i hendene. Mamma kom bak meg og satte seg ned sammen med meg og kikket på bilder. Mamma fant selv en bunke med bilder og så igjennom. " Du var så søt når du var liten " lo mamma. Jeg smilte selv og fortsatte å kikke. Mamma lo litt for seg selv. " Se her " sa hun og viste frem et bilde. Jeg sto med noen fargerike klær, et smil uten tenner og musefletter ute og holdt hender med en liten gutt. Jeg lo høyt når jeg studerte meg selv. Jeg kikket etterhvert på gutten. I det jeg så øynene hans, var det som om hjertet mitt tok et digert byks og pusten min satte seg fast i halsen min. Jeg skvatt og flyttet meg litt bakover i sjokk. " Hv- hvem.. " jeg stammet og hadde problemer med å få ut ordene mine. " Hv-hvem er h-han gutten ved siden av meg? " spurte jeg tørt ut. Mamma kikket selv på bildet. Hun smilte. " Åh! det er Justin " lo hun. Øynene mine ble større. Jeg visste det alltid hadde vært noe merkelig med ham. Hjertet mitt banket fortere og jeg svelget nervøst. " Han smilte aldri noe særlig! var en temmelig alvorlig gutt " lo mamma og kikket på bildet. Jeg trakk øyenbrynene sammen i forundring. Mamma så på meg. " Husker du han ikke? " spurte hun overrasket. Jeg ristet på hodet og ga hun et skeptisk blikk. " Jeg som var så sikker på at du husket ham.. Dere var jo sammen nesten hver dag i hvertfall et år " mumlet hun. Dette fikk meg bare til å gape mer. " Dere var kjærester " smilte hun. Akkurat i det øyeblikket jeg ikke trodde det var mulig å bli mer sjokkert, ble jeg faktisk enda mer sjokkert. " Var vi? " mumlet jeg nervøst frem. Hun nikket. " Han, broren og foreldrene bodde like bortenfor oss inni skogen der vi bodde før " fortalte mamma. " Vi var ganske mye med dem. Foreldrene var to av de snilleste personene jeg og faren din hadde møtt. De hjap til i hagen vår, bedde oss på middager og det var slik du også ble kjent med Justin. Tragisk det som hendte med dem.. " mumlet mamma lavt. " Hva var tragisk?`" spurte jeg nyskjerrig. " Foreldrene døde i en bilulykke. Og sønnene deres ble satt i fosterhjem slik jeg kan huske " fortsatte hun. " Vi var til og med i begravelsen deres " Jeg var veldig sjokkert over alt jeg hadde hørt. Visste Justin og Nick om dette? At vi også var sammen når vi var små? Jeg kjente en ekkel følelse inni meg av at noe ikke stemte. Kanskje jeg ikke var så modig slik jeg trodde jeg var. Jeg satt helt i mine egne tanker, da jeg hørte mamma. " Se, her! Her er det fler bilder av Justin! " hørte jeg henne si, før jeg fikk noen bilder i hendene.


Tankene mine fløy rundt som om det var storm inne i hodet mitt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Alt jeg klarte var å titte på de merkelige bildene av Justin når han var liten. " Funnet noen bilder av tante da? " spurte mamma og avbrøt tankene mine. Jeg nikket. " Flott " sa hun, før hun forsvant inn på kjøkkenet. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere til dette. Men jeg visste at jeg måtte snakke med Justin, eller Nick om dette så fort som overhodet mulig. Jeg tok med meg bildene av Justin, og løp inn på rommet mitt i en enorm fart. Jeg slang døren hardt bak meg. Før jeg la bildene stresset oppi skoleveska mi. Jeg skulle akkurat til å rekke etter mobilen min for å ringe, da jeg skvatt av en skikkelse som satt på kanten av senga mi. Han så rasende ut og de brune øynene hans skremte meg. Blikket hans var intenst og jeg så redselsfullt opp på han. " H-hei Justin " stammet jeg nervøst. " Ser ut som du ikke er så tøff i trynet, alikevel " hørte jeg den hese stemmen hans si.


HVA SYNES DERE?

HVIS DERE VIL HA MER I KVELD, SÅ MÅ ALLE KOMMENTERE!


Historie, The next meal - del 11

01.07.2013 @ 22:04 i Blogg 30 kommentarer

Før jeg begynner, vil jeg linke til en annen Justin Bieber historie blogg som ønsker det!

Sjekk ut jdbstoriie.blogg.no -> HER

--------------------------------------------------------------------------------

" Hvor hun var? Jeg kom hjem i dag tidlig, for å få søvn. Jeg hadde ikke sett henne og hadde ikke peiling på hvor hun var. Jeg hadde roet meg ned. " Hvor hun er? Jeg kom akkurat hjem? " spurte jeg Nick forvirret. Nick sitt blikk ble helt tomt. Han stoppet å puste så tungt. Han sendte meg et merkelig blikk. " Jeg la henne i gjestesengen. Og hvis verken du, eller jeg har tatt henne.. " Nick's øyne ble store. Og jeg måtte innrømme at der og da, ble mine også minst like store. Hvordan kom hun seg ut av sengen? Var det noen som hadde tatt henne? Og var hun død, eller ikke?

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

* Nick's synspunkt *

Jeg hadde det helt forferdelig. Jeg og Justin hadde lett etter henne. Over alt. Vi hadde sneket oss inn på rommet hennes og sett etter henne også. Hun var ingen steder. Jeg var et nervevrak. Det eneste jeg klarte å tenke på var hvordan hun hadde klart å forsvinne fra gjesterommet i dødlig tilstand. Det hele var et mysterium. Justin brydde seg ikke i det spor. Han bare ble med ettersom jeg tvingte han til å være med. Jeg visste at han nå måtte spise mennesker. Jeg hadde valgt å ikke snakke med han om det enda, men vi måtte ta det opp før eller senere. Jeg var blitt utrolig paranoid, og satt å tenkte på flere måter på hva som kunne ha skjedd med Lily. Alt tankene mine rettet seg til, var at noen måtte ha tatt henne. Noen som er som oss. Meg og Justin. Nemlig kannibaler. Jeg visste at det ikke fantes flere kannibaler her vi bodde, men hva om de hadde kommet hit nå? Kommet for å hente noe spesielt?

Jeg og Justin hadde ikke vært på skolen på flere dager. Alle hadde også fått masse fri på grunn av jenta som hadde blitt drept og politiet som ville ha hele skolgen for seg selv til å undersøke etter spor og informasjon. De hadde satt i gang med avhør av mange elever i klassen til Aria Belwin som var blitt drept. Både jeg,Lily og Justin var i klasse med henne slik at før eller senere måtte vi til avhør med politiet.

* Justin's synspunkt *

Dette var første dagen på lenge, at alle hadde fått beskjed om at skolen begynte på igjen etter de "tragiske hendelsene" som jeg selv hadde forårsaket. Jeg hadde et lite smil på lur. Alle befant seg utenfor skolen i forskjellige grupper. Noen satt på gresset og pratet, andre sto sammen og var sosiale. Jeg og Nick gikk ved siden av hverandre mot skolen. Jeg traff blikket til flere jenter som så på oss. Jeg visste de fleste jentene ville ha meg. Mange hadde også et godt øye til Nick. Alle så beundrende bort på oss, og jeg blunket til et par jenter som satt å hvisket med øynene rettet på meg. De begynte å fnise og jeg himlet med øynene med et smil om munnen. Noen jenter var så lette på tråden, at et eneste blunk kunne få dem til å bli forelsket på sekundet. Blikket mitt sveipet bortover, og plutselig kjente jeg Nick's albue skubbe bort i meg, som om jeg måtte se noe. Jeg så på han forundret. Øynene hans var blitt store som to tennisballer, og munnen hans hang åpen i rent sjokk. Hjertet mitt begynte faktisk å dunke fortere av blikket hans. Jeg fulgte sakte blikket hans helt til de landet på en jente jeg visste godt hvem var, forran oss. Vi begge stoppet. Og rundt oss stoppet også alle med å hviske. Alle bare så på henne der hun stod på toppen av skoletrappene.



Jeg svelget hardt da jeg så hva hun hadde på seg. Huden hennes var gyllenbrun som om hun akkuratt hadde vært i syden. På seg hadde hun et kort skjørt, et par converse, en magetopp og en vest som ikke dekket svært mye av kroppen hennes. Alle guttene som fikk øye på Lily ble gærne av synet. Håret hennes var bølget og hang rundt skuldrene hennes. Hun hvilte på den ene hoften med en røyk i hånden. Blikket hennes møtte mitt og et lurt,mystisk smil krøp om leppene hennes. Jeg skjønte nå at Lily var tilbake for godt. Som om ingenting lenger kunne stoppe henne.

Hun satte røyken på leppene sine og tok et stort drag, før hun slapp ut et blås av røyk som svermet seg rundt henne, før det forsvant. De røde leppene hennes smilte skjevt. Og før jeg visste ordet av det, begynte leggene hennes å røre på seg. Hun beveget seg fremover, mot meg og Nick som sto der like sjokkert begge to. Plutselig sto hun forran oss begge og smilte stort. " Hei Nick " " Hei Justin " kom det ut av de lipglossfylte leppene hennes. Nick begynte å stamme. Og jeg klarte ikke få ut et eneste ord. Hun tok et drag av røyken sin, før hun blåste det inn i ansiktet mitt. " Jeg må gå nå " hun fortsatte da ingen av oss svarte. " Men vi sees sikkert, gjør vi ikke? " blunket hun til oss begge. Nå begynte alle tankene mine å surre rundt i hodet mitt, og jeg hatet at det ble slik. Hvordan i helvette klarte hun å komme seg bort fra gjesterommet? Var hun blitt som oss, var hun blitt gjennopplivet eller var det noen som hadde hjulpet henne? Jeg visste ikke hva det var. Men den store irritasjonen som vokste seg opp inni meg, ville vite hvordan hun var kommet tilbake. Og jeg ville vite det nå.



VIL DERE HA MER? HVA SYNES DERE? KOMMENTER!


INFO OM FUCKED UP HISTORIEN

01.07.2013 @ 17:13 i Blogg 7 kommentarer

Til alle dere som blir irriterte osv fordi jeg ikke fortsetter på denne er fordi jeg driver med en annen historie på bloggen nå.
Har planer om å fortsette på den ETTER historien The next meal. Så vær så snill, ta litt hensyn og vær tålmodige.
Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre dere fornøyde. Så håper dere klarer å vente til den historien jeg driver med nå blir helt ferdig.
Er vanskelig å drive på med to stk! Takk.

Historie, The next meal - del 10

28.06.2013 @ 01:09 i Blogg 42 kommentarer

Hun kunne ikke være død. Da hadde jeg plutselig ikkenoe å leve for lenger. Jeg dro duken av salongbordet av. Lysestakene fløy til alle kanter utover gulvet. Jeg satte duken hardt inn mot halsen hennes og presset, for å prøve å stoppe den kraftige blødningen. Jeg snudde meg, og det var da jeg la merke til at Justin var forsvunnet. Tårene mine dryppet nedover. Hun kunne virkelig ikke være død nå?

-----------------------------------------------------------------------------------------------

* Justin's synspunkt *

Jeg stakk av. som alltid. Jeg visste at jeg noen ganger kunne være umoden som bare flyktet fra problemer og ting jeg ikke ville ha noe med å gjøre. Men denne gangen hadde jeg nesten ikkenoe annet valg. Min bror Nick, spiser ikke mennesker. Og jeg har holdt det skjult for ham at jeg faktisk spiser mennesker. Han trodde jeg ikke gjorde det. Jeg synes det var merkelig at han ikke hadde noen misstanker, etter alle drapene de snakket om på tv hverdag. Han stolte virkelig på meg. Og jeg synes det var rart. Fordi jeg vet til og med selv, at det ikke er verdt å stole på meg.

Min eneste løsning ; Skogen. Det var her jeg kunne spise så mye jeg ville. Her jeg kunne være alene og tenke for meg selv. Her jeg fant fred og ro. Og også her jeg kunne rømme og skjule meg selv fra alle problemer. Ute var det helt svart. Trærne så større og skumlere ut enn det de vanligvis gjorde. Jeg gikk dypere inn i skogen. Jeg ville bare komme meg unna fortest mulig. Jeg visste at Nick nå hatet meg med lidenskap etter hva han så. 1. Fordi jeg drepte den første jenta han virkelig har vært forelsket i. 2. Fordi jeg har løyet for ham hele tiden. 3. Fordi jeg fortsatt spiser mennesker. Jeg bryr meg ikke. Jeg mener, hvorfor skal jeg? Nick er jo bare en uskyldig liten pyse, som bare prøver å gjøre mamma og pappa stolte, uansett. Hva hjelper det meg? De har vært døde i flere år nå. Hvorfor skal jeg prøve å være et englebarn for mine avdøde foreldre, når jeg faktisk innser at jeg er født som kannibal og lever livet fullt ut som en? Jeg var sint og frustrert i ett. Vinden blåste hardt i ansiktet mitt. Jeg viftet og slo hendene i løse luften i irritasjon. Jeg trengte virkelig et saftig måltid nå.

* Nick's synspunkt *

Øynene mine var tørre som en ørken. Jeg klarte ikke røre en eneste muskel i kroppen. Det var som om jeg var hjernevasket eller i en slags transe. Det var som om noen hadde trykket på en stopp knapp, og hele verden bare hadde fryst i stillhet. Jeg frøs. Men jeg gjorde ikke noenting for å bli varmere. Jeg bare satt der i sofaen. Frosnet i stillhet. Øynene mine kjentes tunge og slitne ut. Hvor lenge hadde jeg sittet her? Jeg veddet på at det snart ble morgen, ettersom jeg hørte alle fuglene kvitre ute. Jeg klarte ikke gråte mer heller. Det var som om alt hadde stoppet opp fysisk også. Ikke bare psykisk. Jeg stirret med de trette øynene mine uten å blunke. Tankene mine hadde også blitt satt på pause. Det var null tanker i hodet mitt. Alt jeg følte var bare en diger klump inni meg. Det kjentes ut som jeg var på veg til å kaste opp, eller som om jeg var sulten eller at jeg snart kom til å eksplodere. Men jeg brydde meg heller ikke om det. Jeg ga faen i meg selv i det øyeblikket. Jeg ga egentlig faen i alt rundt meg. Jeg fortsatte å stirre. Stirre på det mest forferdelige jeg noen gang hadde sett. Jeg hadde ikke lyst til å se heller. Men jeg hadde nå stirret i flere timer. Og klumpen i magen vokste seg bare større jo lenger jeg fortsatte å stirre. Jeg ville egentlig brøle ut alt jeg hadde i frustrasjon. Men jeg hadde ingen krefter igjen. Jeg ventet. Og ventet. Og ventet. Jeg ville ikke innse det. Hun kom ikke til å våkne opp igjen. Øynene hennes var lukket. Det så ut som hun bare lå der og sov fredfullt som et lite barn, eller en engel. Helt til blikket mitt gle nedover på det store såret på halsen hennes. Blodet var størknet på halsen hennes. Og rundt henne i sofaen så jeg ned på stuebordsduken, håndkle og masse papir som var dekket av blod. Sofaen hadde også flere blod dråper på seg. Jeg hadde prøvd så godt jeg kunne. Jeg gjorde alt for å stoppe blodet. Men det bare fortsatte, og fortsatte. Jeg tittet ned på fingrene mine for første gang på en stund. De var dekket av blod også. Jeg så til og med spor av blod på genseren min. Jeg tittet opp på henne igjen. Hvorfor kunne hun ikke bare våkne? Hun kunne ikke være død nå?



Jeg vasket av ansiktet hennes, halsen hennes og gjorde hun helt ren. Jeg prøvde å fjerne blodflekkene på gulvet og i sofaen. Jeg kastet papirene dekket av blod sammen med duken. Jeg bærte henne inn på soverommet og la henne ned forsiktig på de hvite lakene på senga. Jeg la armene hennes pent til siden. Hun var egentlig middels brun i huden. Men nå var hun blitt blek. Hun så alikevel minst like vakker ut, slik hun alltid gjorde. Jeg pustet oppgitt ut mens jeg så på henne. Jeg gikk ut døren og lukket den etter meg. Jeg trengte søvn. Mye søvn.

* Justin's synspunkt *

" JUSTIN! " hørte jeg Nick's stemme glefse. Jeg våknet av et digert bråk. Det var døren til soverommet mitt som hadde blitt slengt oppe. Jeg klarte så vidt å åpne øynene på grunn av den sterke solen som skinte gjennom vinduene. Jeg dro dynen over meg, og myste. Jeg ville sove lenger. " Hva er det " klarte den morgenhese stemmen min å grynte ut. " HVOR ER HENNE!? " glefset Nick. Jeg skjønte ingenting. derfor valgte jeg å ikke svare ham. " JUSTIN, NÅ FUCKINGS SVARER DU MEG! " klikket Nick. Han tok tak i dyna mi og kastet den ned på gulvet. Jeg kjente aggresjonen min vokse. Øynene mine ble mørke, og jeg sendte Nick et dødsblikk før jeg satte meg opp i senga, og deretter reiste meg selvom jeg bare sto i undertøyet. Nick freste sint. " HVOR ER HENNE!? " glefset han høyt. " Hvis.. hvis du har spist henne SÅ DREPER JEG DEG! Jeg spør igjen, HVOR ER HENNE? " Jeg hadde aldri sett ham så rasende før. " Hvor hun var? Jeg kom hjem i dag tidlig, for å få søvn. Jeg hadde ikke sett henne og hadde ikke peiling på hvor hun var. Jeg hadde roet meg ned. " Hvor hun er? Jeg kom akkurat hjem? " spurte jeg Nick forvirret. Nick sitt blikk ble helt tomt. Han stoppet å puste så tungt. Han sendte meg et merkelig blikk. " Jeg la henne i gjestesengen. Og hvis verken du, eller jeg har tatt henne.. " Nick's øyne ble store. Og jeg måtte innrømme at der og da, ble mine også minst like store. Hvordan kom hun seg ut av sengen? Var det noen som hadde tatt henne? Og var hun død, eller ikke?

HVA SYNES DERE!? KOMMENTER HVIS DERE HAR LYST PÅ FLERE DELER! :D
ps. HUSK jeg legger ut deler på torsdager ( ble litt sent nå ) men neste torsdag skal jeg bort, så hvis dere vil ha flere før neste torsdag - KOMMENTER!

Historie, The next meal - del 9

23.06.2013 @ 01:13 i Blogg 42 kommentarer

Vi var alle stille helt til jeg hørte pusten til Justin i øret mitt. " Du lovte meg å ikke fortelle om hva du hadde sett til NOEN " hvisket han ildsint i øret mitt, mens han tok et hardt grep rundt nakken min. Øynene mine ble store. Hvorfor var det et så stort problem for han at hans egen bror Nick, fikk vite om mine tanker rundt kannibalisme? " Jeg skal love deg, at det ikke blir trygt og sove hjemme hos oss i natt " fortsatte den hese, kalde stemmen hans inn i øret mitt. Det sendte meg frysninger oppover ryggmargen. Hva var planene til Justin?

-------------------------------

Jeg satt fast i en svært vanskelig posisjon. Jeg var sint på Nick, og ville helst ikke ha noe med han å gjøre. Justin hatet meg, og mest sannsynlig kom til å gi meg en straff for at jeg fortalte vår lille hemmelighet. Jeg så han spise på en jente i skogen første gangen. Nick spiste tydeligvis ikke mennesker. Og hadde ikke gjort det på flere år. Men visste han ikke at Justin fortsatt gjorde det?

" Du kan sove inne hos meg, Lily " mumlet Nick når vi var kommet inn i huset. Jeg så på ham rart. " Jeg tar heller selvmord enn å sove med deg " sa jeg lavt. Nick pustet oppgitt og løftet på skuldrene før han forsvant opp trappene. " Sov i sofaen da " mumlet han litt irritert tilbake. Jeg himlet med øynene og satte meg ned i stuesofaen lenger borte. Justin sto og så på meg med et intenst blikk. Jeg kjente isinger oppover ryggen av det blikket. Han begynte å gå fortere mot meg. Han grep halsen min. Hodet hans begynte forsiktig  å riste svakt. Jeg så på ham med store øyne. Han åpnet munnen, og tennene hans hadde plutselig blitt spissere. Øynene hans ble helt røde. Han så  på meg. " Jeg likte deg litt, Lily " mumlet han lavt. Øyenbrynene mine ble trukket sammen i forvirrelse. " Men du vet for mye " hvisket han hest. " Nå skal jeg drepe deg " sa han lavt. Tårene mine presset på. Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette? Tårene dryppet ned fra haken min og landet på brystet mitt. Jeg åpnet munnen for å be ham om å ikke gjøre det. Da han satte en finger forran leppene mine og shh'et meg lavt. Jeg snufset mens tårene mine fortsatte nedover. Hva var vel vitsen? Jeg hadde ingenting å leve for lenger. Denne verdenen var sjuk. " Jeg biter deg i pulsåren din, akkurat her " hvisket han og strøk over den tjukke åren på siden av halsen min. " Jeg skal gjøre det fort, så du slipper å føle så mye smerte. Det vil blø en del. Men pust og ta det rolig " hvisket han før han strøk over kinnet mitt. Jeg hulket plutselig høyt. Før jeg fikk gjort noe annet, satte han de myke leppene hans på mine. Tungen hans skle over underleppen min. Jeg åpnet opp munnen min og tungene våres begynte å danse sammen. Han stønnet forsiktig inn i munnen min før han stoppet kysset. Hvorfor dyttet jeg han ikke unna? Det var ting om meg selv som sjokkerte meg fortsatt. Jeg så inn i de brun,røde øynene hans. Blikket hans skle ned fra leppene mine ned til halsen min.

Image and video hosting by TinyPic

Han bøyde hodet sakte ned mot den og før jeg visste ordet av det, gravde tennene hans seg så dypt inn i huden min som mulig. Hodet mitt ble helt tungt. Synet mitt ble oversvømt av tårer. Og alt ble surrete og borte. Ting ble mørkere og mørkere. Som om jeg var på veg ned i et svart hull, bort fra denne verdenen langsomt og sikkert. Smattingen og lydene av Justin som nå var godt i gang med å ta livet mitt, ble utydeligere for hvert sekund som gikk. Plutselig stoppet alt opp, og jeg var borte på et sekund. Jeg kunne plutselig se lyset. Himmelen. Fugler som fløy. Jeg hørte barnelatter ikke langt unna. Plutselig skimtet jeg megselv løpe på et jordet med grønnt gress. Det var meg som liten. I 5 årene. Lenger borte, inni skogen. Sto det en gutt alene og kikket på meg. Jeg var glad og blid, lo og plukket blomster. Gutten hadde et misfornøyd blikk om ansiktet. Han skremte meg. Det var noe merkelig ved han. Jeg fikk et bedre bilde av ansiktet hans i hodet mitt. Og det var da jeg skjønte at gutten som sto ufornøyd og sint alene, var Justin som liten.. Mellom barnelatteren, kunne jeg plutselig høre lave rop som kom høyere. " Justin.. " "Justin " " JUSTIN! "

* Nick's synspunkt *

Jeg fikk utrolig dårlig samvittighet ovenfor Lily. Jeg hadde vært veldig frekk. Jeg skjønte selvfølgelig hvorfor hun hatet meg nå. Jeg hadde løyet til henne. Jeg skulle bare virkelig ønske ting kunne vært litt enklere. For hvordan skal man forklare at man egentlig er en kannibal, som ikke spiser mennesker lenger? Jeg ville leve et så normalt liv som mulig. I trettenårs alderen, ombestemte jeg meg. Jeg kom ikke langt med å leve som et monster hele mitt liv. Foreldrene våre døde begge svært unge. Og jeg visste at de begge også klarte å slutte å spise mennesker. Jeg ville gjøre dem stolte. Justin derimot ble det vanskeligere med. Han var så avhengig av menneskekjøtt at det nesten ble en umulig situasjon for ham. Men jeg klarte på et vis å overtale ham også, mener jeg å huske. Jeg ville at Lily nå skulle få vite alt. Det var det eneste hun fortjente nå gjennom alt. Jeg gikk sakte ned trappene. Blikket mitt var vendt mot stuesofaen da jeg endelig var kommet ned. Men hjertet mitt knuste når jeg fant Justin halveis sittende oppå henne.

 

(nick)

Hun var sloknet helt ut. Øynene var igjen. Smattelydene gjorde meg kvalm. Tårer formet seg opp i øynene mine. Jeg åpnet munnen i både frykt,hat,forskrekkelse og sinne. " Justin.. " sa jeg lavere. Det var vanskelig å få noe ut i det hele tatt. Synet av dem gjorde meg stum. " Justin " klarte jeg å få ut litt høyere. Jeg begynte å gå fort. Helt til jeg plutselig løp mot dem. " JUSTIN! " Jeg dyttet han vekk fra henne. Han falt bakover ned på gulvet. Tårer oversvømte synet mitt. Alt blodet. Nesen min slukte opp den herlige lukten av henne. Blodet hennes luktet helt fortryllende deilig. Som om hun var en engel sent fra gud. Jeg kunne alikevel ikke slutte å gråte. Jeg krysset fingrene for at hun ikke var død enda. Hun kunne ikke være død. Da hadde jeg plutselig ikkenoe å leve for lenger. Jeg dro duken av salongbordet av. Lysestakene fløy til alle kanter utover gulvet. Jeg satte duken hardt inn mot halsen hennes og presset, for å prøve å stoppe den kraftige blødningen. Jeg snudde meg, og det var da jeg la merke til at Justin var forsvunnet. Tårene mine dryppet nedover. Hun kunne virkelig ikke være død nå?




HVA TROR DERE SKJER NÅ? HVA SYNES DERE OM DENNE DELEN?

SIER DERE DETTE: hvis dere kommenterer så kommer det kanskje en del til eller to før neste Torsdag :)

MER I KVELD?

22.06.2013 @ 22:56 i Blogg 12 kommentarer

Har ikke en dritt å gjøre. Utrolig kjedelig lørdagskveld!
Så hvorfor ikke skrive flere deler på the next meal?

ER DET NOEN SOM ER UP FOR DET?

Som vil ha mer i kveld? 

Historie, The next meal - del 8

22.06.2013 @ 01:51 i Blogg 17 kommentarer

 

" Lily! " smilte Nick da han så meg så utenfor døren hans. Smilet hans ble kjapt borte, når han så Justin stå frem bak meg. Han svelget nervøst. Justin satte en hånd på skulderen min. " Lily, selvom dere har møtt hverandre før, og kjenner hverandre godt. Så vil jeg at du skal hilse på broren min " kom det fra Justin. Nick's øyne ble store, og det samme ble mine. Jeg så frem og tilbake på dem begge. Hva var det som nettopp hadde kommet ut av munnen til Justin?

-------------------------------------------------

Blikket mitt landet på Nick som sto i døråpningen med store øyne. Nick hadde festet sitt intense blikk på Justin. Justin sto der med et stort smil om munnen. Det var som om han moret seg. " Nick, fortell meg at han lyver " klarte jeg å få ut. Nick fortsatte å se på Justin. " Hva er det du driver med? " glefset Nick irrtert i mot Justin. Nick ble plutselig ildsint. Justin smilte fortsatt. Han la armen over skuldrene mine og presset meg inntil siden hans. " Jeg ville bare at jenta mi skulle hilse på den eneste familien jeg har.. " mumlet Justin lavt inn i håret mitt, mens han strøk meg oppover armen kjærlig. Munnen til Nick ble slengt åpen. " Jenta di!? " ropte han ut. Jeg kunne se på Nick at tankene fløy rundt i hodet hans i det øyeblikket. Jeg kjente en lett irritasjon inni meg. Hadde han virkelig løyet for meg hele tiden? " Nick. " begynte jeg rolig. " Er det sant, er det sant at Justin er broren din? " spurte jeg bestemt ut. Nick så på meg denne gangen. Han pustet oppgitt ut. Det virket som han ikke ville svare. " Lily.. " mumlet plutselig Justin fra siden. " Har du noen gang sett noen foreldre hver gang du har vært her? " spurte Justin. Det fikk meg til å tenke. Jeg ristet etterhvert på hodet, når alle bitene ble plassert sammen. Nå skjønte jeg plutselig alt. Jeg hadde sett Justin i huset når jeg var på besøk hos Nick. Foreldrene var aldri hjemme. Nick skjønte med en gang hva jeg mente med kannibaler. Blikket mitt møtte Nick sitt. Pusten min ble tyngre. Jeg rev armen til Justin vekk fra meg. " Du har løyet for meg hele tiden.. " sa jeg lavt. Det var så vanskelig å tro det, at det nesten ble umulig å snakke om det. " Hvordan kunne du!? " jeg hevet stemmen min. Nick så på meg med triste øyne. Jeg tok flere skritt bakover. Jeg byttet med å se på dem begge. De sto der forvirret begge to. De skjønte ikke hva jeg skulle gjøre. Nick i døren, og Justin på trappa. Begges blikk rettet på meg. Jeg kjente tårer i øynene. Selvfølgelig. Nick var den eneste jeg følte jeg kunne stole på. Men hvor dum gikk det ann å bli? Hvordan klarte jeg å stole på ham? Dette betydde bare en ting. Justin spiser mennesker. Hva spiser Nick da? Jeg kjente en kvalme inni meg. Plutselig falt jeg sammen på knærne mine. Himmelen over oss var blitt helt svart. Bare små stjerner lyste opp. " LILY! " ropte Nick bekymret. De begge løp mot meg. " Gå unna meg " mumlet jeg. Ansiktet mitt var rettet ned i bakken. Jeg begynte å gulpe. Jeg holdt meg for magen min. Tanken på at jeg faktisk hadde kysset Nick. Kysset de leppene som sikkert hadde fått i seg kjøtt av min egen rase, var ubeskrivelig. Jeg begynte å kaste opp. Noen kom bak meg og samlet håret mitt mens jeg kastet opp på bakken. 

Jeg klarte å reise meg etter jeg var ferdig med å spy. Det var Justin som hadde kommet å tatt håret mitt. Nick sto forran meg med tårer i øynene. Han hadde skjønt det. Følt det på seg. Hvorfor jeg begynte å kaste opp. Han gjorde meg kvalm. Jeg tørket meg rundt munnen mens jeg ga ham et dødsblikk. Jeg ristet på hodet. " Du spiser mennesker " sa jeg lavt. " Du spiser mennesker, akkurat som Justin " Nick så på meg med et merkelig blikk. Som om han kjempet i mot å hylgråte. " Du var den eneste jeg trodde jeg kunne stole på, Nick " sa jeg lavt. Jeg ristet på hodet. Dro skinnjakka ordentlig på meg, før jeg spyttet ned i bakken. Det eneste som laget lyd var sus av vinden. Der og da. Snudde jeg ryggen til dem begge, før jeg satte inn i skogen alene. 


Jeg var ikke kommet så langt inn i skogen før jeg hørte lyder bak meg. Hjertet mitt begynte å dunke fortere og pusten min satte seg fast i halsen. Det var stemmer. Øynene mine ble store. Frykten spredde seg inni meg. Jeg stoppet opp og så bak meg. Jeg kunne ikke se noenting, men stemmene kom nærmere bak meg. Jeg gjemte meg bak et tre til siden. Det knitret i kvister og mose. Stemmene ble tydeligere. " Hun må være her et sted " klarte jeg å høre. Jeg gjenkjente stemmen til Nick med en gang. Jeg krysset fingrene for at de ikke ville se meg. " Hun kan ikke ha kommet lenger enn dette " hørte jeg Justin si. Stemmene deres var alvorlige. Og det var også noe ved dem som gjorde meg redd. Jeg følte meg ikke trygg rundt Nick lenger. Verken noen av dem. Tenk om jeg ville bli deres neste offer? Knirkingen stoppet opp. Jeg trakk inn pusten, med store øyne. Jeg hørte pusten til en av dem veldig nære. Dette gjorde meg nervøs. Plutselig møtte jeg to brune øyne. " Hun er her " sa Justin. Han tok et grep om armen min og dro meg vekk fra treet. " Slipp meg! " gryntet jeg irritert. " Hva er det dere vil? " spurte jeg. De begge så ikke særlig hyggelige ut i mørket. Dette gjorde meg bare mer redd. " Du kan ikke gå gjennom skogen på dette tidspunktet, du kommer til å rote deg bort. Har du ikke lagt merke til hvor mørkt det er ute, Lily? " kom det fra Nick. Han hørtes plutselig ut som min egen mor. " Ikke lat som du bryr deg om meg. Du har ikke giddet å være ærlig en gang " svarte jeg bittert. " Du får sove hjemme hos oss " kom det fra Nick. Øynene mine ble store. " Jeg kommer aldri til å klare å sove i et hus hvor det er kannibaler som dere to som SPISER mennesker!! " glefset jeg. Nick pustet oppgitt ut. " Jeg husker du fortalte om det med kannibaler. At du hadde lagt merke til noe. Og vi snakket om det sammen " mumlet Nick lavt. Hjertet mitt satte seg i halsen. Blikket mitt førtes på Justin som nå så på meg med et rasende blikk. Jeg bet leppene mine nervøst. Jeg skjønte at han nå var ildsint på meg. " Jeg har ikke spist mennesker på år, Lily. Det er helt trygt å sove hos oss " fortsatte Nick. Han hadde ikke lagt merke til den tørre stemningen mellom meg og Justin. " Kom " gryntet Justin og dro meg med. Jeg hadde visst ikkenoe valg. Vi alle begynte å gå tilbake mot huset deres. Vi var alle stille helt til jeg hørte pusten til Justin i øret mitt. " Du lovte meg å ikke fortelle om hva du hadde sett til NOEN " hvisket han ildsint i øret mitt, mens han tok et hardt grep rundt nakken min. Øynene mine ble store. Hvorfor var det et så stort problem for han at hans egen bror Nick, fikk vite om mine tanker rundt kannibalisme? " Jeg skal love deg, at det ikke blir trygt og sove hjemme hos oss i natt " fortsatte den hese, kalde stemmen hans inn i øret mitt. Det sendte meg frysninger oppover ryggmargen. Hva var planene til Justin?

HVA SYNES DERE? VIL DERE HA MERE? KOMMENTER!

JA, kommer ut ny del neste TORSDAG. Glemte helt å poste denne torsdagen. Men skal ikke glemme neste :)

Historie, The next meal - del 7

13.06.2013 @ 23:13 i Blogg 36 kommentarer

" Mmm, Lily " hvisket han før han fortsatte hardere utenpå trusen min. Jeg knep øynene sammen. Jeg hadde lyst til å åpne munnen å stønne, bare slippe ut alt, men jeg klarte ikke. Jeg kunne ikke vise han at jeg likte det. Når jeg skjønte hva han egentlig drev med, dyttet jeg hånden hans unna meg kjapt med et klynk. Jeg åpnet øynene og så på ham. Han så på meg lenge tilbake med et misfornøyd blikk. " Lily, jeg må få lov til å ta på deg. Du er min. Jeg må få ta på det som er mitt " glefset han irritert. Jeg så på han redd. " I morgen, møter du meg i skogen etter skolen. Vær der " mumlet han sint. Før jeg visste ordet av det, stormet han ut vinduet. Hvordan skulle jeg klare å sove etter det her?

-------------------------------------------------------------------

Jeg likte ikke å være her igjen. Mellom alle de tjukke,høye trærne som vokste seg høye oppover mot himmelen. Det var som om dette var dømt til å gå galt. Sist gang jeg var her i skogen, så jeg Justin spise på en stakkarslig person. Og tro meg, det var ikke et koselig syn. Jeg kjente bare tårene forme seg opp i øyene mine for hvert skritt jeg tok. Lenger og lenger inn i den tjukke skogen rundt meg.

Untitled

Synet mitt ble oversvømt og uklart. På et blunk, tråkte jeg feil og falt på bakken med et klynk. Jeg skrek irritert til i frustrasjon, mens tårene rant nedover kinnene mine. Jeg kjente noe stryke bort tårene mine forsiktig. Jeg åpnet øynene mine forsiktig og forran meg satt Justin med et alvorlig ansiktsuttrykk. Jeg snufset oppgitt og så ned i bakken. Han strøk litt av håret mitt bak øret mitt. Det var stille rundt oss. Bare lav sus av vind og fugler her ute i skogen. " Går det bra med deg? " kom det hest ut fra ham. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å svare. " Ser det sånn ut!? " svarte jeg spydig uten å se på ham. Jeg pustet oppgitt, med tårene som fortsatt befant seg i øyekroken. " Beklager for oppførselen min i går.. " mumlet han lavt. " Det var vel på tide med en unnskyldning ja " svarte jeg irritert. " Jeg mente ikke å være sånn mot deg " sa han kjapt. Jeg lo bittert ut. " Se på meg da! se på meg! " skrek jeg ut i frustrasjon. Jeg dro fingrene stresset gjennom håret mitt. " Jeg.. jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg lenger, jeg vet ikke om jeg kan stole på noen, jeg vet ikke en dritt! skjønner du? " sa jeg høyt. Jeg reiste meg kjapt opp, og begynte å gå rundt i store sirkler mens tankene mine svømte rundt i hodet mitt. " Jeg er bare blitt en pysete,svak og redd jente! " skrek jeg sint ut. Justin bare satt der forundret og så på meg. " Jeg er helt hjelpeløs jo " mumlet jeg lavt. " Mamma og pappa tror jeg er blitt helt gæren og gir meg psykologtimer, og vet du hva? Kanskje jeg er gæren? " spyttet jeg ut gjennom sammenbitte tenner. " Jeg er kommet til det punktet hvor.. " jeg stoppet opp og tok opp noen svære kvister og litt bark fra bakken som jeg kastet rundt og slo på trærne med mens jeg fortsatte å snakke. " Alle bare kan slå,sparke,dytte,banke og ødelegge meg så mye de vil. Bare at de ikke får trykket meg lenger ned enn der jeg er nå " spyttet jeg ut ildsint mens jeg fektet med kvistene i irritasjon. Justin begynte plutselig å le. Ordentlig latter. " Ler du av meg!? " gryntet jeg og så på ham sint. " Du er litt søt når du er sint, vet du det? " lo han høyt. Det at han bare moret seg mens jeg stod der og prøvde å få ut litt frustrasjon, var irriterende fra min side. Jeg ble liksom bare enda sintere. " Du er en smule irriterende, vet du det? " lo jeg ironisk, før jeg sendte ham et dødsblikk. Jeg snudde kjapt og begynte å gå kjappe skritt for å komme meg unna han. " Hei, vent! " hørte jeg han rope bak meg. Tårene bare trillet nedover kinnene mine igjen. Det var som om noen skrudde på en bryter, og plutselig fosset de ut, mens jeg hulket og fortsatte innover skogen. Jeg kjente en hånd ta tak i skulderen min. " IKKE TA PÅ MEG " glefset jeg og dro til meg skulderen min. Før jeg visste ordet av det ble jeg dratt med til siden, dyttet inn i et tre med en annpusten Justin som holdt meg fast. " Du snakket på at du var så langt nede? " spurte Justin. Jeg nikket og så en annen vei. " Jeg tror jeg vet en måte å få deg høyere opp på " sa han lavt. Jeg så uforstående på ham. Plutselig plantet han leppene hans på mine igjen. Mm. De våte leppene hans. Jeg skjønte plutselig at dette ble feil. Han var en morder. En drapsmaskin. En kannibal! " Slutt! " ropte jeg inn i kysset og dyttet han unna. Justin stoppet og så ufornøyd bort på meg. Øynene hans var blitt mørkere, og han sendt meg et av de farlige blikkene hans igjen. Jeg skvatt til da han grep fatt i hånden min og dro meg innover i skogen. Han var blitt sint igjen. Det var rart hvor søt og snill han nettopp hadde vært, også vips. Plutselig kunne bli til det monsteret han egentlig var innerst inne igjen. Jeg gryntet. Han holdt hånden min så hardt at jeg visste jeg ville få merker etterpå. " Hvor skal vi? " spurte jeg med en smule irritasjon, men også redsel gjemt i stemmen min. Jeg følte meg aldri helt trygg rundt ham. Uansett hvor omsorgsfull han virket det ene sekundet, klarte jeg aldri å legge fra meg tanken at han spiste mennesker. Og kanskje en dag, ville bruke meg som middag neste gang. " Vent å se " mumlet han.

Etter en stund var vi kommet ut av skogen og vi sto nå oppå en klippe og så ned. Hjertet mitt begynte å dunke fortere og hardere av synet.


Jeg gjenkjente huset med en gang. Det var der Nick bodde. Jeg fikk med ett panikk. Jeg visste at han hadde planlagt å ta Nick. Jeg kunne kjenne det på følelsen jeg hadde inni meg. Jeg klamret meg fast til Justin og kloret neglene mine inn i huden hans mens tårene mine rant. " Vær så snill! " gråt jeg høyt. Justin ble forvirret og prøvde å dytte meg unna ham. " Hv- hva er det? " glefset han irritert. " Justin, vær så snill! " fortsatte jeg. " Ikke ta Nick, du kan ikke! " gråt jeg høyt. " Du aner ikke hvor mye han betyr for meg. Jeg trenger han! " Justin stoppet opp med alle bevegelser. " Jeg har ikke planlagt å ta Nick? " sa han forvirret. Jeg stoppet med ett opp, og tørket bort alle tårene mine. Jeg så lettet bort på ham. " Har du ikke? " sa jeg med et lite smil. " Hva gjør vi her da? " spurte jeg. Svaret hans fikk øynene mine til å bli store som tennisballer. " Jeg bor her " svarte han lavt. " DU, HVA? " kom det ut av meg. Han nikket forsiktig. Vi begge tittet ned på huset. Det var jo Nick som bodde der med foreldrene sine? Ikke Justin?
" Kom " hørte jeg plutselig Justin si. Vi begge begynte å gå ned til huset.

" Lily! " smilte Nick da han så meg så utenfor døren hans. Smilet hans ble kjapt borte, når han så Justin stå frem bak meg. Han svelget nervøst. Justin satte en hånd på skulderen min. " Lily, selvom dere har møtt hverandre før, og kjenner hverandre godt. Så vil jeg at du skal hilse på broren min " kom det fra Justin. Nick's øyne ble store, og det samme ble mine. Jeg så frem og tilbake på dem begge. Hva var det som nettopp hadde kommet ut av munnen til Justin?


Justin bieber <3 <3 <3 | via Facebook

HVA SYNES DERE? KOMMENTER FOR MERE!

IM BACK BITCHES

13.06.2013 @ 20:45 i Blogg 4 kommentarer

Hehe morsom og kreativ overskrift. Jeg vet ;-)

JEG SUGER TIL Å OPPDATERE JEG VET DET!
VET DERE HATER MEG NÅ VET DET OKEI!

Jeg fortjener litt drittslenging av dere ettersom jeg har helt glemt å oppdatere på historien min.

MEN, jeg har bestemt meg for å oppdatere en (KANSKJE to) ganger i uken nå fremover. Det er faktisk bedre enn aldri, hva?

I helger er det mange av dere som maser om maraton osv. Men HELLAU, jeg har et liv i helger. Eneste dagene hvor jeg faktisk har lyst til å slappe av og ha det gøy med venner.

Jeg starter i dag! Hva med at vi sier jeg oppdaterer ny del HVER TORSDAG <- HUSK DET! Jeg skal prøve å huske det selv, hi hi ikke drep meg hvis jeg glemmer det :-)

SÅ DA BEGYNNER JEG Å SKRIVE NY DEL NÅ, SÅ DA ER DET BARE Å VENTE TIL LITT SENERE I KVELD SÅ KOMMER DEN!

STAY TUNED <3

 

Takk for meg :)

 

 

Historie, The next meal - del 6

12.05.2013 @ 21:07 i Blogg 65 kommentarer

 

Pappa sukket lavt, før han strøk meg i pannen. " Det kommer til å gå bra, vennen " og så slukket han nattbordslampen min, og så på meg fra dørkarmen og sa " Vi fikser dette her " lavt, før han lukket døren etter seg. Jeg var skeptisk. Jeg visste ikke helt om jeg kunne tro på pappa denne gangen. Jeg ante ikke at fuckings kannibaler fantes på denne jordkloden. Var Justin den eneste? Fantes det flere? Jeg måtte finne ut mer om dette. 

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg var blitt lei psykologtimene. Jeg fikk ikke noe ut av dem. Jeg visste at man skulle si sine innerste tanker og følelser til psykologer. Men jeg visste også, at jeg måtte skjerme tankene og følelsene mine. For jeg kunne aldri i verden finne på å si et ord om Justin, og alt jeg har sett. Egentlig hadde jeg lyst til å forsvinne. Bare gråte, og bli borte. Jeg var redd. Redd for at det snart var min tur til å bli tatt av Justin. Men mest av alt, skjønte jeg ikke hvorfor jeg tok i mot leppene hans. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg kysset ham tilbake. Og jeg kunne ikke fordra den ørlille stemmen som skrek inni meg at, jeg faktisk likte det. Jeg likte at Justin kysset meg, og det gikk meg på nervene! Jeg hadde kjent sommerfugler som flakset rundt inni meg når leppene hans berørte mine, slik det gjør i forelskelser. Og jeg hatet det. Det var som om jeg var blitt betatt av helvette, døden selv. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre lenger. Jeg hadde liksom gitt opp litt. Og jeg visste at om ikke lenge, ville dråpen som får vannet til å renne over komme.

Psykologtimene. Jeg ville helst at ingen skulle få vite om dem. Det var bare meg og familien som visste om de. Jeg gikk ned skoletrappene med Nick. " Du vil ikke være med meg hjem? " spurte han høflig. Jeg hadde hatt den mest forferdelige skoledagen noen kunne hatt. Humøret var nede på bånn. Tankene skumret inni meg. Og aggresjonen eksploderte når jeg fant ut at jeg hadde nok en av de dritt psykologtimene etter skolen. Som gjorde at jeg ikke kunne finne på noe med Nick før senere. Vannet rant over for meg. " Jeg kan ikke, for jeg skal ha en fuckings dritt psykologtime i dag også! " glefset jeg sint ut. Øynene til Nick ble store. Jeg kjente tårene presse på. Han skjønte det ganske så fort, slik at han dro meg med til siden bort fra alle de andre elevene som ville hjem. Tårene mine rant nedover kinnene mine. Jeg hikstet og så ned i gresset under skoene mine. " Jeg skal til en psykologtime fordi jeg er en redd jævel som tror det finnes kannibaler, føles ut som jeg er sinnssyk ellernoe! " gråt jeg. Jeg stoppet hikstingen, da jeg forsto jeg nettopp hadde nevnt noe jeg ikke skulle gjøre. Nick så på meg anderledes denne gangen. Ansiktet hans var ikke fyllt av sympati og medfølelse lenger. Det var et kaldt og bekymret ansiktsuttrykk. Jeg så på ham uten å vite hva jeg skulle gjøre eller si. Hvordan kunne jeg redde meg ut av denne situasjonen? han trodde vel ikke på meg? han trodde vel ikke på at jeg trodde det fantes kannibaler? kanskje han hadde sett noe lignende selv? kanskje jeg nettopp fikk noen jeg kunne snakke med dette om?

" Jeg tror jeg vet hva du snakker om " sa han alvorlig. " Jeg tror deg " sa Nick forstående. Psykologtimen var glemt, og vi befant oss i huset hans. " Det finnes kannibaler, Lily " sa han lavt. Jeg så på ham med to store øyne. Jeg var ikke syk alikevel. Jeg hadde ikke hatt hallusinasjoner eller noe annet uforklarlig. Jeg hadde sett riktig. Jeg ble utrolig lettet, og ikkeminst litt glad over at jeg ikke var den eneste som visste om dette. Jeg trengte ikke skjule hva jeg følte inni meg stort lenger. Men kunne jeg nå nevne Justin? Nei. Jeg nektet. Jeg kunne ikke finne på noe slikt. Nick så på meg lenge og jeg følte meg veldig ukomfortabel. " Jeg vet ikke om du føler det samme.. " begynte han. " Men jeg er så utrolig forelsket i deg Lily " sa han fort. Jeg rødmet og smilte litt flaut. Jeg visste ikke helt om jeg likte han tilbake, men det var alikevel litt søtt av ham. Før jeg visste ordet av det fikk jeg et kyss på leppene.

Jeg lå i sengen min den natten og så opp i taket. Jeg prøvde hardt å sove. Det var blitt mørkt ute, og vinden blåste inn gjennom det åpne vinduet mitt. Gardinene flakset ut og jeg grøsset litt, før jeg trakk dyna lenger over meg. Plutselig så jeg en skygge. En skygge som sto ved siden av vinduet. Og det var da jeg skjønte at jeg aldri hadde åpnet vinduet, men at personen som nå sto der i mørket nettopp hadde kommet seg inn. Jeg frosnet til med hjertet som satt fast i halsen. Jeg krøp sammen som en ball i sengen min.


Jeg hørte den kjente stemmen hans. " I morgen, skal du bli med meg " sa han lavt. Jeg kjente tårer som formet seg opp i øynene mine. " For du er min, Lily. " sa han lavt. Jeg prøvde å holde tårene tilbake, men det var umulig. Frykten inni meg var så ubeskrivelig sterk i det øyeblikket. " Ikke gjør meg noe " klarte jeg å få ut. " Vær så snill, ikke gjør meg noe " gråt jeg videre. Justin ble stille der han stod. Jeg kunne ikke se ham i mørket, men jeg hørte stemmen hans godt. Den hese stemmen hans var til å gjenkjenne over alt hvor jeg befant meg. Jeg hørte skritt, som gjorde at jeg skjønte han kom nærmere og jeg satte meg opp i senga, før jeg dro dynen over meg i redsel. Jeg niholdt i dynen, så hardt jeg kunne. Det nyttet ikke. Dynen ble kastet unna meg og jeg holdt hendene rundt meg. Jeg satt der bare i undertøy og så opp på han. Måneskinnet trakk ansiktet hans, og jeg kunne se de brune øynene hans lyse opp mot meg. Han satte seg på kanten av sengen min og så på meg lenge uten å gjøre noe. Jeg stirret på han annpusten, med tårene som trillet. Jeg kjente plutselig at han la hånden hans på låret mitt. Jeg så inn i øynene hans intenst. " Kyss meg " hørte jeg den hese,sensuelle stemmen hans si. Jeg nølte, mens jeg så på han i frykt. Jeg hikstet høyt før jeg ristet på hodet gråtende. " Kyss meg, Lily " sa han med litt mer styrke i stemmen hans. Jeg gjemte hodet mitt i hendene mine og gråt videre. Jeg kunne ikke. Jeg klarte ikke. Han klemte hardt i låret mitt, slik at jeg klynket til. " KYSS MEG " kommanderte han sint. Jeg skulle akkurat til å gjøre det, da vi begge hørte lyder utenfor døren min. " Lily? " sa stemmen til pappa. Dørhåndtaket vred seg om. Fortere enn lynet forsvant Justin inn i skapet mitt ved siden av døren. Pappa tittet inn. " Går det bra her inne? " spurte han. Jeg kremtet for å skjule den gråtkvalte stemmen min. " Ja, ja.. helt fint " sa jeg med en sjør stemme. " Er du sikker, Lily? Jeg synes jeg hørte noe her oppe? " spurte pappa skeptisk. " For du må bare komme å snakke med oss, hvis det er noe " fortsatte han. Jeg nikket. Om ting bare kunne vært så enkelt, skulle jeg med glede gjøre det. Pappa så på dyna som lå på kanten av senga. " Er du ikke kald? " spurte han, før han slapp dørhåndtaket og var på veg inn på rommet mitt. Ryggen hans var mot skapet, hvor Justin befant seg. Jeg kjente pulsen min stige. " Pappa det går fint " sa jeg stresset. Pappa lo litt, før han tok tak i dynen min. " Jeg skal bred den over deg jeg " sa pappa med et smil. Sjokket kom når jeg så Justin sakte men sikkert komme bak pappa. Hadde han tenkt å ta min egen far nå? " Pappa, kan du gå nå " sa jeg stresset, med gråten sittende i halsen. " Jada vennen min " sa pappa etter han hadde bredd over meg dynen. Justin stod bak han med et lurt smil om munnen. Uten å vite noenting, kysset pappa meg i pannen, før han gikk ut og lukket døren etter seg. Uten å legge merke til Justin. Jeg pustet lettet ut da han kom seg ut i livet. Justin gjorde heldigvis ikke noe mot ham. Justin kom mot meg igjen. Han satte seg på kanten av sengen nok en gang. Vi så hverandre inn i øynene, lenge. Den ene hånden hans gled under dynen, før den berørte låret mitt. Han strøk meg sakte oppover låret en stund. Plutselig berørte fingrene hans trusekanten min og jeg fikk frysninger over hele meg. Jeg lukket øynene mine. Fingrene hans gle videre nedover. Han la trykk på fingertuppene og masserte meg nedentil. En gutt hadde aldri rørt meg på slike steder før, og jeg var ikke vant til å bli tatt på av gutter. Men jeg likte det, av en sprø grunn. " Mmm, Lily " hvisket han før han fortsatte hardere utenpå trusen min. Jeg knep øynene sammen. Jeg hadde lyst til å åpne munnen å stønne, bare slippe ut alt, men jeg klarte ikke. Jeg kunne ikke vise han at jeg likte det. Når jeg skjønte hva han egentlig drev med, dyttet jeg hånden hans unna meg kjapt med et klynk. Jeg åpnet øynene og så på ham. Han så på meg lenge tilbake med et misfornøyd blikk. " Lily, jeg må få lov til å ta på deg. Du er min. Jeg må få ta på det som er mitt " glefset han irritert. Jeg så på han redd. " I morgen, møter du meg i skogen etter skolen. Vær der " mumlet han sint. Før jeg visste ordet av det, stormet han ut vinduet. Hvordan skulle jeg klare å sove etter det her?


 

MER? HVA TROR DERE VIL SKJE, OG HVA SYNES DERE OM DENNE DELEN? :)

si meg hva dere synes, og kommenter!

Historie, The next meal - del 5

06.05.2013 @ 20:21 i Blogg 37 kommentarer

 Denne gangen prøvde han ikke være flørtete, irriterende eller slem. " Skulle det være et kompliment? " spyttet jeg tilbake før jeg løp ut garderobedøren i full hast. Hva var det som nettopp skjedde? Justin hadde kysset meg, rett etter jeg fikk se Aria Belwin ligge død i skoledusjen.. 

----------------------------------------------------------------------------------------------------

                                                                                                                                                                                       

Jeg kom gråtende ut hvor Nick sto å ventet på meg. Tårene mine rant nedover kinnene mine. Nick skjønte med en gang at det måtte være noe alvorlig. Jeg snublet inn i armene på ham uten så vidt å klare å trekke inn noe pust. " Hv-hva er det som skjer!?" klarer Nick å få ut. " Ring politiet. Nå. " var det eneste jeg hulket frem gjennom den gråtkvalte stemmen min. Hvorfor måtte slike ting skje med meg? Hvorfor måtte jeg være den som ble skremt? Hvorfor måtte jeg se Aria Belwin ligge død? Og hvorfor kysset han meg etterpå? Og det værste av alt.. hvorfor kysset jeg tilbake?

En time senere, var hele skolen stappfull av politibiler, journalister, en sykebil og mange ungdommer som ville komme seg hjem fortest mulig. Alle hadde blitt informert om det grusomme som hadde skjedd på skolen. Nick tilbød seg å være med meg hjem, å passe på meg. Men jeg takket nei. Jeg trengte å være litt alene etter sammenbruddet. Aria Belwin. Død. 

Faren min kom opp på rommet mitt senere på kvelden. " Går det bra med deg, Lily? " spurte han. Jeg lå med dyna brettet over meg i stillhet. " Du har oppført deg veldig rart i det siste " mumlet han. " Jeg skjønner du fortsatt er i sjokk etter hva som skjedde i dag. Men du har vært litt anderledes en stund nå? " kom det fra pappa. Jeg fikk lyst til å le. Høyt ut. Og det spurte han om nå? Hadde ingen merket at jeg rett og slett slet hver dag, før nå? Jeg blunket flere ganger, før jeg så på pappa uten å si et ord. " Jeg tror vi burde skaffe en psykolog til deg, Lily " sa pappa bekymret. Jeg svelget hardt. Psykolog? trodde han jeg hadde selvmordstanker? " Vi er bekymret for deg, vet du " kom det fra ham. Fortsatt valgte jeg å være stille som en mus. Hva skulle jeg liksom si? Ja, du skjønner jeg så en kannibal i skogen her om dagen, og nå følger han etter meg, før jeg ser ei venninne av meg ligge død i skoledusjen, og etterpå kysser han meg! Ting var ikke enkelt. Jeg fikk bare lyst til å ligge flat, rett ut i senga uten å gjøre noen ting. Kanskje jeg trengte psykolog? Det føltes ut som en tung depressjon var på veg til å komme.. Pappa sukket lavt, før han strøk meg i pannen. " Det kommer til å gå bra, vennen " og så slukket han nattbordslampen min, og så på meg fra dørkarmen og sa " Vi fikser dette her " lavt, før han lukket døren etter seg. Jeg var skeptisk. Jeg visste ikke helt om jeg kunne tro på pappa denne gangen. Jeg ante ikke at fuckings kannibaler fantes på denne jordkloden. Var Justin den eneste? Fantes det flere? Jeg måtte finne ut mer om dette. 

Large

 

 KORT DEL, MEN DET KOMMER MER SENERE! KOMMENTER HVA DERE SYNES!
Og husk, hva jeg har sagt om at noen kommenterer under flere navn. 

hits